Jesu trøst

Av Gabe Fluhrer

Mens dere blir sittende, hvis dere ville ta en kopi av Guds Ord, skal vi være i Johannes kapittel 6. Dere finner det på side 891 hvis dere bruker en kirkebibel; 891, og fortsetter vår studie i dette herlige kapittelet av Guds Ord. Og vi skal se på vers 16 til 21 i kveld; Johannes 6:16-21. Før vi hører Guds Ord, la oss bede om Hans velsignelse over det. La oss be.

Fader, vi er kjøpt med et dyrebart blod, og så det vi trenger så desperat i kveld og i all den frykt og forvirring som angriper oss dag for dag, er å bli påminnet om at Den som spilte ut sitt dyrebare blod for oss, kommer inn i båten sammen med oss. Ville Du vise oss Jesus i kveld? Gjør Ham mer vakker og mer troverdig enn noe annet i denne verden, ved kraften av Din Hellige Ånd ber vi, i Jesu navn, amen.

Johannes 6, begynner ved vers 16. Dette er Guds Ord:

Da det ble kveld, gikk hans disipler ned til sjøen, fikk i båten og begynte å seile over sjøen til Kapernaum. Det var allerede mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem. Sjøen ble urolig fordi en sterk vind blåste. Da de hadde rodd omkring tre eller fire mil, så de Jesus gå på sjøen og komme nær båten, og de ble skremt. Men han sa til dem: "Det er jeg; vær ikke redd." Da var de glade over å ta ham inn i båten, og straks var båten på land til dit de skulle.

Græsset visner, blomstene faller, men Ordet fra den levende Gud skal stå fast evig og alltid.

Da fire år gamle Sidney Fahrenbruch flyttet til Colorado, gjorde hun hva enhver fornuftig ny huseier ville gjøre. Hun fant den nærmeste politimannen og spurte ham raskt om å sjekke hjemmet for monstre. Hun hadde gjort sitt eget arbeid, men ville være sikker på at det ikke var noen monstre. Så møtte politimannen Bonday fra Colorado Police Department opp på hennes hus og gikk gjennom med lille Sidney for å sikre at det ikke var noen monstre, og på slutten av dagen var glad for å kunne rapportere at hjemmet var monsterfritt. Men hennes mamma sa noe. Hennes mamma sa: “Det er fantastisk hvor stor tillit politimannen Bonday ga min lille Sidney da han sjekket huset for monstre.”

Våre frykter starter når vi er små, gjør de ikke? Og når vi blir eldre, bytter vi ut monstre med boliglån og barn og omstendigheter rundt oss og verdenspolitikk, men poenget er det samme, det er så mye rundt oss som kan gjøre oss redde, og vi møter alltid frykt i våre liv. Og kanskje er den største frykten som vil hjemsøke oss fra tid til annen, tanken som vi prøver å presse bort så raskt som mulig, og det er dette – “Kanskje er ikke Gud der. Kanskje er dette ikke sant.” Har du noen gang tenkt det? Har du noen gang tenkt det og tenkt til deg selv: “Hvis jeg forteller noen jeg kjenner det, kommer de til å se på meg som om jeg er gal. De kommer ikke å snakke med meg lenger. De kommer å tro at jeg har forlatt troen.” Uansett. Det er en stor frykt vi alle har. Og vi er i godt selskap, fordi Martin Luther skrev mye om dette, om Guden som synes å være fraværende. Og her i kveld, i denne passasjen, vil Jesus snakke til oss og roe våre frykter om hvorvidt Gud er der eller ikke. Om han bryr seg eller ikke.

Og her er vi i Johannes 6, som vi snakket litt om i fjor, det er et vendepunkt. Og Johannes har vært bekymret frem til dette punktet, og vil være det i noen få kapitler fremover, for å virkelig drive hjem hvem dette er. Johannes stiller og svarer spørsmål om Jesu identitet. "Hvem er dette?" Han fortalte oss i begynnelsen – "Ordet var Gud." Og nå fyller han ut det bildet for oss. Og så gir han oss disse øyeblikksbilde, så å si, av Jesu tjeneste for å fortelle oss hvem Han er. Og vi kommer til denne delen her i kveld etter fôringen av de fempetusind i fjor. Her er hovedsaken Johannes gjør i kveld i vers 16 til 21. Når vi er redde for at Gud er fraværende, trøster Jesus oss med sin nærvær. Det er hovedpoenget. Når vi er redde for at Gud er fraværende, trøster Jesus oss med sin nærvær. Og det vil være våre overskrifter i kveld. I vers 16 til 18 – Guds fravær. Og så i vers 19 til 21 – Guds nærvær. Guds fravær og Guds nærvær.

Guds fravær

Se på vers 16 igjen. “Da det ble kveld, gikk hans disipler ned til sjøen, fikk i båt og begynte å krysse over sjøen til Kapernaum. Det var allerede mørkt, og Jesus var ennå ikke kommet til dem. Sjøen ble turbulent fordi en sterk vind blåste.” Så rett før dette i vers 15, vil mengdene gjøre Jesus til konge, og Han trekker seg tilbake fra dem. Og disiplene, du vil se dette igjen og igjen – dette er så oppmuntrende for meg når jeg leser evangeliene – disiplene er mye mer lik mengdene enn de er lik Jesus når du leser gjennom Det nye testamente. Med andre ord, de misser poenget. Faktisk, når du kommer til Jesu tjeneste, er det grunnleggende bare de eneste som gjenkjenner hvem Han er, de eneste vesenene som gjenkjenner hvem Han er, djevlene, ikke disiplene, ikke noen andre. Så de misser poenget i stor grad og de skulle gå glipp av det igjen her etter fôringen av de fêm tusen. De ville ha vært rett sammen med mengdene og tenkt, “Dette er Kongen! Dette er den vi har ventet på, og Han skal erobre romerne og det skal bli flott i Jerusalem igjen!” Og så forlater Jesus og sier til dem implicit, “Jeg er ikke den slags konge. Jeg er ikke her for å tjene på verdens makt og for verdens mål. Men jeg er ikke kongen du forventet; jeg er imidlertid Kongen du trenger.” Det er hva Han skal vise dem når Han kommer til dem på sjøen.

Johannes gir oss noen interessante detaljer. Det er natt. Når det skjer i dette evangeliet, er det svært symbolsk. Det er sant, det er faktisk, det var virkelig natt for 2000 år siden på Galileasjøen, men det er også en metaforisk side ved det. Johannes sier at noe ondt skal skje; noe dårlig skal skje. Og de er alene på sjøen og vinden kommer opp. Nå har du kanskje hørt dette før, men Galileasjøen ligger, jeg tror, omtrent 8000 fot under havnivå. Så bokstavelig talt kan stormer komme opp med svært høye vindstyrker, mye regn, mye vind, på under femten minutter. Det kan endre seg drastisk. Litt som været i Mississippi, men litt mer ekstremt! Og de er der ute – disse er erfarne fiskere, de fleste av dem, ikke sant? Jakobs og Peters og Johannes. Men så har du noen som Simon Zeloten. Hva var en zelot? En slags revolusjonær; en slags radikal, kanskje venstreorientert person som er i båten med dem og som ikke ville vært noen hjelp for dem i det hele tatt når det gjelder å ro. Ok? Så du har denne beleirede gruppen av mennesker, noen av dem forstår hva som skjer, andre har ingen anelse. Og jeg garanterer deg en ting de er samstemt om, slik Johannes forteller oss her, er at de er redde, de er skremte, de er livredde. Hvorfor? Fordi de sier til seg selv: “Hvor er Han?” Jesus hadde ennå ikke kommet til dem. De er alene, om natten. Og husk, bare sett deg selv i denne scenen. Ingen lysforurensning rundt dem. Ingen elektrisitet. Absolutt mørke. Ingen lys som skinner fra den andre siden av stranden. Alene i midten av en storm, alt går galt, ingen tegn til Jesus.

Ubesvart bønn

Nå tegner det et bilde for oss, ikke sant? Hvor ser vi Gud fraværende i våre liv? Hvor er vi fristet til å tenke at Han er fraværende? Vel, jeg tror det mest naturlige stedet å gå er ubesvarte bønner. Det er en smertefull virkelighet i våre liv, ikke sant? Minst besvart i henhold til hvordan vi vil ha det. Vi kan be i årevis for noe og bli skuffet og gi opp. "Hvor er Gud? Hvorfor besvarer Han ikke denne bønnen? Det ser ut til å være et helt legitimt ønske. Det er i henhold til Hans Ord!" Det er alle de tingene vi predikanter sier bønner skal være, og det blir ikke besvart. Og du sier: "Hvor er Du, Gud? Hvorfor kommer ikke mitt barn tilbake? Hvorfor løper han eller hun fortsatt fra Du? Hvorfor blir ikke kreften helbredt? Jeg har andre mennesker som ba, og de er fine, og likevel fungerer dette ikke i mitt liv." Hva med all ondskapen i denne verden? Frister det ikke oss til å stille spørsmål om hvorvidt Gud er her og god og alt vi sier Han er? Vi ser all den rikelige ondskapen fra Charlottesville til mordet på 3000 babyer igjen i dag, akkurat som i går, og dagen før, og dagen før det, og dagen før det, tilbake til 1973 til den moderne holokausen som pågår rett her på North State Street. All den slags ondskap. Til ondskapen av en kvinne som blir skutt uten grunn, som Richard nevnte, omtrent fire blokker fra her. Hvor er Gud? Hvorfor eksisterer ISIS? Hvorfor har vi alle slags sykdommer vi ikke kan kurere? All ondskap – naturlig ondskap, fysisk ondskap, ondskap rundt oss. Hvorfor? "Hvor er du, Gud?"

Lei av Gud

Og så, tenk over dette – kanskje enda nærmere hjemmet. Hva med når du bare er lei av Gud. Du viser deg og går gjennom bevegelsene, du smiler, du ser fin ut; ingen vet at noe er galt. Og du føler deg bare ikke nær ham. Og du sier: “Hvor er du, Gud? Jeg mener, jeg prøver å gjøre det jeg vet jeg skal gjøre, men jeg leser din bibel og ingenting skjer. Jeg ber og ingenting skjer. Jeg føler ingenting i tilbedelsen. Hvor er du?” Og disse spørsmålene kan bli akutte. Kan de ikke? De kan begynne å hjemsøke oss. Og når dette skjer, er her spørsmålet som står foran oss alle – “Hva skal vi gjøre når disse spørsmålene plager oss?” La oss fortsette å lese.

Guds nærvær

Se hva Jesus sier der; se hva han gjør, snarere, i vers 19. På det andre stedet her skal vi se på Guds nærvær. “Da de hadde rodd omkring tre eller fire mil, så de Jesus gå på sjøen og komme nær båten, og de ble skremt. Men han sa til dem: ‘Det er jeg; vær ikke redd.’ Da var de glade over å ta ham inn i båten, og straks var båten på land hvor de skulle være.” Så de er omkring tre og en halv mil ute på Genesaretsjøen, fortsatt langt fra hvor de ville være, og så kommer Jesus. Hvorfor da? Fordi dette ville ha vært øyeblikket da de var fristet til å gi opp all håp. Dette ville ha vært vendepunktet. Dette ville ha vært tiden da du kanskje hadde i ditt liv og sagt: “Hvis du ikke viser deg, Gud, skal jeg være ferdig.” Det er da Jesus viser seg. Og de er skremt når de ser ham.

Og dette er interessant. Johannes er en forfatter som bruker veldig enkel gresk. Seminarstudenter her vet at når du begynner å oversette og lære det greske språket, starter du med 1. Johannes fordi det har veldig enkel vokabular. Men han har noen veldig interessante ordvalg her. Dette ordet for “fryktet” er en frykt ikke bare for hva som skjer; de er ikke redde fordi de ser Jesus gå. De er redde i den forstand at en guddom kommer til dem. Det er et ord som brukes andre steder i dette evangeliet og rundt om i Det nye testament for frykt når noen er i Guds nærvær! Og Johannes sier, “gå”. Og igjen, et veldig interessant ord her som betyr “gå uten å anstrenge seg”. Det er ingen stor sak for Ham å gå på bølgene i stormen.

Jesus Herredømmer over Skapelsen

Jesus forteller oss noe om seg selv her. Hva forteller han oss? Hvis du skulle vende tilbake til Salmenes bok 107 – du trenger ikke å gå dit; jeg vil lese det for oss. Salmenes bok 107 sier dette i vers 29 og 30, “Han gjorde stormen stille,” og taler om Jahve, “og bølgene på sjøen ble stille. Da var de glade fordi vannet var stille, og han førte dem til deres ønskede havn.” Husk hva vi snakket om sist uke, Johannes er din forfatter i Det nye testamente som alltid har Det gamle testamente i bakgrunnen. Så hva forteller han oss? Hvis du leser gjennom Salmenes bok, igjen og igjen og igjen, vil du lese slike vers. Gud som stiller sjøen, Gud som mestrer skapelsen, Jahve, den paktsløftende skaperen av himmel og jord, Guds folk, den helt enestående idéen om Gud i den gamle verden – denne Gud er den som handler på vegne av sitt folk. Og Johannes sier: “Ja, og han viste seg i kjød og oppfylte Salmenes bok 107:29-30 mens han gikk på vannet.” Han kan gå på sjøen uten anstrengelse fordi han skapte den uten anstrengelse. Så lite som det var noen anstrengelse for Jesus å tale sjøen til å eksistere, gjenkjente bølgene fotsporene til ham som gjorde føtter til å synke i vann naturlig. Det er hvem dette er. Det er hva Johannes er ivrig etter at vi skal se.

Gud er alltid på tide

Og det andre han gjør ved å komme til dem her, er å fortelle dem: “Min tid kan ver trusts. Min tid kan ver trusts.” Det er egentlig hva vi spør når Gud synes å være fraværende, er det ikke? Er ikke spørsmålet, når vi spør: “Hvorfor har ikke bønnen blitt besvart? Hvorfor er det så mye ondskap?” Er ikke det et spørsmål om tid? “Hvorfor har du ikke stoppet det ennå, Gud? Hvorfor har du ikke besvart meg ennå, Gud?” Det er et spørsmål om tid. Det er hva det koker ned til. Og Jesus sier: “Min tid er perfekt.” “Hvorfor sendte du oss ut i stormen, Jesus?” “Stol på meg,” sier han. “Jeg kommer på det eksakte riktige øyeblikk.” Som en utvidet familiemedlem av meg liker å si: “Guds befrielser er sjelden tidlige, men de er alltid på tide.” De er sjelden tidlige, men de er alltid på tide.

Og så gjør han en annen ting her når han går til dem på sjøen, er at han sier: “Jeg skal gi dere en forhåndsvisning av hva jeg kom for å gjøre.” Hvordan fungerer det? Hvis du leser gjennom Det gamle testamentet, symboliserer sjøen motstand mot Gud; kaos, uorden, synd i noen forstander. Veldig symbolsk for det jødiske folk i Det gamle testamentet. Og når Jesus kommer på vannet, sier han til dem: “Ser du alt dette som du ville ha kjent, vokst opp i synagogen slik du disipler var, at dette synes å være mot meg? Jeg skal stoppe alt det. Og måten det skal vise seg i ditt liv, disipler,” og i vårt i dag “er at stormen av Guds vrede som du fortjener” og jeg fortjener, “Jeg skal stille den også.” Det er det gode budskapet i denne passasjen. Det er ikke bare trøsten Jesus bringer ved å nå frem til vår frykt; vi skal snakke om det om et øyeblikk. Det er at dette er Guden som kommer til oss for å fjerne hans vrede og motstand mot seg selv i denne verden. Det er det gode budskapet i denne passasjen.

“Det er jeg”

Og så se hva han sier til dem mens de er redde. “Det er jeg.” Han identifiserer seg selv først. Hvorfor gjør han det? Fordi du og jeg aldri vil slutte å frykte før vi har en god grunn til å slutte å frykte. Jesus starter ikke med, “Ikke vær redd; det er meg.” Han starter med, “Det er jeg. Ikke vær redd.” Og i noen oversettelser står det “Jeg ER”, det paktsnavn på Gud fra Det gamle testamentet; Jesus som påstår å være guddommelig. Det krever ikke å bli oversatt på den måten, men uansett hvordan vi oversetter det, er bildet tydelig som Johannes gir oss. Grunnen til at disiplene ikke trenger å være redde er fordi hvem er det som går mot dem og kommer inn i båten med dem. Med andre ord, Jesus identifiserer seg selv til oss fordi han elsker oss, fordi han sier, “Det er en overlegen being her som trenger og krever den riktige typen frykt fra dere redde disipler.”

“Ikke vær redd”

Og så sier Han sitt favoritt: "Du skal ikke." Jesus skal fortelle oss å ikke gjøre dette igjen og igjen i Det nye testamentet. Han skal si: "Ikke stjel. Ikke begå ækteskapsbrudd. Ikke drep." Men vet du uten unntak hva Hans favoritt "Du skal ikke," Hans favoritt "Ikke gjør" er? "Ikke vær redd." Det er hva Han forteller oss å ikke gjøre mer enn noe annet. "Ikke vær redd." Hvorfor? Hvorfor sier Han det til oss? Fordi, jeg tror hva Johannes gjør her er å gi oss et så vidunderlig bilde av Jesu fullstendige guddom, Hans fullstendige Gudshet, og Hans fullstendige menneskelighet. Fordi Han er Gud og kontrollerer alt som skjer, kan Han si: "Ikke vær redd." Og fordi Han er fullstendig menneske, fordi Han var fristet på alle måter som vi er, kan Han si: "Ikke vær redd." Han er gud nok til å stille stormen og Han er menneske nok til å vite hvorfor vi ville være redde for stormen i første omgang. Er det ikke vidunderlig? Han er den som kan stoppe stormen, men Han vet hvorfor vi er redde for disse stormene i våre liv. Fullstendig Gud og fullstendig menneske. Vi er ikke alene. Som forfatteren av Hebreerbrevet sa: "Vi har ikke en oversteprest som ikke kan sympatisere med oss." Han vet alt vi går gjennom. Han har vært der.

Jesus Sender Oss Ut i Stormen

Og så hva gjør vi med dette? Hva forskjell gjør dette for ditt liv og mitt liv i morgen? Det første jeg tror vi må erkjenne fra denne passasjen, minst en av mange ting, er dette. Jesus sender oss inn i stormen. Visste du det? Han sendte disiplene inn i stormen. Husk Johannes, sist gang, var bekymret for at vi skulle vite at Jesus nøyaktig visste hva som skulle skje, men Han spør Filip likevel for å teste hans tro. Han vet nøyaktig når stormen kommer. Han vet nøyaktig hva som skal skje med disiplene når Han sender dem inn i stormen og Han sender dem likevel. Stormene er under Hans suverene omsorg. Uansett hva du går gjennom i kveld, var du sendt dit av Jesus. Endrer ikke det hvordan vi ser på våre omstendigheter? Vi var sendt dit av Ham. Han la oss i disse omstendighetene for Hans ære og vår gode.

Og dette er hvorfor det ikke gjør så mye forstand å si, “Gud gir oss aldri mer enn vi kan håndtere.” Bibelen er historien om Gud som gir mennesker mer enn de kan håndtere! Det handler om det. Det er en av historiene. Igjen og igjen og igjen sier Gud, “Jeg skal gi deg mer enn du kan håndtere.” Og det ville være grusomt, hvis ikke Han sa, “Jeg skal være med deg midt i det du ikke kan håndtere” så at du og jeg vil lære å slutte å stole på vår egen visdom, på våre egne ressurser, vår egen list, våre egne planer, vår egen styrke, vår personlighet, vår penger, vår oppdragelse. Uansett! Gud sier, “Jeg skal gjøre en ende på alt dette ved å sende deg hva jeg sender deg, så at det ikke er noe igjen for din tro å holde fast i, bare Meg. For Jeg er en jalousi Gud,” sier Han. “Jeg vil ikke at du skal ha et delt hjerte fordi et delt hjerte ikke er godt for deg. Jeg elsker deg for mye,” sier Han, “til å la din tillit være som en diversifisert bankmappe. Det skal være Meg og bare Meg,” sier Jesus. “Jeg skal sende deg inn i stormer.”

Jesus Steiger Inn i Båten med Oss

Og det beste med denne passasjen er at Han kan sende oss ut i stormene, men Han kommer alltid inn i båten med oss. Han kan sende oss ut i disse stormene, men Han kommer alltid inn i båten med oss. Kjenner du noen annen gud slik? Kan vi ikke søke gjennom sidene i hver verdensreligion og ikke finne noen gud som går inn i en båt? For Han elsker sine disipler nok til å være med dem midt i det Han sendte dem ut i. Og Han vil gjøre det samme i dag. Ingenting har endret seg på 2000 år. Han vil alltid være i båten med oss.

Men Han gir oss også her den eneste måten å slutte å være redd på. Tenk over hva som motiverte deg denne siste uken og hvor mye frykt spilte en rolle i det. Tenk over om du gikk inn i et rom hvor du ikke kjente mange mennesker. Hva er din første tanke? “Hva tenker disse menneskene om meg?” Det vil ikke ta mye for at det skal være i enhver sosial setting hvor vi finner oss selv. Selv med våre venner, er vi alltid i tvil om hva disse menneskene tenker om meg? “Og hvorfor bryr vi oss så mye?” Det er et annet spørsmål, ikke sant? Men frykt motiverer så mye av det vi gjør – hvordan vi reiser våre barn, hvordan vi ser på forhold, hva mandag morgen skal se ut som på Prep eller MRA eller Madison Central. Frykt – det er overalt der, ikke sant? Og det går aldri bort i våre liv – frykt for andre menneskers meninger, frykt for våre omstendigheter.

Bytt Dine Fobier

Og her er hva Jesus sier til oss i kveld. Han sier: “Jeg vil at du skal bytte ut dine frykter.” Han visste hvorfor disiplene var redde. Hvis du er i en båt på sjøen i det gamle Israel uten noen av de komfortene eller moderne skipsbyggings-teknikkene, er det en god sjanse for at du kan dø! Han vet hvorfor de er redde, men Han sier: “Jeg vil at du skal bytte ut dine frykter.” Og den typen frykt som Han vil at vi skal ha for Ham, er frykten for ærefrykt og undring. Tenk over det på denne måten. Den typen frykt som Jesus vil at du skal ha for Ham, er frykten som kommer når vi er redde for å skade noen vi elsker. Jeg er livredd for å skade Callie eller mine jenter. Jeg vil ikke gjøre det noensinne. Jeg er redd for det. Jeg håper det er en sunn frykt. Hvorfor? Fordi jeg elsker dem. Og når det gjelder Gud, er frykten Han sier vi må ha for Ham, ikke denne frykten slik: “Å nei, Han skal slå til med hammeren på meg hvert øyeblikk!” Det er frykten for: “Han elsker meg så mye og så godt at jeg vil elske Ham bedre og jeg er redd for å gjøre noe som ville skade den som elsker meg så godt.” Det er den typen frykt Jesus sier Han vil at vi skal ha.

Og veien dit er en underlig sti. Veien dit er ved å fornye vår forundring over Jesus. For hva som helst du er forundret over, det er hva du tjener. Og vil du finne ut hva du er forundret over? Hva er du stresset over? Hva veier på ditt sinn? Uansett hva det er, det er hva du holder i forundring. Og Jesus går på vannet, stiller stormen, bringer båten trygt i land. Hvorfor? For å rope til dem og oss: "Vær forundret over Meg! Det er så mye bedre! Du trenger ikke å bekymre deg lenger. Jeg har dette." Det er hva Han sier til oss. Hvordan blir vi mer forundret over Jesus? Vi må be Den hellige ånd om å vise oss hva som stjeler vår forundring i vårt liv. Hva stjeler din oppmerksomhet fra å holde Jesus i forundring? Er det mat? Er det slik du selvmediserer? Du tar i mat og det er hvordan du roer dine frykter? Er det forbruk? Den Prime-medlemskapet kommer opp for fornyelse og du gjør det fordi det er så mye enklere og det er hvordan du føler deg i kontroll eller i makt? Er det komfort? Uansett hva det er, uansett hva som stjeler din forundring fra Jesus, Han sier: "Jeg lover deg det er bedre med Meg. Jeg lover deg at når du holder Meg i forundring, skal jeg la deg nyte alle gode ting i dette livet slik jeg gir dem til deg, slik jeg finner det passer. Men du må stole på Meg i dette." Og det er den vanskelige delen av å gå med Ham, ikke sant?

Søk og vent

Derfor må vi spørre Herren hva som stjeler vår undring over Ham, og så må vi gjøre noe vi ikke gjør så godt i moderne liv. Vi må søke Herren og vente på Ham. Hvordan gjør vi det? Vi gråter ut til Ham – daglig, når vi ikke føler for det, når Han fortsatt føles fraværende, fortsetter vi å gråte ut. “Søk Herren,” sier Bibelen. “Jeg søkte Herren og siden svarte han meg,” skrev David. Så har vi disse tingene i Bibelen – “Søk Herren” – og så har du – “Se, jeg er med dere alltid frem til slutten av tidsalderen.” Hvordan balanserer vi disse to – å søke og vente? Det er vel, i en viss forstand, hva tro er, ikke sant? Å søke Gud og vente på at Han skal vise seg. Og her er hva kirkehistorien og Bibelen kombinerer å lære oss om dette. Når du søker Ham, når vi gråter ut, når vi søker Hans ansikt i Hans Ord og ved bøn, vil Han vise seg. Det vil sannsynligvis være på en uventet måte, det vil være akkurat på tide, sjelden tidlig, men Han vil vise seg. Det kan ta lang tid. Han vil vise seg. Du kan føle deg som om du er midt på innsjøen – intet lys, ingenting men bølger og stormer. Han vil komme når vi trenger Ham.

Det påminner meg om noe jeg leste om Teddy Roosevelt ikke for lenge siden. Stor president i USA; naturligvis er teddybjørnen oppkalt etter hans uheldige jakttur i deltaet i 1902 da han nektet å drepe en svart bjørn. Han var alltid en naturmann og hvis du leser noen av hans skrifter og dagbøker og sånt, snakket han om hvor mye han elsket å se på himmelen. Og så når han hadde besøkende på White House – dette var naturligvis før elektrisitet var utbredt gjennom våre byer – på slutten av hvert måltid, mens solen gikk ned, ville han ta besøkende ut og bare stirre på solnedgangen sammen med dem til det ble mørkt og stjernene kom frem. Noen ganger ville gjestene være ubehagelige fordi presidenten bare ville sitte der og se på himmelen og stjernene. Og til slutt ville han si til mennene med ham: “Gentlemen, jeg tror vi er små nok nå. La oss gå og legge oss.”

Og det er det som skjer når vi ser Jesus slik Johannes vil at vi skal se ham i denne passasjen. Vi vil føle hvor små vi virkelig er. Men det er bare når vi er små og vår undring over Jesus vokser, at vår frykt vil begynne å bli overvunnet. Det er mønsteret. Jo mindre vi er, desto mindre er vår falske frykt fordi desto større er vår frykt for Gud. Så når vi er ferdige med denne passasjen, hva ser vi da? Vår frykt var misplassert. Gud sier i kveld: “Bytt ut din frykt. Ha den rette frykten for meg og du vil aldri være alene igjen.” La oss be.

Vår Gud, det er så lett å stå her og si ord om ikke å være redd, men vi skal gå ut av dette stedet i kveld og bli angrepet av frykt og vantro. Så ber vi for hverandre i kveld, Herre. Vår store håp, vår store bøn er at når vi forlater dette stedet, at ord ville bli virkelighet, at din nærvær ville være reell, at dine befrielser ville være der når vi trenger dem, og at vi ville vite at vi aldri har vært eller noen gang vil være alene, i Kristus. Vi ber i hans navn, amen.