Evangeliet i et rettslig samfunn

Evangeliet i et rettssamfunn

1. Korinther 6:1-8

Av David Strain

Vær så god å ta en kopi av Skriften i hendene dine og snu med meg til 1. Korinther kapittel 6; 1. Korinther kapittel 6, på side 954 hvis du bruker en av våre kirkebibler. Nå, sist vi var i kapittel 5, og vi tenkte over noen av de vanskelige terrengene som Paulus er i ferd med å begynne å dekke i resten av 1. Korintherbrev. Kapittel 1 til 4 har vært relativt rolige og enkle, men som vi sa da vi var i kapittel 5, fra nå av er det vannrafting på ville elver; ganske bumpy tur. Det er noen utfordrende stoff. Sist gang i kapittel 5, vil du huske, behandlet han problemet med seksuell umoral og kirkedisiplin. Denne gangen har problemet som plager korintherkirken å gjøre med troende som saksøker hverandre, vanligvis for små tvister innenfor fellesskapet i den lokale kirke, i sivile domstoler. Og Paulus skriver for å utfordre dem og å adressere det skadelige problemet.

Og når vi prøver å forstå Pauls lære her, er det to foreløpige spørsmål som kan hjelpe oss når vi nærmer oss teksten for å forstå og anvende den riktig. Det første har å gjøre med hva Paul ikke sier i 1. Korinther 6, vers 1 til 8. Han sier ikke at saker av strafferett bør holdes stille og håndteres internt av kirken. Det er ikke hans budskap. Han antyder ikke at underslag eller misbruk eller saker av den art bør holdes utenfor domstolene eller loven. Faktisk, da han krevde det, var apostelen Paul selv klar til å bruke sine juridiske rettigheter som romersk borger og anke til domstolene for å søke rettferd og erstatning. Den sivile myndighet, han vil fortelle oss i Romerne 13, er Guds tjener, hans tjener, som Gud har ordinert og utpekt for vårt beste. Så Paul sier ikke her at vi ikke bør anke til landets lov når det er nødvendig. Det er noen omstendigheter hvor troende ikke har noe valg, og handler for å forsvare seg selv eller andre, ved å bruke landets lov når det ikke er noe annet valg som står igjen.

Det var ikke det som skjedde i Korint, imidlertid. Det ser ut til at i Korint, glemte kirkemedlemmene sine forpliktelser som kristne å tilgi hverandre og å elske hverandre og å øve tålmodighet med hverandre. Og i stedet brukte domstolene til å score poeng, å tjene penger og å få en konkurransefordel i næringslivet og i samfunnet på bekostning av brødre og søstrer i Kristus. Og som du kunne forestille deg, gjorde det stor skade i forsamlingene i den korinthiske kirke. Og så er det første å huske på når vi arbeider gjennom 1. Korinther 6:1-11. Paul forakter ikke den riktige bruken av sivil lov når det er nødvendig, men han utfordrer den slags misbruk av det for selvrettferdige og ondsinnede formål som var vanlig i Korint.

Den andre forberedende saken som skal hjelpe oss når vi søker å forstå Pauls budskap her, har å gjøre med hvor merkelig vers 1 til 8 er når du plasserer dem i sammenhengen i denne delen av brevet. Så kapittel 5, husk, Paul, behandlet et meget spesielt og vanskelig tilfelle av seksuell umoral. Og han snakket om kirkedisplin for de seksuelt umoralske og uomvendte kirkemedlemmene. Så i andre halvdel av kapittel 6 skal han gå tilbake til spørsmålet om seksuell synd. Og så helt naturlig skal han gå over til neste tema. Så i kapittel 5 og andre halvdel av kapittel 6 snakker han om uordnet og syndig seksualitet. Og så, helt naturlig i kapittel 7, skal han snakke om ekteskap og from og riktig ordnet og Guds ære seksualitet. Og det gjør en viss grad av forstand; det er en logikk i det.

Og så finner vi oss selv å vende til kapittel 6, 1 til 8, og klør oss litt i hodet fordi rett her, plassert rett i midten av denne diskusjonen om menneskelig seksualitet, er denne saken om rettssaker. Hva i all verden gjør kapittel 6, 1 til 8, her? Jeg tror det er to ting å huske på som kan hjelpe oss å svare på det spørsmålet. For det første, husk, at i kapittel 5 kalte Paul korintherne til å øve kirkedisplin; de nektet faktisk, de var motvillige til å øve kirkedisplin i tilfelle av grov, skandaløs, offentlig, seksuell umoral på del av et av deres medlemmer. Så i kapittel 5 nekter de å ta nødvendig, kirkelig, åndelig handling mot virkelig synd. Men i kapittel 6 – hvordan er dette for en kontrast – de synes å være altfor glade for å ta unødvendig, ondskapsfull, juridisk og rettslig handling bare for å tjene noen raske kroner.

Disse to tingene ser ikke ut til å passe sammen særlig godt. Gjør de? Det er en kontrast, en motsigelse, og vi bør føle stikket av det. De er forferdet over tanken på kirkedisplin, men de har ingen problemer med å saksøke en medkirke for hver eneste øre de har, gitt halvparten av sjansen. Slike ting bør ikke være slik, sier Paulus.

Og den andre grunnen til at dette stoffet er her, har sannsynligvis å gjøre med den rekkefølgen som sakene ble presentert for Paulus av korintherne i første omgang. Og han svarer på dem i den rekkefølgen de kom. Og han svarer på dem sak for sak, enten det er splittelser i kirken i kapitlene 1 til 4 eller seksuell umoral eller kirkedisplin eller søksmål blant troende, han tar hver sak, nesten som en case-studie, for å vise hvordan, uansett hvilken sak som måtte møte oss, svaret og motgiften for hver er nøyaktig det samme. Han anvender evangeliet om Jesus Kristus korsfestet på hjertene og livsstilen til de troende i Korint. Og han sier: "Hvis dere virkelig får dette, hvis dette virkelig begynner å trenge inn og omforme og omstrukturere deres tenkning fra grunnen av, så vil alt annet også endres." Det virkelige problemet i Korint har å gjøre med deres manglende forståelse og anvendelse av evangeliet.

Og så er kapittel 6, 1 til 11, bare et annet case-studie blant flere i dette brevet som viser oss at det gode budskapet om Jesus virkelig fungerer i de grusomme realitetene i en ødelagt verden, meget lik vår egen. Så la oss stræbe sammen, mens vi leser stoffet om et øyeblikk, å holde disse foreløpige konseptene og kategoriene i våre sinn. De vil hjelpe oss, tror jeg, å forstå hovedpoenget i Paulus' argumentasjon. Før vi leser Skriften sammen, la oss bøye våre hoder og be!

Vår Far, Ditt Ord er nå foran oss. Vi ber om nåde til å høre det og å motta dets budskap, og ved det, å bli trukket tilbake, å bøye våre knær for Herren Jesus som er Kongenes Konge og Herrenes Herre. For vi ber det i Hans navn, amen.

1. Korintherkapittel, vers 1. Dette er Guds allmektige ord:

Når noen av dere har en klage mot en annen, tør han gå til retten for urettferdige istedenfor for de hellige? Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis verden skal dømmes av dere, er dere da inkompetente til å prøve små saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Hvor mye mer da saker som gjelder dette livet! Så hvis dere har slike saker, hvorfor legger dere dem foran dem som ikke har noen posisjon i kirken? Jeg sier dette til deres skam. Kan det være at det ikke er noen blant dere som er vise nok til å løse en tvist mellom brødrene, men bror går til retten mot bror, og det foran vantro? Å ha rettssaker overhodet med hverandre er allerede et nederlag for dere. Hvorfor ikke heller lide urett? Hvorfor ikke heller bli bedratt? Men dere selv gjør urett og bedrar – selv deres egne brødre!

Eller vet dere ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Ikke bli forledet: verken de som lever i seksuell umoral, eller avgudsdyrkere, eller ektebrekkere, eller menn som praktiserer homoseksualitet, eller tyver, eller griske, eller drukne, eller bannlysere, eller svindlere skal arve Guds rike. Og slike var noen av dere. Men dere var vasket, dere var helliget, dere var rettferdiggjort i navnet på Herren Jesus Kristus og ved vår Guds ånd.

Amen, og vi priser Gud for at han har talt i sitt hellige ord.

Hvis vi skulle identifisere problemet i roten til kaoset i Korint, er den beste diagnosen jeg har kommet over, hva en kommentator kaller «evangeliums glemsel». Evangeliums glemsel – det er det de lider av i Korint. Jeg leste en historie – faktisk så jeg denne historien på en nyhetswebside for noen dager siden om en mann kalt Benjamin Kyle som ble funnet slått og forlatt og nå lider av fryktelig glemsel. Han tilbringer all sin tid på å søke gjennom saknade person-websider for å finne seg selv; prøver å fylle ut den manglende bakgrunnen. Han har mistet sin identitet; han vet ikke hvem han er.

Og korintherne her handler – og igjen og igjen i de forskjellige problemene som Paulus adresserer, ser vi dette. De handler som om noe lignende hadde skjedd med dem. De har en slags evangeliums glemsel. Det gode budskap om Jesus, deres nye identitet i Ham, har blitt oversett og ignorert og glemt i situasjon etter situasjon. Hvis du ser på vår passasje, vil du se Paulus gjøre det poenget med hans gjentatte spørsmål: «Ved dere ikke?» Så vers 2: «Ved dere ikke at de hellige skal dømme verden?» Vers 3: «Ved dere ikke at vi skal dømme englene?» Vers 9: «Ved dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike?» Det er ting de burde vite. Paulus hadde lært dem; Kephas hadde lært noen av dem. Apollos hadde vært med dem og lært dem; andre hadde åpnet Skriften for dem. Paulus hadde tidligere skrevet til dem. De hadde blitt godt undervist i Guds ting og de burde vite. Men de ser ut til å ha glemt. Deres er et tilfelle av evangeliums glemsel. Og tragiske konsekvenser følger.

Spesielt begynner de å slå hverandre for retten med en atferd som mer minner om deres gamle liv enn det nye livet som skal karakterisere dem som kristne. Og så spør Paulus i vers 1: “Når en av dere har en klage mot en annen, våger han å gå til retten for urettferdige istedenfor for de hellige?” Det er hvem de er nå. De er hellige. Det vil si at de er hellige – utsondert av Guds nåde og arbeid i deres liv for Herren Jesus Kristus; utpekt til Hans. Og de skal ikke lenger leve slik de gjorde før, ifølge verdens verdier, men nå ifølge Kong Jesu verdier som de tilhører. De sloss med et problem som mange av oss fortsatt sliter med. De sliter, nå som de har blitt kristne, med å kaste av seg gamle vaner og mønster og verdier fra deres tidligere liv. Lytte, bare et øyeblikk, til hvordan en forsker beskriver hvordan rettssaker fungerte i korinthernes verden. Han sier: “Når man bestemte seg for å saksøke, måtte man først beregne kostnaden og sjansene for å vinne, ikke på grunnlag av sakens meritter, men på grunnlag av saksøktes sosiale status og mektige forbindelser. Folk i den gamle verden,” sier han, “konkurrerte om ære i rettssakene. Og man fikk ære ved å slå ned en rival. Forfølgelsen av rettssaker hadde ofte lite å gjøre med forfølgelsen av rettferdighet.”

Nå var det problemet i Korint! De var ikke interesserte i rettferdighet; de var interesserte i personlig fremgang i samfunnet på bekostning av andre som truet deres posisjon på en eller annen måte. Og om de var troende eller ikke gjorde ingen forskjell for dem. Deres “ubetydelige saker”, som Paulus kaller dem i vers 2, stinker av stolthet og forfengelighet og kjærlighetsløshet mens de opererte på samme gamle måte som de gjorde før de ble kristne. De led av evangeliumsglemsel. De hadde glemt at nå som de er “i Kristus”, nå som Jesus har reddet dem, er de nye skapninger som skal leve et nytt liv i sammenhengen med Guds nye samfunn - Jesu Kristi kirke.

Og Paulus behandler deres glemsel her på tre trinn, tre måter som vår sanne evangeliumsidentitet skal forme hvem vi er. Først, hvis du ser på passasjen, først i vers 1 til 3 snakker han om vår fremtid, hvor vi går nå som vi er kristne; vår skjebne. Så for det andre, i vers 4 til 8, snakker han om nåtiden, oppfordrer oss til å møte hvordan vi lever nå til tross for at vi er kristne. Og så til slutt i vers 9 gjennom 11, snakker han om fortiden; hvem vi ble ved Guds nåde da han gjorde oss til kristne. Hvis vi kan forstå disse, sier Paulus, vil vi begynne å gjenvinne en sann fornemmelse av hvem vi er som menn og kvinner i Kristus og det vil endre alt.

Vår fremtid

La oss derfor se sammen på vers 1 til 3. Paulus peker oss fremover, vår fremtid, dit vi går nå som vi er kristne. Nå skal han argumentere for at kristensamfunnet burde kunne mediere i tvister internt og bringe om forsoning mellom troende brødre og søstrer uten å måtte gå til sivile domstoler i mange saker. Kirken er etter all del et samfunn uten like, utstyrt med Guds Ånd, syndere som er reddet av nåde og klamrer seg til Kristus. Og så skal han spørre i vers 5: "Kan det være at det ikke er noen blant dere som er vise nok til å løse en tvist mellom brødre?" Kirken burde kunne gjøre det. Men her i vers 1 til 3 forteller han oss hvorfor vi burde løse problemene internt når troende faller ut og er uenige.

Vår fremtidige skjebne

Og han peker oss på vår fremtidige skjebne. Se på vers 2. "Visste dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis verden skal dømmes av dere, er dere da inkompetente til å prøve trivielle saker? Visste dere ikke at vi skal dømme engler? Hvor mye mer da saker som gjelder dette livet?" I bakgrunnen her ligger med stor sikkerhet passasjer som Matteus 19:28, Jesu ord, hvor han fortalte sine disipler at de skulle sitte sammen med ham på troner og dømme Israel i den nye skapelse. Eller de gamle testamentets skrifter, som i Daniels bok kapittel 7, hvor profeten i Daniel 7 så "en som lignet en menneskesønn, få gitt herredømme og autoritet og et kongerike." Og så leser vi i Daniel 7:27: "Kongeriket og herredømmet og storheten til kongerikene under hele himmelen skal gis til folk av de hellige i det Høyestes." Vi skal regjer og dømme rett sammen med Jesus Kristus. Det er vår opphøyede og herlige fremtidige skjebne.

Men korintherne, sier Paulus, er i kontrast opptatt med trivielle saker, selv om de en dag skal dømme englene. Visstnok bør kirken med en slik skjebne kunne løse tingene blant troende allerede her og nå, på denne siden av evigheten, sier han, “i saker som gjelder dette livet.” Kirken burde kunne løse disse sakene blant seg selv. “Husk hvor du skal,” sier han til oss. Husk på den høye verdighet og den opphøyede rolle du en dag vil fylle i selve himmelens domstol. Du vil være en dommer! Hvordan bør du oppføre deg her i lys av den fremtidige skjebnen? Du som en dag skal dømme englene, river du hverandre ned her? Du som en dag skal sitte sammen med Kristus i den endelige domstol, bruker du verdens taktiske metoder for å fremme din egen status her, selv på bekostning og til skade for de som vil tjene sammen med deg som brødre og søstrer på den endelige dag? Husk på din skjebne og lev i dens lys. Vår fremtid, hvor vi skal, nå som vi er kristne.

Vår nåtid

For det andre sier Paulus til oss at vi må møte vår nåtid – hvordan vi lever, ofte til tross for at vi er kristne. Se på vers 4 til 8. Nøkkelen til Paulus' argumentasjon her er å legge merke til gjentakelsen av ordet “bror”. Se på passasjen; vers 4 til 8:

Har du slike saker, hvorfor tar du dem foran de som ikke har noen posisjon i kirken? Jeg sier dette til din skam. Kan det være at det ikke er noen blant dere som er vise nok til å løse en tvist mellom brødrene, men bror går til retten mot bror, og det foran vantro? Å ha rettssaker overhodet med hverandre er allerede et nederlag for dere. Hvorfor ikke heller lide urett? Hvorfor ikke heller la seg bedra? Men dere selv gjør urett og bedrar – selv dine egne brødre!

Deres evangeliske glemsel betyr at deres identitet i Kristus har sluttet å fungere og operere på noen meningsfull måte i deres tenkning eller deres liv. Faktum er at de var brødre og søstrer gjennom troen på Jesus, at de var familie, burde ha gjort all forskjellen. Men i stedet argumenterte de sitt tilfelle før de som ikke har noen posisjon i kirken, vers 4. Og så sier Paulus, vers 5, at de burde skamme seg over seg selv. Er det ikke nok kompetanse og gaver i kirken blant lederne til å hjelpe med å løse grunnleggende og trivielle tvister? Er det ikke noen som er vise nok? Korintherne, dere vil huske, skrytet av sin overlegne visdom. "Vel da," sier Paulus, "hvis dere er så vise, er det ikke noen som kan hjelpe med å mekle mellom krenkede troende?"

Evangelisk seier

Men i stedet gikk de foran vantro, urettferdige, for å få en avgjørelse. Og han sier i vers 7 at det er “allerede et nederlag for dere. Tål å bli urettferdig behandlet eller å bli bedratt fremfor å gjøre det.” Nå, hvorfor er det et nederlag for kristne å handle slik? Det er et nederlag fordi evangeliet sier at å tilhøre Jesus er å bli en bror eller søster til mennesker som du ellers ikke har noe med å gjøre. Du har ingen forbindelse med dem! Du forstår dem ikke! De forstår ikke deg! Deres bakgrunn, deres etnisitet, deres herkomst – alt kan være helt fremmed for deg, langt utenfor din komfortsone. Men nå, uansett alt dette, nå har du blitt en med dem i Kristus. Nå er du familie! De er brødre og søstrer. Du er bundet sammen i hellige bånd av evangelisk kjærlighet. Og så må du nå tilgi; du må vende den andre kinden til. Du må øve tålmodighet; du må la din gave ligge ved alteret og gå og forsones med din bror. Og når du gjør det, og verden ser på, når forhold kommer under press og det er hver eneste grunn til at de skal sprekke og fragmenteres og bli sure og stygge, når kirken i stedet forfølger hverandre i kjærlighet og søker forsoning, sier Paulus at det er seier. Det er evangelisk seier. Verden ser at du er Kristi disipler ved din kjærlighet til hverandre!

Evangelisk Nederlag

Men det var ikke det som skjedde i Korint, var det? I stedet for seier i evangeliet, da forholdene kom under press, da alle våre forhold må, falt de tilbake til standardinnstillingen i deres gamle liv og i stedet for seier i evangeliet da verden ser hva nåde gjør – å forvandle en hel gruppe mennesker til likheten med Kristus som vil tjene hverandre selv til deres egen skade – i stedet for det, ser de mennesker som kaster søksmål rundt og drar hverandre inn i offentlige domstoler, skammer hverandre og bringe evangeliet i vanne. Det er nederlag! Når verden rundt oss kollapser inn i tribalisme og gjensidig mistanke og smått grøft og disse grøftene stivner til langsiktige feider og bosatte bitterheter, når verden handler slik og Guds folk søker fred og forsoning, søker å leve i fred med hverandre så langt det avhenger av dem, og tilgir hverandre slik som Gud i Kristus har tilgitt dem, når verden ser det, det er seier i evangeliet.

Nå vil jeg spørre om verden ser det i oss. Seier i evangeliet? Eller ser den igjen og igjen nederlag da vi faller tilbake til standardinnstillingen av selvforsvarende, stolt, mistenksom, bitter og bitter strid? “Vi bør skamme oss over oss selv,” sier Paulus, “når vi som brødre og søstrer fortsatt handler slik verden.” Kristus har dødd for oss. Hans Ånd bor inni oss. Hans Ord leder våre skritt og fortsatt forfølger vi våre smått klager og vår selvrettferdige tvister for øynene på den verden som ser. Hva et nederlag. Hva et nederlag. Så kaller Paulus oss til å huske vår fremtid, vår skjebne – hvem vi en dag vil bli og rollen vi vil fylle som dommere over kosmos sammen med Kristus, overdommeren – og å leve i lyset av denne kommende skjebne. Og han kaller oss til å møte opp til hvem vi er nå, å se at disse tingene ikke skal være.

Vår fortid

Og så til slutt, hvis du vil se med meg på vers 9 til 11, påminner han oss om vår fortid – hvem vi ble da, etter Guds nåde, gjorde oss til kristne. Vi kommer tilbake til vers 9 til 11, hvis Gud vil, neste gang for et nærmere blikk på disse versene, så, for nå, ville du bare legge merke til hvordan Paulus påminner dem om en sannhet, en grunnleggende sannhet de ser ut til å ha glemt. “Vet du ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike?” vers 9. Slik beskrev Paulus dommerne, de hedenske dommerne for hvem korintherne brakte hverandre i deres rettssaker i vers 1, de urettferdige. Og her sier han: “Vel nå, la meg vise deg de urettferdiges skjebne.” Han karakteriserer dem i vers 9 og 10 ved deres synd som de er slave av. “Bli ikke forledet: verken de som driver med seksuell umoral, eller avgudsdyrkere, eller ekteskapsbrytere, eller menn som praktiserer homoseksualitet, eller tyver, eller de grådige, eller drukne, eller skjemmelser, eller svindlere skal arve Guds rike.” Syndere er ekskludert fra Guds rike; det er hva han sier. Det er et sobrende bilde.

Vær hvem du virkelig er!

Deretter dråper han bomben; “Og noen av dere var slik! Men dere var vasket, dere var helliget, dere var rettferdiggjort i Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.” “Korintherne, her er det virkelige problemet som dere helt har mistet synet på, noe som hvis dere bare ville få det rett i deres tenkning, ville begynne å forandre dere. Og måten dere ville leve på nå, ville ikke være nederlag, men ville virkelig begynne å være, endelig, seier. Her er det virkelige problemet! Dere har glemt at dere ikke lenger er hvem dere en gang var. Nå som Jesus Kristus har brutt inn i deres liv gjennom evangeliet, har alt forandret seg. Dere er ikke lenger definert av det gamle livet med synd.” Og Paulus har listet opp en rekke med synder som definerer mennesker. Men han sier, “Nå som dere har kommet til å kjenne Jesus, definerer de ikke lenger dere. Det er ikke hvem dere er lenger, korintherne. Dere har blitt vasket og renset og helliget og erklært rettferdig i Guds øyne i den himmelske domstol og kledd med Jesu Kristi rettferdighet. Det er hvem dere virkelig er nå hvis dere er troende. Det er hvem dere virkelig er! Tid til å begynne å leve slik. Tid til å begynne å være hvem dere virkelig er. Ingen under at dere sliter i deres konflikt med synd i deres hjerte når dere fortsatt identifiserer dere selv med hvem dere pleide å være og ikke med hvem dere er nå i Jesus. Husk deres nye, sanne identitet. Dere har kommet til Kristus og så er det gamle gått og det nye er kommet. Dere er en ny skapelse. Vær hvem dere virkelig er!”

Vær Din nye identitet i Kristus

Her er hva jeg virkelig trenger, og hva du sannsynligvis også trenger, i din daglige konflikt, i din daglige kamp for å leve for Kristi ære og følge etter praktisk hellighet. Så mange av oss er fristet til å tenke: “Det jeg virkelig trenger, er en ekstra dose av overnaturlig kraft, mer drivstoff til å drive motoren i min sjel for å hjelpe meg å være lydig. Noe mer! Noe nytt!” Det er ikke Pauls råd i det hele tatt. Hans råd er ikke å søke etter noe nytt, noe ekstra. Hans råd er snarere å gå tilbake til hva Gud allerede har gjort for deg i Jesus Kristus, å forstå evangeliet og din nye identitet i Him. Å få det klart. Å begynne å presse det ned i hver pore og sprekk og kløft i ditt åndelige liv. Å la det sive helt gjennom og begynne å leve i dets lys. Ikke lenger en slave av synd. Ikke lenger behersket av det gamle livet. Et barn av nåde. Adoptert inn i familien. Født igjen av Guds Ånd. Ren og rettferdig, ikke med min egen rettferdighet, som om disse tingene som Paul lister opp, aldri igjen frister meg eller får meg til å snuble. Nei, jeg vil arve kongeriket, du, troende på Jesus, vil arve kongeriket, ikke fordi du ikke feiler, men fordi du er regnet som rettferdig i Kristus.

Og når du forstår det, vil under og glede begynne å gi liv og styrke til din hånd for å gi litt jern til din vilje, litt fasthet, slik at du vil begynne å følge etter lydighet mot Kong Jesus med et gledelig hjerte. Du vil begynne å presse på når forhold begynner å splintre seg. Istedenfor å trekke seg tilbake, vil du følge etter forsoning når alt inni deg sier å trekke seg tilbake til verdens måte, å stå bak dine barrikader og kaste granater på hverandre og såre og ødelegge hverandre. Nei, når du forstår hvem du virkelig er i Kristus, blir du en tjener for hverandre istedenfor og følger etter forsoning. Det ville ikke være nederlag, ville det? Når verden ser på for å se hvordan disse kristne oppfører seg under press. Nei, det ville være seier. Når de får se i oss, når vi lever sammen, får de se i våre vanskelige, klunkete, akkede forhold mennesker som ikke trekker seg tilbake og trekker seg bort, men som følger etter hverandre i kjærlighet fordi vi er familie og vi er én i Kristus. Det ville være seier i sannhet. Hva en demonstrasjon av evangeliums kraft.

Det er det Paulus kaller oss til. Så vi skal huske vår fremtid – hvor vi går nå som vi er kristne. En dag skal vi dømme verden, dømme englene. Vi skal være øverste rettsdommere en dag. Her er vi i trening. Vi skal leve og vite at det en dag skal være vår skjebne. Vi skal møte opp til nåtiden, å se de områdene hvor vi i dag lever på et så lavt nivå, så langt under vår nye identitet og stilling. Så langt under det liv som vi er kalt til. Og vi skal omvende oss. Og vi skal huske vår fortid – hva Gud har gjort i Kristus ved korset og i våre hjerter ved Kristus gjennom evangeliet, og gjøre oss nye. Og når vi forstår det, skal vi begynne å leve i dets lys, å være hvem vi virkelig er. Må Herren gi oss nåde til å gjøre nettopp det? La oss bede sammen!

O vår Far, vi erkjenner de tider der vi har gitt plass til å glemme evangeliet, vi har forsømt vår sanne identitet, vi har fortsatt levd som om vi var hvem vi en gang var, ikke hvem vi er nå i Kristus. Vil Du være så god å tilgi oss for å ha levd langt under våre privilegier som Guds barn, adoptert av Din nåde, renset og utsondert for Din ære og rettferdiggjort i de himmelske domstoler. Vær så god å ha medfølelse med oss. Og når vi tar inn i under forundringen over hvem Du har gjort oss til å være, vil Du da gi oss kraft og mulighet til å leve ut hvem vi virkelig er? For vi ber om det i Jesu navn, amen.