Allerede, ikke ennå

Allerede, Ikke Enda

1. Korinther 4:8-21

Av David Strain

Før vi begynner, vil jeg nok en gang ønske alle mødrene i menigheten et veldig godt morsdag. På en tid da familier er under så mye press fra vår kultur, krever kall som mor ofring, mot og utholdenhet. Det er riktig at vi feirer den store gaven dere alle er til våre familier og til vår kirke. Vi er veldig takknemlige for dere. Det kan være at du er på besøk hos oss i dag for å feire med din familie helgen. Og hvis det er tilfelle, er vi spesielt glade for å velkommen deg. Vi vil gjerne være gode vertskap, som jeg sa tidligere, så hvis vi kan tjene deg på noen måte, ville vi elsket å vite hvordan vi kan gjøre det.

De fleste av oss feirer i dag; det er noen av oss for hvem i dag er smertefullt og tungt. Noen av oss sørger over tapet av et barn eller tapet av en mor. Noen av oss har ønsket å være foreldre og har vært udelelige å ha egne barn. Så for noen av oss er morsdag i dag vanskelig. La meg bare si, hvis det beskriver deg, at vi elsker deg, at vi ber for deg, og vi ber spesielt i dag at Herren ville trøste dine hjerter.

Hvis du er ny i Første Presbyterian Church, har du nok lagt merke til vår vanlige praksis når det gjelder predikning, å arbeide gjennom store deler av den bibelske tekst, del for del, vers for vers. Vi gjør det fordi vi vil prøve å underkaste oss, å stille oss under Bibelens autoritet i stedet for å plukke og velge etter eget ønske. Og det betyr at mens vi har arbeidet oss gjennom Paulus' brev til 1. Korinther, er vi denne morgenen kommet til 1. Korinther kapittel 4, vers 8 til slutten av kapitlet. Så gå gjerne nå, hvis du vil, og ta en kopi av Skriften fra stolene foran deg og vend dit med meg; side 954 i kirkens Bibler. 1. Korinther kapittel 4 ved vers 8, gjennom til slutten av kapitlet.

Før vi leser, la meg minne dere litt om hvor vi har vært så langt i Paulus' brev. Korintherkirken har sunket ned i fraksjonisme og dømmende holdninger og splittelse, og dette har vært drevet og brent av synden stolthet. De har vært stolt av seg selv. Og Paulus skriver til korintherne for å løse disse problemene. Og det har vært hans hovedfokus egentlig siden andre halvdel av kapittel 1 og frem til nå. Og når vi overveier siste del av kapittel 4, ser vi at Paulus bringer sin diskusjon om disse problemene – om stolthet og splittelse og dømmende holdninger i Korint – til en konklusjon. Vi begynte å se på kapittel 4 for to uker siden. Vers 1 til 5 lærte oss, eller Paulus lærte oss der, hvordan å håndtere stolthet og dømmende holdninger når vi er på mottakerens side av andre menneskers fordommer når de dømmer oss. Der i vers 6 og 7 så vi sist, Paulus hjelper oss å håndtere stolthet og dømmende holdninger og splittelsen som det kan forårsake når vi finner at stolthet ligger og festner i vårt eget hjerte.

Og nå denne morgenen gjør Paulus to siste poenger om stolthet og splittelse i Korint. I vers 8 til 13 vil han behandle korinthernes feilaktige forventninger; deres feilaktige forventninger. Og så i vers 14 til 21 har han en avsluttende familiemessig oppfordring. Feilaktige forventninger og en familiemessig oppfordring. Dette er de to store temaene, overskriftene hvorunder vi vil overveie Paulus' lære her – feilaktige forventninger og familiemessig oppfordring. Før vi vender vår oppmerksomhet til å høre Guds ord lest og forkynt, la oss imidlertid stoppe kort og be om at Gud hjelper oss når vi ber. Vil du be sammen med meg?

Vår Far, vi elsker deg og vi hungre og tørster etter rettferdighet. Vi husker løftet fra vår Frelser om at de som hungre og tørster etter rettferdighet, vil bli mettet. Og så kommer vi som dine barn, og ber om at du ville oppfylle det løftet i vår erfaring i morges. Og gjennom det verk av Den hellige Ånd, næring hjerter med ditt hellige Ord, for Jesu skyld. Amen.

1. Korintherbrev kapittel 4 ved det åttende vers. Dette er Guds allmektige Ord:

Allerede har dere alt dere trenger! Allerede er dere rike! Uten oss er dere blitt konger! Og ville det bare være slik at dere regjerte, så at vi kunne dele herredømmet med dere! For jeg mener at Gud har stilt oss apostler sist av alle, som menn dømt til døden, fordi vi er blitt et skuespill for verden, for engler og for mennesker. Vi er dumme for Kristi skyld, men dere er kloke i Kristus. Vi er svake, men dere er sterke. Dere er æret, men vi er foraktet. Til denne time hungre og tørster vi, vi er dårlig kledt og slått og hjemløs, og vi arbeider, og gjør vårt eget arbeid med egne hender. Når vi blir beskyldt, velsigner vi; når vi blir forfulgt, tåler vi; når vi blir baktalt, bønnfaller vi. Vi er blitt, og er fortsatt, som avskummet av verden, avfallet av alle ting.

Jeg skriver ikke disse tingene for å gjøre dere skamfulle, men for å formane dere som mine elskede barn. For selv om dere har mange veiledere i Kristus, har dere ikke mange fedre. For jeg ble deres far i Kristus Jesus gjennom evangeliet. Jeg oppfordrer dere derfor: imiter meg. Derfor sendte jeg dere Timoteus, min elskede og trofaste sønn i Herren, for å minne dere om mine veier i Kristus, slik jeg lærer dem overalt i hver kirke. Noen er hovne, som om jeg ikke skulle komme til dere. Men jeg vil komme til dere snart hvis Herren vil, og jeg vil finne ut ikke hva disse hovne menneskene snakker om, men deres makt. For Guds rike består ikke i tale, men i makt. Hva ønsker dere? Skal jeg komme til dere med en stav, eller med kjærlighet i en ånd av mildhet?

Amen, og vi takker Gud for at han har talt til oss i hans hellige Ord.

Feilaktige forventninger

Som jeg sa da, er det første jeg vil at dere skal se her, Pauls reaksjon på korinthernes feilaktige forventninger. De hadde feilaktige forventninger om det kristne livet. Når jeg har den sporadiske privilégen å gjøre forhåndsrådgivning for ektepar, vil jeg snakke med et par om de fire feil linjene som har en tendens til å løpe gjennom hvert ekteskap. Nesten hver eneste kamp dere noen gang vil ha, sier jeg til dem, relaterer til en av disse fire tingene på en eller annen måte. Er dere klare? Jeg lurer på om dere kan gisse dem. Fire feil linjer – penger, sex, svigerforeldre og barn. De fire feil linjene. De fleste av dere har kamper om alle disse tingene, jeg vet. Vi har alle en tendens til det. De fleste av våre frustrasjoner og problemer i ekteskapet relaterer til en av disse. Og grunnen til at de så ofte er kilder til friksjon har å gjøre med noe annet som løper gjennom dem alle og gjør dem så belastede. Og det er feilaktige forventninger. Vi forventer for mye. Vi er urealistiske om hvordan ting vil være eller urealistiske om vår ektefelles behov eller våre egne evner. Vi gjør alle slags antagelser som vi ikke kommuniserer eller forhandler ordentlig. Og så gjør våre feilaktige forventninger at penger, sex, svigerforeldre og barn ikke blir kilder til glede og styrke i vårt ekteskap slik de burde være, men så ofte punkter av spenning og kilder til friksjon. Feilaktige forventninger kan stjele gleden fra nesten alt. Og hvis vi ikke er forsiktige, kan feilaktige forventninger endog ødelegge forhold.

Det var helt klart hva som skjedde i forsamlingene i Korint – feilaktige forventninger hadde begynt å splintre forhold og forårsake splid. De hadde feil forventninger om kristenlivets natur. Se på vers 8 til 13 med meg. Dette er tingene korintherne sa om seg selv. Paulus gjengir dem til sine lesere med mer enn bare et snev av bitende ironi, endog sarkasme. Ser du det i passasjen? Se på vers 8. Han sier, “Allerede har dere alt dere trenger! Allerede er dere rike! Dere har blitt konger!” Du kunne oversette det til, “Dere har begynt å regjere!” Det ville være, “Dere hadde begynt å regjere,” sier han, “hvis bare jeg kunne regjere sammen med dere. Dere tror at herlighetene som kommer allerede har overvært dere i sin fylde. Hvis bare det var sant!” sier Paulus. Eller se ned på vers 10. “Dere er vise i Kristus. Dere er sterke. Dere er høyt æret.” Slik så korintherne på seg selv. Du husker at de har vært storpratende om sin åndelige overlegenhet. De skrytet av sine overnaturlige gaver, slik vi skal se når brevet utfolder seg. De skrytet av sin spesielle visdom og innsikt. Tross alt, sa de, “Har ikke Jesus dødd og stått opp igjen? Tidens ende har kommet! Skriftene er oppfylt. Den nye verden er allerede her!”

Vi Har Alt Allerede!

Deres problem, ser du, er at de så på alle de vidunderlige realitetene i evangeliet som de hadde blitt feid med inn i ved Den hellige ånds virke da de trodde på Jesus, og de sa: “Vi har allerede alt! Alt er her allerede. Det er ingenting mer!” De konkluderte med at kristne burde forvente seg sine største gleder her, sine høyeste velsignelser her, sine søteste erfaringer med nåde her. Det skulle ikke være noen lidelse, ingen sorg, ingen fattigdom, ingen smerte her. “Det er det vi har i Kristus,” sa de. “Vi har alt vi trenger. Vi er rike! Vi har allerede begynt å regjere. Vi er vise, vi er sterke, vi er ærverdige!” Det nøkkelordet i teksten som jeg tror oppsummerer deres syn på fylde av kristen velsignelse i denne verden, er det ordet, “allerede,” gjentatt to ganger i vers 8. “Allerede har du alt du trenger! Allerede er du blitt rik!” Som om de krevde i forveien, allerede, nå, noe som egentlig skulle vente til slutten. Du ser, de sa at hvis du virkelig lever et trofast kristent liv, hvis du virkelig er åndelig, hvis du virkelig har tro, vel da er dette hva vi forventer å se i ditt liv – himmel på jorden allerede; den nye skapelse allerede. Seier over synd og lidelse og sorg allerede. Ditt beste liv nå, allerede.

Problemet med stolthet

Ingen under at de hadde et stolthetproblem. Ingen under at de så ned på andre i deres kirker som ikke helt måtte opp til deres standard, hvis lidelser åpenbart identifiserte dem som mindre åndelige, hvis kamp med gjenværende synd de anså å demonstrere at de var andreklasses kristne. Men Paulus vil ikke ha noe av det. Vil han? Mens korintherne tenker at du kan få del i den fulle kristne velsignelsen allerede, hvis bare du trodde nok eller var åndelig nok, vet apostelen Paulus bedre. Se hvordan han kontrasterer seg selv med dem i vers 9. “For jeg mener at Gud har stilt oss apostler sist av alle, som menn dømt til døden, fordi vi er blitt en skuespill for verden, for engler og for mennesker. Vi er dumme for Kristi skyld. Men dere er vise i Kristus. Vi er svake, men dere er sterke. Dere er høyt respekterte, men vi er foraktede.” De hevdet at den sanne åndelige kristne lever på høydepunktet av seier, men her er den mektige apostelen Paulus selv, et offentlig skuespill, som en mann dømt til døden, regnet som en dum for Kristi skyld, svak og generelt foraktet.

Liv I Den Nydelige Time

Og hvis nøkkelordet som oppsummerer korinthernes misforståtte og feilaktige forventninger er ordet "allerede", verden skal komme er vår, "allerede", merk Pauls alternative i vers 11. "Frem til denne time, sulter og tørster vi. Vi er dårlig kledt og slått og hjemløs og så videre." Paulus lever ikke i verden som skal komme; han lever i denne time. Korintherne hevdet at det som ennå ikke var kommet, allerede var kommet til dem. Men Paulus modellerer en helt annen tilnærming – en som erkjenner at selv om ære er lovet oss, forblir den ennå ikke. Og så lever han nå, i denne time, i en verden hvor å følge Jesus vil bety for ham sult og deprivasjon. Han gjør manuell arbeid, sier han, for å skaffe seg en livsgrunnlag. Han er forsmådd, selv om han velsigner til gjengjeld. Han er forfulgt og han tåler. Han er baktalt og han bønner og ber med synderne gjennom evangeliet om å bli forsonet med Gud. Han er blitt, sier han, som avskum av verden, avfallet av alle ting. "Det," sier Paulus, "er mitt normale kristne liv. Vil du ikke få dine forventninger riktige, korintherne? Hvis du ser etter daglig triumf, hvis du forventer å ri på høydene og stige over synd og lidelse, hvis du tenker til deg selv, 'Hvis bare jeg hadde nok tro, ville alt være bedre,' dine forventninger til det kristne liv er helt feil."

Resultatene av den korinthiske feilen

Og en av to ting vil skje hvis du kjøper inn til Korinernes feil. Først vil du enten bedra deg selv til å tro at du faktisk er bedre enn andre. Du vil begynne å skryte, som de gjorde, av din åndelige overlegenhet og se ned på andre. Eller du vil konkludere med at din manglende evne til å nå ditt "beste liv nå" er hele din skyld. Hva er du for en elendig feiler! Det er derfor du lider! Hva svak tro du har! Det er derfor du sliter med å få endene til å møtes! Hva en ødeleggende løgn fra djevelen er velstands-prekenen egentlig. Men hvor lett den fortsatt kryper inn i tenkningen til selv de beste blant oss. Har du ikke hørt selv modne kristne si: "For hvilken synd av mine straffar Gud meg for at livet skal være så vanskelig så lenge?" Kanskje har du selv sagt det? "Hvorfor skjer dette med meg? Kanskje har jeg gått glipp av noe? Kanskje er det noe jeg må gjøre, noe nivå jeg må nå i mitt kristne liv som vil gjøre alt ok? Dette skjer fordi det er min skyld!" Gjenkjenner du det? Jeg har hørt det ofte som prest.

Lær Å Forstå Tiden

Men Paulus sier: “Nei, nei! Det er ikke det i det hele tatt!” Nei, dere må lære å forstå tiden. Dette er hvor vi lever nå. Vi lever ikke i verden som kommer; det er ennå ikke, uansett hva korintherne hevdet. Herlighetene som følger der synden er borte, hvor alle tårer vil bli tørket bort, hvor angrer aldri igjen vil plage oss og lidelse aldri igjen vil stikke inn. Herlighetene som følger vil komme snart, en dag, men ennå ikke. Til nåtiden, å følge Jesus, sier Paulus, betyr glede, underfullt. Det betyr glede, men det vil være glede, ofte, gjennom tårer. Det betyr fremgang i hellighet – pris Gud! Fremgang i hellighet. I dag er jeg ikke den jeg var i går, og i morgen, ved Guds nåde, vil jeg ikke være den jeg er i dag. Fremgang. Men det vil være langsom fremgang, hardt vunnet fremgang, og ufullkommen fremgang til vi går for å være med Jesus en dag til sist. Det betyr overnaturlig kraft som strømmer inn i våre liv, og muliggjør at vi sier: “Ja, Herre,” når Han kaller oss til å gjøre selv vanskelige ting. Men det vil være kraft vist i midten av svakhet. Det vil være kraften til korset. Feilaktige forventninger, ser du, er en fruktbar jord for stolthet. Få dine forventninger om det normale kristne liv riktig, sier Paulus til oss. Lev i nåtiden; ikke i verden som kommer. Det er ennå ikke. Feilaktige forventninger.

En familiens oppfordring

For det andre tilbyr Paulus en familiemonestring. Du kan se det varme familiespråket over hele siste del av kapitlet. Se på vers 14 og 15 for eksempel. “Jeg skriver ikke disse tingene for å skamme dere, men for å formane dere som mine elskede barn. For selv om dere har mange veiledere i Kristus, har dere ikke mange fedre. For jeg ble deres far i Kristus Jesus gjennom evangeliet.” Paulus, du vil huske, plantet kirken i Korint; han førte mange av dem til tro på Kristus. Han er som en åndelig far; en forelder til dem gjennom evangeliet. Og han har tatt i bruk en ganske skarp tone i vers 8 til 13. Men nå, som en forelder mot sine barn, bløter han. “Jeg prøver ikke å skamme dere,” sier han. “Jeg prøver å være en forelder til dere, å formane dere som mine elskede barn.”

Nå er det morsdag, og mødre, dere forstår dette – gjør dere ikke? Dere vil bruke alle verktøy dere har til rådighet for å nå dere barn og komme gjennom til dem, spesielt hvis dere ser dem ta feil svinger og gå vilse. Det er derfor vi feirer våre mødre i dag, er det ikke? De har formanet oss som elskede barn, og det stikker noen ganger, men det er kjærlighet som driver det og vi er bedre av det. Det er nøyaktig hva Paulus gjør her. Hans barn i faget, som han elsker så dypt, er i ferd med å kjøre av veien og han prøver å styre dem tilbake til midten av veien. Deres pral er ute av kontroll, og fordi han elsker dem med en foreldres kjærlighet, formaner han dem.

Imiter Meg!

Og han bruker, hvis jeg kan strekke foreldremetaforen litt, forhåpentligvis ikke til bruddpunktet, bruker han tre foreldreverktøy, tre foreldreverktøy for å prøve å drive hans formaning hjem. Jeg våger å si at hver mamma i rommet, kanskje hver pappa også, har brukt disse verktøyene fra tid til annen. Først og fremst, i vers 16, merk at han modellerer den riktige kursen for sine barn i troen. “Jeg oppfordrer dere da, å være etterfølgere av meg!” Vi snakket om dette, hvis du var her forrige uke, i stedet for triumfalismen som karakteriserte korintherne, vil han vise dem hva det normale kristne livet virkelig ser ut som. Og så kalder han dem til å “etterfølge meg i all kamp og lidelse og krav til utholdenhet som er det normale kristne livet.” Han sier: “Etterfølg meg!”

Send inn Storebror!

Deretter er det andre foreldreverktøyet han bruker på korintherne å sende inn storebror. Ser du det i vers 17? “Derfor sendte jeg dere Timoteus, min elskede og trofaste sønn i Herren, for å minne dere om mine veier i Kristus slik jeg lærer dem overalt i hver kirke.” Noen ganger kan storebror komme igjennom når mamma eller pappa ikke kan det. Paulus sender dem Timoteus som minner dem om Paulus, både på grunn av måten han lever på og på grunn av sin lære.

Ikke gjør at jeg må komme dit opp!

Og så kan kanskje Paulus' tredje foreldrestrategi oppsummeres i denne setningen. Se om dere kjenner igjen denne setningen, foreldre? Vers 18 til 21, “Ikke gjør at jeg må komme dit opp! Jeg kommer dit opp!” Det er hva han sier! Ser dere vers 18? “Noen er overmodige som om jeg ikke skulle komme til dere, men jeg vil komme til dere snart hvis Herren vil. Og jeg vil finne ut ikke hva disse overmodige menneskene sier, men hva de kan gjøre. For Guds rike består ikke av tale, men av makt. Hva ønsker dere? Skal jeg komme til dere med en stokk eller med kjærlighet i en ånd av mildhet?” Han forfølger dem. Han bruker hvert foreldreverktøy i sin verktøykasse for å prøve å bringe dem tilbake fra deres stolthet til omvendelse og ydmykhet. Han er endog villig til å disiplinere dem. Det ser dere i vers 21. Han ønsker meget å komme til dem med kjærlighet og i en ånd av mildhet, men hvis han må øve disiplin blant dem når han kommer, er han villig til å gjøre det. Hvordan de svarer på familiens formaning vil avgjøre hvilken vei han tar. Men hans agenda er å kalde dem tilbake til omvendelse; å vinne dem, ikke å avvise dem, langt mindre å skamme dem eller å såre dem.

Og så sier han: “Når jeg kommer, skal jeg kaste lys over den åndelige ekteheten til de arrogante lederne i Korint som forårsaker så mye splid og trøbbel blant dere.” Med andre ord sier han: “Jeg vil se om de bare prater eller om de vet noe om virkeligheten av overnaturlig kraft som er det vesentlige kjennetegnet på Guds rike. Ikke bare prating,” sier han, “men kraft – virkelighet, åndelig virkelighet. Vet de noe om åndelig virkelighet?” Det er spørsmålet han vil at de skal stille seg selv før han kommer. Det er egentlig spørsmålet han vil at vi skal stille oss selv når vi leser hans ord. Er mitt kristne liv bare en sak om å prate eller kjenner jeg åndelig virkelighet? Er det bare ord og ytre visning, eller kjenner jeg noe til kraften av korset, kraften av nåde, kraften og arbeidet av Den hellige ånd i mitt hjerte? Det er hva han er etter! Å kalle oss til å vurdere våre hjerter, å utfordre oss til å bli ekte endelig. Han vil kalle dem, disse korintherne som verdsetter talekunst og retorikk og som avviste Paulus som en underlegen taler, til å forstå at bare prating er så irrelevant og at liv og kraft er det vi trenger.

Så la meg avslutte med dette. Anta at når du undersøker ditt eget kristne liv, oppdager du at det faktisk bare har vært hodetidning og prat i alt for lenge nå. Anta at du har blitt ledet av Gud, under forkynnelsen av Hans Ord, til å bekjenne at det faktisk bare er en fasade. Vel, hva nå? Hva gjør du hvis du gjør denne oppdagelsen i morges? Jeg tror det er noen ledetråder for oss i passasjen. En av dem kommer frem hvis du ser tilbake på delen hvor vi leser at Paulus skal sende dem Timoteus. Ser du det i vers 17? “Derfor sendte jeg dere Timoteus, min elskede og trofaste sønn i Herren, for å minne dere om mine veier i Kristus.” Han har kalt dem til å etterligne ham. Han vil modellere åndelig virkelighet for dem. Han har sendt Timoteus til dem for å minne dem om hva det skal se ut som. Hans veier i Kristus. Åndelig virkelighet, det liv som er virkelig i Kristus. Hva gjør du hvis du finner ut at din kristendom er en ytre form, ikke en indre virkelighet? Hva gjør du hvis det bare er prat, men ingen kraft? Du må løpe til Jesus Kristus. Du må komme inn i Kristus. I dag, nå, ingen flere unnskyldninger, ingen mer venting. Ikke bring din ætt; ikke anklag dine religiøse kvalifikasjoner. Det er tid til å bli ærlig. Det er det Paulus etterstreber blant korintherne. Tid til å bli virkelig. Tid til å bekjenne din synd og ditt behov og rope ut til Herren Jesus Kristus for virkelighet og ikke bare religiøs prestasjon. Ikke ytre ting, ikke en form for ord som benekter sin kraft. Jesus Kristus vil bryte inn i ditt liv og begynne det herlige, selv om langsomme og ofte vanskelige renoveringsprosjektet i ditt hjerte hvis du bare ydmyker deg selv og kommer til Ham. Det er det han kaller korintherne til; det er det han kaller oss til når vi undersøker våre hjerter. Er min kristendom bare prat, eller kjenner jeg kraften hvorved Guds rike består?

Og så er det en oppfordring her til å få forventningene våre riktige om kristenlivets natur. Denne verden, sier Jesus, “I denne verden vil dere ha trøbbel. Jeg vil være med dere for å styrke og opprettholde dere hver eneste skritt på veien. Men det vil være hardt. Det kommer ære, men akkurat nå er det ikke ennå.” Og vi er kalt til å søke i våre hjerter i lyset av Pauls familiens formaning. Er du ekte? Er du ekte? Eller er det bare tomt prat? Kom og bøy kneet for Kong Jesus og bli ekte endelig. La oss be sammen!

Vår Far, når vi bøyer oss for deg, bekjenner vi hvor dyktige vi kan være til å forfalske det, til å være bare tomt prat, ha en form for fromhet men nekte dens kraft. Vennligst, vil du tilgi oss? Og når vi ydmyker oss sammen for deg, ber vi, ber vi, Herre, at du ville plante oss, alle oss, inn i Kristus. Bring oss til Kristus for å bøye våre knær under ham, for ham, og anerkjenne ham alene til å være Herre og Konge og håp og glede og hvile og tilflukt. Hjelp oss, Herre, i dag å bli ekte og å finne når vi gjør det at den fantastiske evangeliske invasjonen finner sted i våre hjerter når du bryter inn og begynner å renovere oss for å gjøre oss til en refleksjon av din Sønn. For vi ber om det i Jesu navn, amen.