Freden i å tilhøre

Fredigheten ved å tilhøre

Jesaja 43:1-7

Av Billy Dempsey

Vår tekst denne morgenen kommer fra profeten Jesaja, kapittel 43, vers 1 til 7. Og dere finner den på side – hvis dere bruker kirkens bibel – side 603. Den umiddelbare konteksten for hva Jesaja sier her i kapittel 43 – kapittel 42 er selvfølgelig den videre konteksten; sangen om den lidende Tjenesten – kapitlene 40 til 55 i Jesajas bok. Kapittel 42, et kapittel hvor Gud taler om den kommende Tjenesten til Herren, det nye han forbereder i ham, hans ønske om at nasjonene skal se hans lys. Men så slutter kapittel 42 med det sørgelige tilstanden til hans folk. De er blinde og døve. Kapitlet slutter med språk om at Gud utgjør sin vrede. Det er en dyster avslutning, og det setter scenen for begynnelsen av kapittel 43 i det jeg kaller “Fredigheten ved å tilhøre.”

La oss be og så skal vi lese kapittel 43, vers 1 til 7.

Fader, dette er ditt Ord; vi er ditt folk. Tal. La oss høre. Gi klarhet i tankene. Plant disse sannhetene dypt i våre hjerter. Nær oss. Fader, kom nær. Hør oss når vi bærer vår bøn i Jesu navn og for hans skyld, amen.

Jesaja kapittel 43, begynner med vers 1:

Men nå sier Herren, han som skapte deg, Jakob, han som formet deg, Israel: "Fear ikke, for jeg har løst deg; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vannet, skal jeg være med deg; og gjennom elvene skal de ikke overvelde deg; når du går gjennom ilden, skal du ikke bli brent, og flammen skal ikke fortære deg. For jeg er Herren din Gud, Israels hellige, din frelser. Jeg gir Egypt som løsepenger, Kusj" (det er Etiopia), "og Seba i stedet for deg. Fordi du er verdifull i mine øyne, og æret, og jeg elsker deg. Jeg gir mennesker i stedet for deg, folk i stedet for ditt liv. Fear ikke, for jeg er med deg; jeg skal føre dine etterkommere fra øst, og fra vest skal jeg samle deg. Jeg skal si til nord, Gi opp, og til sør, Hold ikke tilbake; før mine sønner fra fjern og mine døtre fra jordens ender, enhver som er kalt ved mitt navn, som jeg skapte til min ære, som jeg formet og gjorde."

Alle mennesker er som gress og all deres herlighet er som blomstene på marken. Gresset visner og blomsten faller, men vår Guds ord står evig.

Hva er "Fred av tilhørighet"? Vel, kanskje burde vi starte med å definere, "Hva er tilhørighet?" La meg fortelle deg hvor jeg vil gå i denne prekenen i dag. Vi vil snakke om hva tilhørighet er, vi vil snakke om hva tilhørighet ser ut som, og så skal vi avslutte med å spørre, "Hvorfor betyr det noe?"

Hva er tilhørighet?

Å tilhøre - hva er det? La oss se på språket som Jesaja bruker i vers 1. “Men nå sier Herren, han som skapte deg, Jakob, han som formet deg, Israel: ‘Ikke vær redd, for jeg har løskjøpt deg; jeg har kalt deg ved navn, du er min.’” Du kjenner igjen store bibelske tema der – skapte deg; formet deg; løskjøpt deg. Vi tenker på den store utgangen fra Egypt – Gud løskjøper sitt folk fra slaveri og bosetter dem i løfte-landet, det landet han lovet til Abraham. “Løskjøpt deg” – det hebraiske ordet, “gaal,” er “løskjøper” – å tenke i retning av “frigjører, beskytter,” mye som Boas var frigjører, beskytter for Rut og hennes svigermor, Naomi; nære slektningen som løskjøper som sikret deres fremtid gjennom sin løskjøpende handling. Det er et bilde av hva Gud beskriver for seg selv; at han har løskjøpt deg. Han har sikret fremtiden til sitt folk gjennom sin løskjøpende handling på deres vegne.

“Kalt deg ved navn” – igjen, tenk på hans forhold til Abraham; tenk på hans forhold til Sara, hans kone. Hvordan han endret deres navn; han kalt dem ved navn. Tenk på Noah. Han kalt Noah ved navn. Han innrømmer en nær forhold til seg selv de som han kalt ved navn. Likesom en forelder og et barn, åpner Gud dørene til adopsjon, hans folk blir ikke bare hans undersåtter, men hans sønner og døtre. “Jeg har kalt deg ved navn.” I motsetning, hørt hva han sier i Salmenes bok 1, som vi leste for noen uker siden. “Herren kjenner veien til de rettferdige, men veien til de ugudelige,” sier han, “vil omkomme.” Den vil forsvinne; den vil ikke vare. Eller enda mer presist, hva Jesus sier i Matteus kapittel 7, begynnelsen med vers 21. “Ikke alle som sier til meg: ‘Herre, Herre,’ vil komme inn i himmelriket. Men den som gjør min Fars vilje i himmelen.” Til de som sier: “Herre, Herre,” men ikke gjør hans Fars vilje i himmelen, sier Jesus: “Jeg vil si til dem: ‘Jeg kjente dere ikke. Jeg kjente dere ikke. Gå bort fra meg.’” Gud sier om hans folk: “Jeg har kalt deg ved navn. Jeg kjenner deg. Jeg kjenner deg intimt. Jeg har kalt deg ved navn.”

Og så kroner han det hele med “i er mine.” Tenk igjen på den store scenen hvor Gud samler sitt folk til seg selv på Sinai etter alle de klimaktiske hendelsene under utgangen fra Egypt. Han samler dem til seg selv på Sinai. Han sier: “I har selv sett hva jeg gjorde med egypterne, hvordan jeg bar dere på ørns vinger og brakte dere til meg selv. Nå, derfor, hvis dere i sannhet overholder min stemme og holder min pakt, skal dere være min eiendom blant alle folk. For hele jorden er min. Dere skal være for meg et kongerike av prester og en hellig nasjon. Dere skal være min eiendom.” Det er bagasjen; det er lasten som bæres når han sier: “I er mine. I er mine som eiendom.” En eiendom. Det vil si, Gud sier: “Jeg har en spesiell krav på dere og ved løfte, har dere et spesiell krav på meg.” Merk hvordan Gud identifiserer dem – “Jeg har kalt dere ved navn; i er mine.”

Jeg fortalte dere om den sørgelige avslutningen av kapittel 42. Gud identifiserer ikke sitt folk ved deres sørgelige tilstand slik han beskriver det på slutten av kapittel 42, men han identifiserer sitt folk med det uttrykket, “I er mine.” Slik identifiserer han sitt folk. Ikke sunket i vantro, selv om de er det. Du og jeg sliter med synd. Du og jeg taper vår kamp mot synd på en regelmessig basis. Men Gud forkynner om oss: “I er mine. Jeg har kalt dere ved navn. Jeg har begynt et nært forhold med dere. I er min eiendom.”

Hva ser det ut som å tilhøre?

Hva ser tilhørighet ut som? La oss trekke noen prinsipper fra passasjen. Og et av prinsippene vi ønsker å se er at tilhørighet ser ut som å ha nytte av, å glede seg over Guds nærvær. Se på vers 2 og 5. Vers 2, “Når du går gjennom vannet, skal jeg være med deg.” Vers 5, “Fear ikke, for jeg er med deg.” Det er Emmanuel-prinsippet – den allmektige, evige Gud med sitt folk. Gud med deg; Gud med deg! Tilstede i vår nød. Aktivt utvirkende godt ut av det for oss slik han har lovet. Bærende; hjelpende; styrkende; muliggjørende oss. Tilstede i vår glede også. Hjelpende oss å huske at hver eneste godhet vi nyter har kommet til oss fra hans nådige hånd.

Beskytelse

Hva ser tilhørighet ut som? Det ser ut som å nyte Guds nærvær dag og natt. Det ser også ut som beskyttelse. Se på vers 2. “Når du går gjennom vannet, skal jeg være med deg; og gjennom elvene, de skal ikke overvelde deg. Når du går gjennom ilden, skal du ikke bli brent, og flammene skal ikke fortære deg.” Esaias tillater to farer, to fryktelige farer, å tale for alle farer. Merk løftet. Farer vil komme. Han sier ikke: “Hvis du går gjennom vannet” og “Hvis du går gjennom ilden.” Når du gjør det – farer vil komme. Sannsynligvis befinner mange av oss oss i dag midt i en eller annen trussel, en eller annen fare, kanskje selv nå sittende i denne kirke denne morgenen. Noen prøvelse, noe lidelse, noen usikkerhet, noen tvil, fortvilelse, depresjon, smerte eller tap eller sorg. Substantivene kunne gå på i en lang, lang stund selv nå. Men troende på Jesus, du tilhører Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Den som skapte deg, den som formet deg, og den som løste deg inn. I vår fare har vi Hans urokkelige oppmerksomhet og all Hans makt bøyd mot vår endelige beskyttelse. Vi kan lide, men vi er sikre. Vi kan bli sterkt prøvet, men vi er sikre. Vi kan føle som om vi er i ferd med å gå under, men vi er sikre. Han sier til oss: “Du er Min. Hele jorden er Min og du er Min skattet besittelse.”

Preferanse

Hva ser tilhørighet ut som? Det ser ut som, i tillegg til nærvær og beskyttelse, ser det ut som preferanse. Hør vers 3 og 4. “For jeg er Herren din Gud, Israels hellige, din frelser. Jeg gir Egypt som din løsepenge, Kus” (det vil si Etiopia), “og Seba i bytte for deg. Fordi du er verdifull i mine øyne, og æret, og jeg elsker deg. Jeg gir menn i stedet for deg, folk i bytte for ditt liv." Hvis du ser på disse versene, vil jeg at du skal legge merke til noe. Du har en hebraisk retorisk enhet i arbeid her. Du har gjentagelse. Du har gjentagelsen av løsepenge-konseptet. "Jeg gir Egypt som din løsepenge." Og så på slutten av det, på slutten av vers 4, "Jeg gir meg selv i stedet for deg." Det understreker konseptet, i dette tilfellet, løsepenge-konseptet. Og rett i midten av disse, i en fremtredende posisjon, "Fordi du er verdifull i mine øyne, og æret, og jeg elsker deg." Du kan ikke gå glipp av det; du kan ikke gå glipp av det. Du har den kraftige gjentagelsen av løsepenge-konseptet og rett i midten av det erklærer Gud: “Jeg elsker deg! Du er verdifull for meg!” Calvin sier: “Herren tar slik omsorg for alle troende at Han verdsetter dem høyere enn resten av verden.” Det er interessant.

Et par historiske notater her. En av dem er dette. Kong Hiskia – nå vær oppmerksom! Dette er israelsk historie; det kommer ikke til å være kjedelig. Ikke sovne bort på meg! Kong Hiskia av Juda inngikk en allianse med Egypt mot den assyriske keiser, Sanherib. Nå stopp bare et minutt. Jeg satt i mange timer i klasser for å kunne si det navnet riktig, Sanherib! Og jeg lærte et annet, “Tiglat-Pileser." Du må være imponert fordi jeg brukte mange timer på å øve på disse tingene for år siden! Og så har han inngått en allianse med faraoen i Egypt og kongen av Etiopia. Og du finner det i 2 Kongebok 18 og Esaias kapittel 30 og 31. For å fastslå hans rette og eksakte straff, marsjerer den assyriske kongen med sine store hærstyrker mot lille Juda. Mens det store slaget er i ferd med å falle og Juda skal bli knust til pulver, må Sanherib bryte bort sine hærstyrker for å møte en inntrengende hær fra Etiopia og Egypt. De faller i en rute og Sanherib forfølger dem helt tilbake til Egypt. Juda er spart, mens egypterne og etiopierne blir slukt av de assyriske hærstyrkene. Her er poenget. Juda er spart fordi Gud ga hennes fiender en erstatning. Juda er spart fordi Gud ga hennes fiender, i dette tilfellet assyrerne, en erstatning.

Historisk notat to. På påskeøyingen, omtrent i år 30 e.Kr. eller e.Kr. 30, autoriserte den romerske guvernøren i provinsen Judea korsfestelsen av Jesus fra Nasaret, en omreisende predikant og underverker, hvis liv og arbeid ga rikelig bevis for at Han var Guds Sønn og den lenge ventede Messias. Tre dager senere ble Han oppstått fra de døde, og Gud erklærte med makt at Han var Guds Sønn og frelseren for syndere. Gud sendte sin Sønn som løsegave for å redde sitt tapte og syndige folk. Gud sendte sin Sønn som løsegave for deg og meg, troende på Jesus. Han gav mer enn Egypt. Han gav mer enn Etiopia. Han gav mer enn Seba. Han gav sin eneste Sønn. Vi har tegnene på hans stedfortredelse, på hans løsegave, rett her spredt på bordet foran oss. Vi skal nyte dem om noen minutter. Tegnene på hans brutte kropp og hans utgjorte blod. Hva ser tilhørighet ut som? Det ser ut som Gud foretrekker å frelse sitt folk selv på bekostning av livet til sin eneste Sønn.

Restorasjon

En ting til å si om hva det innebærer å tilhøre. Det innebærer gjenopprettelse. Se på vers 5, 6 og 7 her i vår tekst hvor Jesaja sier: “Fear not, for I am with you;” – og snakker, naturligvis, for Herren. “I will bring your offspring from the east, and from the west I will gather you. I will say to the north, Give up, and to the south, Do not withhold; bring my sons from afar and my daughters from the end of the earth, everyone who is called by my name, whom I created for my glory, whom I formed and made." Jesajas forkynnelse begynte i det sørlige kongeriket Juda og varte i omtrent femti år. Før hans forkynnelse var tjue år gammel, ble de ti nordlige stammene som vi kjenner som Israel ført bort i fangenskap av assyrerne. Vi snakker om Israels tapte stammer. Det er dem! Fordi de ble assimilert i andre deler av den assyriske befolkningen, samlet de seg aldri igjen som et folk i landet. De eneste som kunne ha blitt frelst, var de som hadde søkt tilflukt i sør i kongeriket Juda da trøbbelen nærmet seg. De forsvant; de gikk tapt. De har vært tapte for historien siden da. En forferdelig slag; en forferdelig hendelse. Det var ødeleggende, og det skjedde på grunn av vantro, hardhet i hjertet gjennom generasjoner, og gjentatt, kontraktsbrudd. Gud, etter generasjoner, overlot dem til deres fiender fordi de ikke ville høre hans ord.

Nei, vent – det er noen små justeringer å gjøre for å møte kravene nøyaktig:

En ting til å si om hva det innebærer å tilhøre. Det innebærer gjenopprettelse. Se på vers 5, 6 og 7 her i vår tekst hvor Jesaja sier: “Fear not, for I am with you;” – og snakker, naturligvis, for Herren. “Jeg skal føre dine etterkommere hjem fra østen, og fra vest skal jeg samle dem. Jeg skal si til nord, Gi opp, og til sør, Hold ikke tilbake; før mine sønner hjem fra fjerne land og mine døtre fra jordens ender, enhver som er kalt ved mitt navn, som jeg skapte til min ære, som jeg formet og gjorde." Jesajas forkynnelse begynte i det sørlige kongeriket Juda og varte i omtrent femti år. Før hans forkynnelse var tjue år gammel, ble de ti nordlige stammene som vi kjenner som Israel ført bort i fangenskap av assyrerne. Vi snakker om Israels tapte stammer. Det er dem! Fordi de ble assimilert i andre deler av den assyriske befolkningen, samlet de seg aldri igjen som et folk i landet. De eneste som kunne ha blitt frelst, var de som hadde søkt tilflukt i sør i kongeriket Juda da trøbbelen nærmet seg. De forsvant; de gikk tapt. De har vært tapte for historien siden da. En forferdelig slag; en forferdelig hendelse. Det var ødeleggende, og det skjedde på grunn av vantro, hardhet i hjertet gjennom generasjoner, og gjentatt, kontraktsbrudd. Gud, etter generasjoner, overlot dem til deres fiender fordi de ikke ville høre hans ord.

En fangeskap er på vei til Juda. Det vil skje om 150 år etter at Jesaja dør. Av samme grunn – vantro, hardhet i hjertet, forbunds trosløshet. Men igjen, hørt Guds løfte. Hva ser tilhørighet ut som? Det ser ut som gjenopprettelse etter dommen som er ført av synd. Synd, deres synd, er ikke slutten på deres historie. Men fordi de tilhører Gud, som anser dem som sin elskede eiendom, bevarer han dem. Han gjenoppretter dem. Vår synd er ikke slutten på vår historie; gjenopprettelse er! Selv om vi persisterer, selv om vi hardner våre hjerter og persisterer i vår synd, hvis vi tror på Jesus, er Jesus vår frelser og Herre, han skal nå oss. Han skal bryte den hardheten i hjertet. Han skal bryte den avhengigheten av den synden. Han skal gjenopprette oss. Vår synd er ikke slutten på vår historie. Gjenopprettelse er. Fordi vi tilhører, og fordi han har gitt livet til sin Sønn for oss, skal han gjenopprette det som synden har ødelagt. Det er hva tilhørighet ser ut som. Det ser ut som gjenopprettelse.

Hvorfor betyr det noe?

Vel, hvorfor betyr det noe? Vi må være korte. Hvorfor betyr det noe? Se på vers 7. Hvem er han gjenoppretter? Hvem samler han fra øst og fra vest og fra nord og fra sør? “Alle som er kalt ved mitt navn, som jeg skapte til min ære.” Gud gjør en intim forbindelse mellom sin ære og vår frelse. Gud gjør en intim forbindelse mellom sin ære og vår frelse. Han knytter sin omdømme til det. Han knytter sin omdømme til oss og vår eventuelle oppnåelse av det lovede land, i vårt tilfelle himmelen, i hans nærvær. Han knytter sin omdømme til frelsen til hans folk.

Troféer av Guds nåde

Lytt til Efeser kapittel 2. “Selv da vi var døde i våre overtramp, gjorde Gud oss levende sammen med Kristus, ved nåde er dere reddet, og løftet oss opp med ham og satte oss med ham på himmelske steder i Kristus Jesus, slik at han i de kommende århundrer kunne vise de uendelige rikdommer av sin nåde i vennlighet mot oss i Kristus Jesus.” Gud viser seg selv å være herlig nådig når han peker på trofeene av sin nåde, trofeene av sin barmhjertighet – hans folk! Du og jeg og alle som har gått før oss og de som kommer etter oss! Han peker på oss som trofeene av sin herlige nåde. Alle knær må bøye seg og alle tunger må bekjenne at Jesus er Herre. Han knytter sin ære til frelsen av sitt folk.

For noen år siden, gjennom generøsiteten til noen kjære venner, dro jeg på min første seiltur. Vi fløy inn til Tortola, de britiske Jomfruøyene, og dette var dagene før det var vidt utbredt aircondition der, så flyplassen og tollhuset var store åpne bygninger; ikke mange vegger. De ville ikke hindre brisene. Jeg husker å stå i en lang kø bak et håndskrevet skilt som stod, “Besøkende.” Det gjorde fornuftig for meg; det var det jeg var. Jeg var en besøkende. Og jeg stod der, følte brisen og så på dato-palmer som svingte, hørt en bølge slå mot stranden hundre eller så meter bak meg, følte stresset rulle av meg og smakte avslapningen som skulle komme. Og så la jeg merke til køen til min høyre. Den var kortere. Den beveget seg raskere enn den jeg stod i, og det håndskrevne skiltet over den stod, “Innbyggere.” Mitt hjerte, jeg tror det må ha sukket hørtbart. I min tanke var jeg i ferd med å si, “Jeg vil tilhøre her! Jeg vil være en innbygger her! Hvordan kan jeg bli en innbygger her! Dette stedet er vidunderlig!”

Du Kan Være en Innbygger

Kanskje sitter du her i dag, kanskje er du ikke en del av familien; kanskje er du en besøkende blant Guds folk. Visste du at du kan være en del av familien? Og alle de underlige løftene som Gud har gitt oss som vi har snakket om, kan også være dine. Kjenner du deg selv som en synder som ikke kan frelse deg selv? Tror du du trenger en Frelser? Kan du stole på Jesus fra Nasaret, Guds Sønn og synderes Frelser? Kan du ha tillit til at Han er Den som stod i stedet for deg, som din løsepenger, absorberte Guds vrede for deg og klær deg i Hans rettferdighet? Slik blir vi en del av familien. Vi ser vårt behov; vi ser vår synd. Vi vender oss bort fra vår synd og bort fra våre evner, våre anstrengelser for å gjøre oss selv vakre i Guds øyne, og vi kaster oss på Den som er vår stedfortreder. Vi kaster oss på Guds nåde uttrykt i Kristus. Slik blir du en del av familien.

Jeg håper du vil se på ditt hjerte i dag. Mens vi forbereder oss til å fortsette vår tjeneste ved Herrens bord, håper jeg du vil se på ditt hjerte og bestemme om du er en besøkende eller en del av familien. La oss gå til Herren i bønn.

Fader, Du gjør mennesker som ikke var et folk, til Ditt folk. Du gjør mennesker som ikke hadde mottatt nåde, til å motta nåde. Hvem er en Gud lik Deg som tilgir synd og ettergir misgjerning? Hvem er en Gud lik Deg som har glede av å frelse synderne? Takk for løftene vi nettopp har tenkt og snakket om. Drive dem dype inn i våre hjerter og la dem forme vårt liv og forme vår forståelse av Deg, forme de valg vi gjør og hvordan vi ser vår fremtid. Og mest av alt, hjelp dem å forme hvordan vi forstår Deg. Hør oss, når vi gjør vår bønn, Fader, i Jesu navn og for Hans skyld. Amen.