Skammens ende

Slutten på skam

Zephania 3:14-16

Av Gabe Fluhrer

Mens dere blir sittende, hvis dere ville ta deres Bibler og vende til Zephania kapittel 3. Hvis dere ikke vet hvor det boken er, det er ok. Jeg vet ikke om jeg skal innrømme dette som en predikant, men i første presbyteri jeg satt i, måtte jeg se i indeksen for å finne denne boken! Ok? Så det var da jeg var på seminaret, så føl ikke dårlig hvis dere ikke kan finne det! Det er på side 790 i deres kirkebibler; 790. Og bare for å gi dere en ledetråd hvor vi skal gå de neste par søndagene om kvelden, skal vi se på 3:14-16 i kveld og så neste søndag kveld, om Herren vil, skal vi se på det som har blitt kalt [[BVRJohn 3:16]] som er en av mine favorittbibelvers. Så jeg har tenkt på disse versene en stund og vi skal hoppe inn, i kapittel 3, vers 14 gjennom 16 i kveld; side 790.

La oss be og så skal vi høre Guds Ord.

Vår Far, det vi nettopp sang er vår store håp i kveld – at Jesus, som en gang ble løftet opp for over 2000 år siden, ville bli løftet opp i kveld som den forhøyede, oppstandne Frelser som er det eneste håp for oss ødelagte syndere. Må den som taler, minke, slik at Kristus må øke og fylle alt i alt. Vi ber om Åndens kraft til å gjøre Ordet reelt og levende og skarpere enn noe to-egget sverd og vi spør om det alt i Jesu navn, amen.

Zephania 3, begynner ved vers 14. Dette er Guds Ord:

Syng høyt, datter av Sion; skrik, Israel! Gled og jubel med hele ditt hjerte, datter av Jerusalem! Herren har tatt bort dommene mot deg; han har fjernet dine fiender. Kongen av Israel, Herren, er midt iblandt deg; du skal aldri igjen frykte ondt. På den dag skal det sies til Jerusalem: "Frykt ikke, Sion; la ikke dine hender bli svake."

Græsset visner, blomstene faller, men Ordet fra den levende Gud skal stå fast evig og alltid, amen.

Den største flyselskapet er Southwest Airlines, og vi har ikke dem her lenger, jeg lærte det rett da vi flyttet hit! Det var vår livline å komme tilbake fra det utenlandske landet Pennsylvania ned til South Carolina da jeg var oppe ved Westminster. Og de hadde denne reklamekampanjen for noen år siden, som var en av de beste jeg har sett, og slagordet til reklamekampanjen var: “Vil du komme vekk?” Og det var denne ene reklamen hvor du så denne mannen og denne kvinnen sittende i en slags bedriftsstyremøte-liknende setting, åpenbart executive-typer, og de begge ser rett fremover og han ser nervøst rundt og sier: “Jeg har ment å si deg dette på lenge, men jeg har alltid hatt følelser for deg.” Og hun blir veldig spent og ser over og griper hans arm og sier: “Det samme gjør jeg!” Og han ser litt forskrekket ut og vender seg, og du ser et øretelefon i, og han går: “Holdt bare et øyeblikk. Hva var det?” Og du ser hennes ansikt og hun går: “Å nei!” Og slagordet kommer: “Vil du komme vekk?”

Skuld vs. Skam

Og mens jeg tenkte på det her i uken, er det øyeblikk i våre liv hvor vi ønsker at vi hadde det alternativet, ikke sant? Hvor vi kunne bare slippe unna fra hva det enn er – omstendigheter, mennesker, hva det måtte være. Mest av alt, tror jeg, ønsker vi å slippe unna fra minnene og delene av vår fortid som forårsaker oss skam. Og vi må skille fra begynnelsen av mellom skyld og skam. Skamforsker, Brene Brown – hvis du ikke har hørt om henne, er det okay. Hvis du får muligheten, gjorde hun denne talen som har rundt 30 millioner visninger på TED om “The Power of Vulnerability and Shame.” Det er verdt å se. Hun har skrevet mye om dette emnet og hun skiller mellom skyld og skam på denne måten. Hun sier, "Skyld er å ikke gjøre noe ifølge en standard og føle riktig psykologisk skyld over det – riktig psykologisk ubehag over hva du har krenket." Og som kristne, tror jeg ikke hun er, men som kristne, kan vi være enige med det. Når vi ikke klarer å leve opp til Guds lov, bør vi føle skyld.

Skam er noe annet. Hun sier, "Skam er den intense følelsen av å være verdiløs og ikke være verdig til å bli elsket." Vi kan sette det i tre ord. Skam sier til oss, "Du hører ikke hjemme." Skyld er mer privat. Skam, som en forfatter uttrykte det, "har vitner." Det er et offentlig fenomen. Det er noe vi har ødelagt og mislyktes i samforståelse med andre og det er et smertefullt minne. Det forårsaker oss ubehag når vi tenker på det. Og det er forskjellige typer skam, ikke sant? Og det er skam som er ekte – skammen vi bør føle i samforståelse med Gud for å ha krenket Hans standarder. Men så er det skam som ikke burde være der. De tingene som er gjort mot oss – misbruk, andre ting som det. Eller situasjoner vi har vært i hvor den overordnede meldingen til oss har vært, "Du hører ikke hjemme."

Og profeten Sefanja skal snakke til oss i kveld om slutten på skam. Og la meg sette konteksten for dere veldig raskt. Sefanja er en av de tolv mindre profetene. Nå er det navnet litt misvisende. Det er ikke fordi de er mindre i Guds Ord eller ikke er like viktige som andre deler av Guds Ord. De kalles mindre profeter simpelthen fordi deres bøker i Det gamle testamentet er så korte. Så har du de store profetene – Jesaja, Jeremia, Ezekiel og Daniel. Og så har du disse tolv mindre profetene og Sefanja er en av dem. Han skriver om 640 år eller så før Jesus fødes under regjeringen av den store reformerende kongen i Det gamle testamentet, Josia. Hvis du går tilbake til kongenes bok og leser om Josia, er han fyren som på en måte bringer tilbake tilbedelsen til Israel. Han gjør mye reformerende arbeid i Israel på den tiden.

Nå er en av de unike egenskapene til Sefanjas bok at han åpner sin profeti med sannsynligvis den mest kosmiske domsscenen hvor som helst i Det gamle testamentet. Det jeg mener med kosmisk domsscene, det er ikke som noen av profetene hvor Gud sier: “Se, jeg kommer til å dømme dere, Israel, for all din avgudsdyrkelse og all din synd og alle de måtene dere har vandret bort fra meg.” Han gjør det, men det begynner med kosmisk dom. Alle er med i denne saken. Ingen slipper unna. Så denne boken har mye dårlige nyheter inntil vi kommer til dette kapitlet. Og på en måte er det styrende verset som virkelig setter tonen for alt som følger, er vers 11. “På den dagen skal du ikke være beskjemmet.” Og vi skal se det “På den dagen”-uttrykket igjen i vår tekst i kveld. Og så hva Gud lover å gjøre her er at han sier: “Jeg skal fjerne all din skam” – i dette tilfellet, riktig skam – “Jeg skal fjerne alt det og velsigne deg slik du aldri hadde forestilt deg.” Det er hvor vi skal gå neste uke.

Så her er hovedpoenget med hva Zakarias prøver å si. Skam ender når vi tilbeder Gud uten å reservere noe for hva Han har gjort ved å ikke utføre noen dom over oss, slik at vi ikke har noen frykt i Hans nærvær. Skam ender når vi tilbeder Gud uten å reservere noe for hva Han har gjort ved å ikke utføre noen dom over oss, slik at vi ikke har noen frykt i Hans nærvær. Og disse "ingen"-ene vil danne våre tre overskrifter. Så i vers 14, Ingen Reserve. Vers 15, Ingen Dom. Og vers 16, Ingen Frykt.

Ingen Reserve

Se sammen med meg igjen på vers 14 – Ingen Reserve. “Sang høyt, datter av Sion; skrik, Israel! Gled og jubel med hele ditt hjerte, datter av Jerusalem!” Som jeg nevnte rett før dette, har vi ikke hørt noe annet enn dårlige nyheter, og så får du dette verset kastet rett inn i midten av alt dette. Og dette verset kommer som en slags overraskelse. “Skrik; gled” – språk som går utover det normale, det vi kanskje endog kan kalle presbyteriansk stil tilbedelse. Vi har det vanskelig med å tenke på tilbedelse slik. Nå er det så mye jeg elsker med vår tradisjon når det gjelder reformert teologi og tilbedelse, men hvis vi er ærlige mot oss selv, gjør vi ikke den glade tingen særlig godt. Eller gjør vi det? For se, jeg har vært på fotballkamper med dere, og det påminner meg om å gå på fotballkamper med mine venner hjemme, hvor jeg hadde en broder i kollegiet som var den mildeste kar som kunne være, og du setter ham på lørdag morgener i Williams-Brice Stadium i Sør-Carolina, og han forvandlet seg til et dyr! Han kunne skrike og danse og klappe og heve sin stemme som ingen forretning!

Hvordan forholde seg til Gud

Og min pointe er denne. Når vi ser på idrettsarrangementer og vårt lag vinner – jeg trenger ikke å fortelle deg hvordan det så ut da Ole Miss slo Alabama, eller, like muligheter her, eller da State slo Ole Miss i år. Jeg så mye jubel fra begge sider. Og når det skjer, mister vi alle vår tilbakeholdenhet. Vi mister vår fornemmelse for hva som er passe når vårt lag vinner. Og det er det profeten kommer til her. Profeten sier at når det skjer, når vi forstår hva Gud gjør, når det går hjem til oss, er dette resultatet – overordnet glede; sang; jubel over hva Gud har gjort. Og her er spørsmålet. Hva er det i våre liv som forårsaker glede akkurat nå? Hva er vi glade for? Og Gud sier: “En av tingene jeg gjør er å ta de gleder du opplever,” som er gode og vidunderlige og det er ingenting galt med å bli begeistret for et idrettslag, men Han sier at de er pekere til en større realitet. “Det er slik jeg vil at du skal respondere på Meg. Det er slik jeg vil at du skal relatere til Meg.” Det er hva Gud sier til dem. “Jeg vil at du skal ha den slags glede over hva Jeg gjør i ditt liv.”

Og merk når det er at Gud befaler dem å gjøre dette. Det er ikke når alt går godt. Disse er alle løfter om hva Gud skal gjøre. Disse er alle ting som er fremtidige. Disse har ennå ikke skjedd. Og så sier Gud: "Mens dere venter, midt i at alt faller sammen, Israel, gled dere!" Er det ikke motintuitivt eller hva? Og her sier Han til oss. Han sier: "Hva forårsaker dere mest skam? Er det noe fra deres fortid? Er det noe dere sa på en middagsfest? Er det måten dere oppførte dere på når dere var på reise og det var vitner? Hva forårsaker dere mest skam?" For Israel var det deres oppgivelse av Gud. De forlot Ham. De gikk bort og sa: "Vi skal gå etter avguder." Og Gud sier: "Jeg er ennå ikke ferdig med dere. Og midt i at Jeg håndterer deres skam" – og vi skal snakke om det her om et øyeblikk – Han sier: "Mens dere venter, gled dere." Du og jeg kan ha glede der vi er akkurat nå, i kveld. Det er et underlig løfte. Så ser vi i første omgang at Gud kaller oss til å elske Ham og tilbeder Ham og nyte Ham uten forbehold. Ingen forbehold. Villig oppgivelse i deres nydelse med Gud.

Ingen dom

Deretter, for det andre, se på vers 15 i Ingen Dom. “Herren har fjernet dommen over deg; han har ryddet bort dine fiender. Kongen over Israel, Herren, er i din midte; du skal aldri igjen frykte noe ondt.” Hvorfor skal vi glede oss? Profeten sier: “Fordi jeg har fjernet indre dommer over deg og ytre hindringer for å nyte Meg.” Så du så det språket der? “Herren har fjernet dommen over deg.” Se, dette er vår indre følelse av skyld og skam som alle har. Vi vet, intuitivt ved å være skapt i Guds bilde, at vi ikke er der vi skal være med Ham, uten Jesus. Alle har den slags dyp angst. Vi prøver å maskere den på forskjellige måter. Vi vet ikke riktig hva vi skal gjøre med den før Gud åpner våre øyne. Vi vet at vi ikke er hellige. Vi vet at vi skal skamme oss overfor Gud. Vi føler det. Og Gud sier: “Jeg skal fjerne det.”

Og så går Han til de ytre årsakene. Han sier: “Jeg skal fjerne alle dine fiender. Enhver trussel mot deg, Israel, skal jeg fjerne.” Tenk nå om det i forhold til skam. Folkene som har forårsaket skam i vårt liv kan være våre fiender og de kan også ikke være det. Poenget er imidlertid det samme. Det Gud lover her er å fjerne alt ytre som vil forårsake skam for oss. Med andre ord, løftet er at det ikke vil være flere vitner fordi det ikke vil være flere grunner til skam. Det er hva Gud gjør, fordi skam i grunn er en realitet skapt av andre.

Ekstern Fred

Og når Gud sier dette til oss, ber han oss om å reflektere over det faktum at alle oss, på grunn av disse truslene mot oss – enten de kommer fra andre, fra fiender, fra skam, hva det enn er – Han sier at det fører oss til å være kroniske bekymringsfolk. Bekymrer vi oss ikke mye? Gir ikke skam oss grunn til å bekymre oss? Kanskje ble du skammet tidlig i livet og har undret deg resten av livet: “Vil jeg noen gang bli akseptert? Vil jeg noen gang komme med i laget? Vil jeg noen gang være god nok?” Og det fører igjen til angst. Vi bekymrer oss for om vi er trygge. “Vil jeg bli skadet fysisk eller følelsesmessig av en annen menneske? Hva vil skje?” Bekymring, bekymring, bekymring. Og her er hva Gud sier. Han sier at du kan ha ekte fred, ekte glede, det alle søker og så få finner. Han sier at det er tilgjengelig, på krapp, for å spørre, i kveld.

Og merk hvordan Han uttrykker det der. Han sier: “Du skal aldri igjen frykte det onde.” Er du redd for det onde? Jeg er. Jeg vet ikke hva det er. Jeg finner meg selv bli mer angstfull jo eldre mine barn blir. Dere har vært foreldre mye lenger enn meg; dere kan fortelle meg hvordan jeg skal håndtere det! Men jo eldre mine barn blir, desto mer finner jeg at jeg frykter alt det onde der ute i verden og jeg bekymrer meg for dem. Og ja, jeg omvender meg og ber Herren om hjelp, men det er der med meg når jeg våkner om morgenen. Og det er hva Gud sier til oss. Det store løftet er aldri igjen å frykte det onde. Vi kan slutte å bekymre oss og slutte å være redd og oppleve Guds fred. Vi kommer tilbake til det igjen på slutten.

Deretter merk hva Gud sier der. Han sier “Israels konge, Herren, er i din midte.” Det var Israels store håp, ikke sant? Hvis du leser tilbake gjennom Det gamle testamentet, starter du med å lese Genesis – hvordan menneskeheten oppstår, og så smalner det inn til Abraham og så kalder Gud dette folket ut og så blir de slaver. Og så fører Han dem ut av slaveri og de lever utenfor Egypts bånd. Og hva begynner de å si? “Vi vil ha en konge som nasjonene rundt oss!” Og Gud sier: “Nei, dere vil ikke ha det, for denne kongen vil gjøre dine sønner til slaver og det vil gå dårlig for dere. Og hvorfor vil dere ha en konge når Jeg er din Konge?” Og likevel går de: “Nei, nei, gi oss en konge!” Og så gir Han dem en konge. Og her er vi, om fire eller fem hundre år etter at Israel fikk en konge, og la oss se hvordan de har det. Kongedømmet er delt mellom nord og sør; det har vært flere opprør og revolusjoner. Selv mannen etter Guds eget hjerte mislyktes på en så storslagen måte at Gud forbannet resten av hans hus og hans barn i hans etterkommelighet for hans utroskap og mord! Det går ikke godt for Israel! Og så er dette løftet: “Jeg kommer til dere. Jeg vil være din Konge slik Jeg alltid lovet Jeg ville være.”

Disse Er Ikke Bare Ord

Det påminner meg om en historie jeg leste nylig om en kvinne som var gift, hadde et par barn og et stort sett godt ekteskap. Og en dag bare forlot hun alt. Hun sa: “Jeg kan ikke gjøre dette lenger,” og gikk vekk. Hennes ektemann var knust og ringte stadig til henne, med barna på telefonen, og sa: “Bare snakk med dem.” Og hun bare la på. Så til slutt kunne han spore henne opp og finne ut hvor hun var og med store kostnader for seg selv – økonomisk, følelsesmessig, fysisk, alt annet – finner han henne og går til henne og sier: “Jeg elsker deg. Vennligst kom tilbake!” Og hun brøt sammen i hans armer. Og han sa: “Vi ringte deg. Vi skrev brev. Hvorfor hadde ingen av det noen innvirkning?” Hun sa: “Før var det bare ord. Så kom du.”

Og det er hva Israel blir lovet her. Dette er ikke bare ord. “Herren, din konge, vil komme midt iblant dere.” Og Israels lengsel etter en konge er vår lengsel, er det ikke? Vi lever i en tid som er splittet, usammenhengende, ukoblet. Er det ikke fascinerende at med tidsalderen for mest mulig kommunikasjonsmulighet mellom våre smarttelefoner, våre datamaskiner og våre iPads, er vi den mest ukoblede relasjonelle tidsalderen som kanskje noen gang har levd. Og vi lengsler etter å ha noen som forteller oss hvor vi skal gå, hvordan vi kommer dit, hva det ser ut som når vi kommer dit. Vi lengsler etter en konge. Vi lengsler etter noen som forteller oss hva vi skal gjøre, men på grunn av synd, samtidig, vil vi ikke at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre. Vi stoler ikke på autoriteter i vår tid og tidsalder, noen ganger med rette. Du kan ha blitt misbrukt av noen i autoritetsposisjon. Du kan ha lidd under noen i en autoritetsposisjon. Det er ekte. Men i våre hjerter, resenterer vi alle oss mot autoriteter over oss. Og Gud sier: “Jeg er en konge du kan stole på. Jeg vil komme til deg. Jeg er ikke som andre autoriteter. Jeg vil ikke la deg ned. Jeg er Den som kommer til skamfulle mennesker for å gå veien med dem.”

Ingen frykt

Og det fører oss til vår siste vers her, vers 16. Ingen frykt – vår tredje overskrift. “På den dagen skal det sies til Jerusalem: ‘Fear not, O Zion; la ikke dine hender bli svake.’” Hva er “den dag”? Vi leser om det hele tiden i Det gamle testamentet, “på den dag; på den dag.” Jeg tror her spesifikt at det har en referanse. Tenk om det slik. Hvis du står og ser på fjell fra siden, ser de ut som topper slik – opp og ned. Hvis du står på en av dem, ser de alle ut som én fjelltopp. Slik ser Zakarias på Jesu kommende ankomst i fremtiden. Så Jesu ankomst er som den første fjelltoppen nærmest ham; Jesu første ankomst. Jesu andre ankomst er som den fjelltoppen i avstanden. Og han setter dem begge sammen når han ser ned korridorene av tid. Og han sier, “Det kommer en dag når alt dette skal ende” og den dag begynte ved Jesu første ankomst. Han innledet kongeriket. Han brakte Gud nær. Han kom til oss. Det var ikke lenger ord; det var nærvær. Det var Jesus, som er Gud med oss. Og så ser det frem til den dag som vi alle venter på her. Den dag når alt dette som nå er i løfteform skal bli virkelighet. Når tro skal gi vei for å se og vi skal se alt med våre egne øyne som profeten viser oss nå i bilder og i skygger. Den store dag, når alt som får oss til å bli fjernet fra Gud, å være skamfull i Hans nærvær, å være skamfull i andres nærvær skal være borte, borte, borte. Han sier, “På den dag skal det sies: ‘Fear not.’”

Ikke fortvil

Og merk hvordan han uttrykker det. “La ikke hendene dine bli svake.” En kommentator forklarer det på denne måten. Han sier, “Hendene som blir slappe, beskriver i Skriften en fortvilelse over omstendighetene som gjør en person ute av stand til å fungere.” En fortvilelse over omstendighetene som gjør en person ute av stand til å fungere. Har du noen gang følt deg slik? Har du noen gang sett på ditt liv, kanskje sett på skammen i ditt liv, og sagt, “Jeg ikke engang vil komme ut av senga i morges”? Gud vet om det. Han sier at det er hva det er likt å ha svake hender. Og Han sier, “La ikke hendene dine bli svake.” Hvorfor? På grunn av hva Han skal gjøre på den dagen. Vet du hva Jesu favoritt “Du skal ikke” var? Vi kunne tenke oss mange ting. Jeg tror noen ganger vi får dette så galt når vi tenker på Jesus som en slags festmorder som alltid og evig sa, “Du skal ikke.” Han hadde mye å si om det. Men Hans favoritt “Du skal ikke” var, “Du skal ikke frykte. Ikke vær redd.” Det var hva Han sa at man ikke skulle gjøre mer enn noe annet, i oppfyllelse av denne verset. Og Gud sier, “Når fortvilelsen kommer, når du ikke føler deg som å stå opp, når du er knust av dine omstendigheter,” Han sier, “Ikke fortvil. Det er en dag som kommer når det ikke vil være mer fortvilelse. Tenk på det. Lev ut av det.” Vi kommer tilbake til det om et øyeblikk.

Så hva betyr dette? Jeg har sagt at vi kommer tilbake til alt dette om et øyeblikk. Her er det øyeblikket. Hva betyr alt dette? Hvordan ser vi Jesus her? Jeg tror det er så mange måter. Det vi ikke kan gå glipp av, er at Gud har holdt sitt løfte til oss her i Kristi komme. Vi kan begynne å fokusere på Ham i stedet for historien og fortellingen som skam forteller oss. Vi kan begynne å fokusere på Hans liv, Hans perfekte liv. Hans liv som førte Ham til korset, men et liv av kjærlighet og medfølelse og tålmodighet og mildhet med skamfulle mennesker som oss. Hvis du undrer deg om noen forstår din skam, er det Ham. Og hvis du undrer deg om Gud elsker deg, hvis du føler deg verdiløs, hvis du føler at du ikke hører hjemme, sier Jesus: "Du hører hjemme. Du hører hjemme hos Meg. Jeg har kommet for deg." Han kommer til oss og så er Jesus den som, mer spesifikt, fjerner vår frykt. Hvordan kunne Gud gjøre disse løftene? "Du vil aldri, aldri igjen være redd." For hva vi må frykte mest, har Jesus tatt på vår plass. Han er Kongen i vår midte som var lovet, ikke sant? Han er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han ble født som Kongen over jødene. Selv Herodes hørte om det, den hedenske herskeren. Men Han er en Konge som viser seg og ikke ser ut som andre konger. Han er en Konge som viser seg i svakhet, i lidelse, og til slutt dør Han naken og skamfull.

Hvorfor? For siden det første paret i haven var nakne og skamfulle, har alle oss følt den skammen. Alle oss har forårsaket den skammen i noens annet liv. Og det tok den andre og større Adam, Jesus, å gå inn i vår skam, å ta vår nakenhet så å si på Seg selv og dø på det korset for å "bære vår skam og spott og forakt." Derfor kan vi ha ingen frykt. Den største frykten vi noensinne bør ha, er frykten for Guds dom som alle oss med rette fortjener, som Israel med rette fortjente. Og når Gud lover, "Jeg skal gjøre en vei så du aldri igjen behøver å frykte det," er det oppfylt i Kristus, i Hans første komme. Zephaniah 3:17

Skam dør ikke lett, gjør det? Du kan ikke bare ønske det bort. Vi kan ikke bare tenke lykkelige tanker. Vi må vite at noen er med oss midt i det. Og igjen, det kommer tilbake til Jesus. Han gleder seg over å velkommen mennesker med mye skam. Riktig eller gal skam. Han gleder seg over å velkommen avgudsdyrkere, selvrettferdige mennesker; mennesker som har mislyktes igjen og igjen og igjen og fortsatt gjør det. Han sier: "Kom til meg. Jeg er den som velkommen mennesker slik som deg. Du er ikke alene og du vil aldri være det." Derfor kan vi aldri igjen være redd.

Ingen grunn til å late lenger

Dette er en av måtene vi kan bekjempe skam og bekymring når vi innser at Jesus fjerner all frykt i våre liv. Og når han gjør det, gjør han oss til et folk som andre mennesker ikke trenger å være redd for. Det er et av problemene vi sliter med som kristne i kirken, ikke sant? Vi later mye. Og problemet med å late er at du blir god til det. Men Gud kjenner våre hjerter, gjør han ikke? Og han sier: "Du trenger ikke å late lenger." Ingen her trenger å være redd for å la alle andre vite at du har mislyktes. Ok? Alle oss har. Ukentlig! Alt sammen! Og hver gang jeg gjør det, hver gang jeg ser det i noen andres liv som prest, blir jeg påminnet om storheten i hans nåde og hans tålmodighet for syndere og feilere slik som alle som ser på meg og slik som mannen som står og snakker foran deg. Alle oss, alle oss, alle oss har mislyktes. Og Gud sier: "Jeg har satt min Sønn til skam i ditt sted så du aldri trenger å møte det." Og når vi får det, når det synker ned dypt i våre hjerter, blir vi mennesker som andre ikke trenger å være redd for. Og det er døden for skam, når vi har en slik kultur.

Så hvordan gjør Jesus, i vår midte, slutt på vår skam? Skam utøver autoritet over oss, ikke sant? Det er forferdelig. Tenk over det på denne måten. Hvor mange ting gjorde du denne uken som var motivert av skam? Du hadde et tidligere minne og det påvirket en beslutning du tok. Du sa: “Jeg skal ikke gjøre det fordi jeg husker hvordan det føles og jeg skal gjøre dette istedenfor fordi jeg ikke vil gå tilbake til det øyeblikket.” Det utøver autoritet over oss og vi lever dypt frustrerte, engstelige liv. Og hva Jesus gjør er at han kommer og sier: “Jeg er den som bringer den dagen inn i nåtiden.” Hvordan skal skam dø i våre liv? Når vi mer og mer innser at Kristi oppstandelse bare var det første kapitlet i én hendelse. Følg med meg her. Kristi oppstandelse var det første kapitlet i én hendelse, én hendelse som endret verden, som vi lever i midten av. Og så når han kommer tilbake og vi blir oppreist fra de døde, det er bare det andre kapitlet i den hendelsen som begynte på Golgata for 2000 år siden. Og mens vi lever og venter på det, er dette hva Paulus mente da han sa: “Vår ytre menneske dør bort, men vårt indre menneske fornyes dag for dag.” Med hva? Oppstandelsens kraft fra Den hellige ånd.

Så hva gjør Jesus for å gjøre slutt på vår skam? Han sier: “Du har blitt oppreist med Meg! Du er ikke lenger den du var. Du er ikke definert av hva den skammen er i din fortid. Du er nå definert som noen som er inni ham eller henne og sprer frem liv etter oppstandelsen, noe som en dag hele kosmos vil se.” Kraften av Kristi oppstandelse er ikke bare et mirakel vi feirer på påske. Det er en daglig virkelighet som vi skal tilegne oss ved tro for å leve for Kristus og drepe alt som tar vår glede bort fra Ham. For å si det veldig enkelt, siden predikanter elsker å multiplisere ord, lever ut av fremtiden i nåtiden rett nå. Det er en av de viktigste måtene Jesus vil håndtere din skam på. Han sier: “Jeg har definert deg i fremtiden som en oppstandet skapning” og det er en nåværende virkelighet ved tro og ved kraften av Den hellige ånd, slik at du kan forandre deg og jeg kan forandre meg. Det er der vi lever. Det er historien Jesus forteller oss. Den sanne historien.

En annen historie må begynne

Og så er dette spørsmålet til oss alle denne uken. Hvem skal vi lytte til? Skam i fortiden, andre stemmer som forteller oss en historie, eller Gud, Jesus, som forteller oss en annen historie? Hvem skal vi lytte til? Uansett hvem vi lytter til, vil det bestemme hvordan vi lever. Det minner meg om en scene fra et av mine favorittstykker, Les Miserables av Victor Hugo. Det er denne fantastiske scenen hvor den tidligere fangen, Jean Valjean, mottar forgivelse fra biskopen. Han hadde stjålet, biskopen hadde tatt imot ham, han stjeler sølvet fra biskopen. Politiet kommer og de er klare til å ta Jean Valjean bort og biskopen sier: “Nei, nei, nei. Jeg la ham faktisk låne det.” Og Valjean spør ham: “Hvorfor?” Og han sier: “Jeg tilgir deg.” Og Valjean er så overveldet av biskopens forgivelse at han synger denne vakre sangen, “Hva har jeg gjort?” Og poenget med sangen er at han skal lede et nytt liv. Og de siste linjene i sangen fanger hva jeg tror Sefanja prøver å fortelle oss i kveld. De går slik: “Jeg strekker meg, men jeg faller, og natten lukker seg inn. Og jeg stirrer inn i avgrunnen av virvelstrømmen av min synd. Jeg skal rømme nå fra verden, fra verden av Jean Valjean. Jean Valjean er ingenting nå, en annen historie må begynne.”

Det er budskapet om korset. Til oss alle og vår skam, en annen historie må begynne. Og her er det gode budskapet. Den har begynt, for 2000 år siden. Vi kan si med Valjean: “Den gamle oss er ingenting nå fordi en annen historie har begynt i Kristus.” Enden på den historien er oppstandelsen – fortid og fremtid. Og enden på den historien, derfor, er enden på skam. La oss be. Zephaniah 3:17

Fader, i kveld føler vi det så sterkt. Vi føler vår skam og trenger en annen historie å ta dens plass. Og vi gledes over at når vi lytter til Ditt Ord, hører vi ikke drømmene til noen gammel nærøstlig mystiker. Vi hører Dine ord som har omdefinert oss, gitt oss nytt liv, og derfor har gitt oss en sann historie hvorved vi kan leve resten av vårt liv. Gjør det til en realitet for oss denne uken, vi ber, i Jesu navn, amen.