Den største kjærlighetssangen

Zephania 3:17

Av Gabe Fluhrer

Mens dere blir sittende, hvis dere ville ta deres Bibler og vende med meg til boken om Zephania. Den er i Det gamle testamentet. Hvis dere leter etter den, er det greit. Det er en meget kort bok. Den er på side 790 hvis dere bruker en kirkebibel; 7-9-0. Og vi skal studere vers 17 i kapittel 3 i boken om Zephania. Før vi hører Guds ord, la oss gå til Ham i bønn.

Selv ned til gammel alder, vår store Gud, Du har lovet oss at Ditt folk skal bevise Din suverene, evige, uforanderlige kjærlighet. Mens vi står på terskelen til de mest fantastiske ord vi noensinne har hørt i kveld, ber vi om at de ville lande hos oss i våre hjerter, at de ville forandre måten vi ser på Deg og verden, og at Den hellige ånd ville gjøre dem levende for oss så at vi kunne se Jesus. Og vi ber om dette i Hans mektige navn. Amen.

Zephania 3, vers 17. Dette er Guds hellige, inspirerte, og derfor ufeilbare Ord:

“Herren din Gud er midt iblant deg, en mektig en som vil frelse; han vil glede seg over deg med glede; han vil stille deg med sin kjærlighet; han vil juble over deg med høyt synging.”

Græsset visner, blomstene faller, men Ordet fra den levende Gud skal stå fast evig og alltid.

For noen år siden var den bestselgende og mest populære Broadway-musikalen en musical med tittelen The Light in the Piazza, som fortalte historien om en – jeg må få disse navnene riktige – Fabrizio Naccarelli, som var en italiensk slips-selger som forelsket seg i den vakre Clara Johnson, en amerikaner på ferie i Italia. Og det er denne scenen i musikalen hvor de synger denne kjærlighetssangen kalt, “Say it Somehow.” Og klimaks i kjærlighetssangen er at de egentlig ikke kan uttrykke seg selv i ord, så de bare synger ordet, “Ah!” Og det er gledelig og det er triumferende og de gleder seg over hverandre på den måten. Og det var en New York Times-anmeldelse av en av de store teaterkritikerne, Stephen Holden, og tittelen på anmeldelsen sa alt – “Kjærlighetssanger som taler når ord svikter.” “Kjærlighetssanger som taler når ord svikter.”

Barrieren mellom Gud og oss

Og dere ser, når vi kommer til Sefanja 3 i kveld, er vi i samme posisjon som disse to elskerne i den sangen. Det er en språkbarriere mellom Gud og oss. Han er hellig og vi er ikke. Akkurat som det var en språkbarriere mellom italienaren og amerikanen, er det en språkbarriere mellom oss. Og likevel kommer vi til en bibelvers i kveld som kunne dele tittelen på New York Times-anmeldelsen – “Kjærlighetssanger som taler når ord svikter.” Sefanja. Denne boken kan oppsummeres ganske enkelt, tror jeg. De første kapitlene, de to første kapitlene, er universell dom. Og så kommer et vendepunkt når Gud begynner å snakke om det universelle arbeidet med frelse Han vil gjøre fra hver eneste stamme, nasjon og språk. Og boken kulminerer i dette verset foran oss – kapittel 3 vers 17. En kommentator har med rette kalt det, "Johannes 3:16 i Det gamle testamentet." Det er nesten for mye å ta in. Vi må nærme oss dette med ærefrykt og skrekk. Det er så godt. Det er så overveldende. Det er ord, ikke virkelig ord vi kan si, men vi skal prøve i kveld. Og hovedpoenget er veldig enkelt. I Kristus er Gud med oss for å glede seg over oss. I Kristus er Gud med oss for å glede seg over oss. Og de to punktene vil være – Gud med oss og Gud over oss. Gud med oss og Gud over oss.

Gud med oss

Se på første del av vers 17 igjen. “Herren din Gud er midt iblant deg; en mektig en som vil frelse.” Fra menneskets fall og fremover har vi vært fremmedgjorte fra Gud, vi har vært fremmedgjorte fra oss selv, vi har vært fremmedgjorte fra denne skapelsen rundt oss, vi har vært fremmedgjorte fra alle våre medskapninger og våre medmennesker. Fremmedgjøring er det som kjennetegner det falne menneske. Og likevel, igjen og igjen, er Bibelen en historie om en Gud som søker de som er fremmedgjorte fra Ham. Han forfølger dem ustanselig, ufortjent, igjen og igjen uansett hva de gjør; uansett hvor langt de faller. Og så begynner kjærlighetssangen Gud synger med Hans forfølgelse av oss, med Hans ønske om å trekke fremmedgjorte skapninger tilbake til Seg selv. Det er sjokkerende. Vi kan søke gjennom alle verdens religioner, og når vi gjør det kan vi tilbakevise Sigmund Freud. Det var Freud, trods alt, grunnleggeren av moderne psykologi, som sa at tro på Gud er bare ønskeoppfylling. Vi projiserer våre beste håp inn i en Gud som ikke eksisterer. Problemet Freud har, og som enhver annen fallen religion har og som enhver annen verdensanskuelse utenfor kristendommen har, er at ingen av oss ville drømme opp en Gud slik, venner. Vi har aldri gjort det, utenfor Skriftene er det ingen annen Gud slik i verden, og vi ville aldri gjøre det. Det er for godt til å være sant, i en forstand.

Han er en Gud som Synger

Så i begynnelsen her, innser vi at vi møter en Gud som er totalt forskjellig fra det vi forventer. Og dette kommer til å nå sitt høydepunkt her om et øyeblikk fordi vi skal møte en Gud som synger. Men før vi kommer dit, er ekspertene enige – og når det gjelder musikk, hvem er ekspertene? Jeg tror vi alle er eksperter i en viss forstand. Men eksperter som finner en metrikk for å måle disse tingene, er enige om at kanskje den største kjærlighetssangen noensinne er Righteous Brothers' "Unchained Melody". Det er en vakker sang. Og den starter ut langsomt og bygger opp til dette fantastiske høydepunktet. Og det er egentlig hva Bibelen handler om. Vi kommer til rett før høydepunktet av Guds kjærlighetssang. Den startet ut i Edens hage da Gud kom til våre første foreldre og sørget for forsoning for dem og dekket dem med dyreskinn, og så har Gud for resten av Det gamle testamentet synget denne ene guddommelige kjærlighetssangen og den har vært tydeligere på noen punkter og mindre tydelig på andre punkter. Og den kommer til et høydepunkt når himmelen åpner seg over Betlehem og engler synger: "Ære til Gud i det høyeste, og på jorden, fred blant mennesker!" Den kommer til et høydepunkt i Kristus.

Og det er det Gud forteller oss her. Han sier: “Herren din Gud er i din midte; en mektig helt” – vi kunne oversette det. Det er kampbilde. Vi tenker ikke ofte på vår frelse som en kamp, men fra det øyeblikk Jesus ble døpt til dagen Han ble korsfestet, var det en kamp. Han kjempet mot Satan i ørkenen, og Han kjempet mot Satan på korset. Og på hver eneste måte var det krig mot sykdom, mot følelsesmessig forstyrrelse, mot død, mot alle helvete makter og alle syndefølger, fordi Gud som kommer til oss er Gud som kommer for å frelse oss. Og Han er en Gud som kjemper for sitt folk. Jeg lærte bare denne uken – ingen overraskelse, det skjer hver sommer – at tre av de fem beste innbringende filmene er superhero-filmer. Vi elsker dem. Vi kan ikke få nok av dem. Og ikke bare her, rundt om i verden. Våre superhero-filmer som vi lager og sender ut over hele verden, er de beste innbringende filmene. Hvorfor elsker vi superhero-historier så mye? Jeg tror det er fordi vi alle vet dypt ned i sjelen at vi ikke kan frelse oss selv og vi lengter etter å bli reddet. Jeg tror det er derfor de alltid er de beste innbringende filmene. Vi kan ikke frelse oss selv og vi lengter etter å bli reddet. Og hva Gud sier gjennom sin profet akkurat nå er: “Det kommer en mektig helt som vil kjempe for deg, som vil frelse deg, som er bedre enn noen superhero-historie vi kunne ha drømt om. Og Han vil redde deg. Og den eneste kvalifikasjonen er at du må vite at du ikke kan frelse deg selv. Det er alt som kreves.” Det er der Gud begynner med oss. Den ultimate superhelten kommer – Jesus. Det er Gud med oss.

Gud over oss

Og så skal jeg være ærlig, veldig ærlig med dere, da jeg studerte for dette og ba og sloss med teksten, måtte jeg hele tiden gå bort fra den. Jeg leste kommentarer, søkte og lyttet til andre prekener og leste andre prekener, og jeg var veldig, veldig trøstet over å finne at jeg ikke var alene. For disse neste versene er overveldende. Dette er Gud over oss. Se med meg dit til vers 17. “[BVR 017] Han skal glede seg over deg med glede; han skal stille deg med sin kjærlighet; han skal juble over deg med høyt sang.” Nå har vi menneskelige analogier til alt dette. Vi har følt glede. Vi har vært så glade at vi har ropt av glede, tror jeg de fleste av oss. Men her kommer vi til Gud som gjør det. Og det er der alt faller sammen. Det er der vi egentlig ikke engang vet hva vi skal gjøre. Vi kan ikke engang fremkalle følelser for å føle dette fordi det er så forbløffende. Det er så forskjellig fra vår daglige erfaring med Gud å tenke på Ham glad over oss.

Gud gleder seg over deg

Og la du merke til at han bruker samme språk som han brukte da vi studerte vers 14 til 16 sist uke, hvor han sier at vi skal gjøre dette mot Gud? Og så snur han seg rett rundt og sier: "Ikke bare beordrer Gud oss å glede oss, å ha glede i Ham, å rope og synge og være fylt med glede over Ham, her er hvor alt endrer seg. Han sier ikke bare at Gud sier at vi skal gjøre det, profeten sier: "Gud gjør det over dere." Glede. Stopp rett der. Du og jeg vet, med lite oppmuntring, hvor ille vi er i våre mest ærlige øyeblikk. Gjør vi ikke? Vi vet at vi er meget syndige. Gud gir oss nådig så mye som vi kan håndtere når Han viser oss det, men vi vet hvor ille vi er i våre beste øyeblikk av å være ærlige med oss selv. Og så kommer vi til en vers som dette. Og merk hvor dette er plassert. Det er rett her på slutten av en bok hvor Gud har sagt til sitt folk: "Dere har forlatt Meg. Dere har gått etter andre guder. Jeg skal la dommen regne ned over dere og alle." Og vi går fra det til dette – til at Gud gleder seg over syndige, avgudsdyrkende, ødelagte, falne, Gud-hatende mennesker som du og jeg.

Og det blir bedre. “Han vil roe deg med sin kjærlighet.” Det er godt så langt det går, men en mer bokstavelig oversettelse ville være dette. Det er ikke Gud som gjør noe med oss i originalen; det er Gud som gjør noe omkring oss. Vi kunne gjengi det på denne måten. “Han vil være stille over deg i sin kjærlighet.” Så hva profeten gjør for oss. Dette er igjen, overveldende. Gud gleder seg og rettferdig, “Ja!” over deg. Og så, stopper og, som vi gjør hvis vi kan uttrykke det på den måten, når vi kontemplerer noen vi elsker. Den eneste illustrasjonen som kom rett til meg er todelt. Callie og jeg hadde et langdistanseforhold. Vi begynte å date hennes første år på Carolina, mitt andre-juniorår! Og da forholdet begynte, tok jeg eksamen før henne, til min foreldres glede. Og jeg ville kjøre ned - jeg kunne kjøre det med bind for øynene nå - fra Greenville, 385, til I-26 inn i Columbia. Og når jeg ville kjøre tilbake, opp 26, ville jeg tenke på henne - hvor vakker hun var; hvor mye jeg elsket henne. Jeg kunne ikke vente å tilbringe resten av mitt liv med henne. Og så fikk vi vårt første barn, og du vet hvordan det går hvis du er forelder. Det første barnet kommer og du er fylt med alle slags følelser, men så er det tider du bare sitter der og holder barnet og ser på det sove og du er stille. Og din kjærlighet over det barnet - det er ingen måte å uttrykke det i ord, er det? Du bare kontemplerer stille fullheten av følelser, den overstrømmende fullheten av kjærlighet og glede du har i det barnet. Og Gud sier, “Det er slik jeg er med deg. Det er slik jeg føler mot deg.”

Og ja, jeg er klar over det, og jeg vil ikke få styremedlemmene til RTS til å bekymre seg. Jeg vet hva vår trosbekjennelse sier. Den sier at “Gud er fri fra lidenskaper.” Og så hvordan kan vi forklare det, fordi det er riktig? Og hva trosbekjennelsen sier der er at Gud ikke må reagere på ting. Han vet alt som kommer. Det den ikke sier er at Gud ikke har denne typen, hvis vi kunne uttrykke det slik, følelser over oss. For hvis du leser de som skrev Westminster-trosbekjennelsen, er de de som sier ting om Guds kjærlighet og Hans lidenskap og Hans ønske om Hans folk. Og alt vi kan si på dette punkt er, “Virkelig? Er du sikker, Gud?” Han sier, “Ja!”

Gud synger høyt

Og så går Han enda lenger i siste del av denne verset. Vi går fra å glede oss til stille synging til stillehet over oss til å løfte oss opp med høyt synging. Trekk tilbake. Ser du hvorfor vi aldri kunne finne opp en Gud som denne? Du kan søke høyt og lavt i verden. Du vil aldri møte en syngende Gud; en syngende Gud er den som frelser oss. De høyeste høyder av all vår poesi og kjærlighetssanger og alt vi strømmer frem å prøve å uttrykke den største av følelser som vi føler som menneskelige skapninger, svikter oss fullstendig og blir ikke mer enn støv og aske når vi kommer til dette verset, og vi møter en Gud som kommer til opprørske mennesker som oss og synger! Høyt! Fordi Han gleder seg over oss! Kan du ta det in? At denne hellige, tredelte Skaperen – Far, Sønn og Hellige Ånd – som alltid har vært der, elsket hverandre som personene i Treenigheten gjensidig bor i hverandre. Og det i seg selv er et mysterium som vi ikke engang kan få vårt sinn rundt. Denne Gud synger!

La oss gå til moskeen og spørre og forhøre oss: «Tell oss om din gud. Det eneste spørsmålet vi trenger å stille, er: 'Synger han?'» «Nei, nei, det ville være upassende.» Vel, la oss gå til den hinduistiske tempelet. «Synger dine guder?» «Nei.» La oss gå til alteret av sekulær postmodernisme og si: «Gi oss din gud, tilfeldighet. Synger han?» «Nei.» Universet er fullt av lyd og raseri, men det betyr ingenting. Det er enten det eller sang! Det er valget som står foran oss alle i kveld. Døve, stumme, mute, avgudske guder eller en Gud som synger. Ser du hvorfor evangeliet ikke bare er sant, men også overmåte vakkert? Det fanger oss. Det taler til de dypeste behovene i våre hjerter og de dypeste følelser vi kan føle. Det er ikke bare sant; det er vakkert.

Vi synger på grunn av Sorgens Mann

Men vi kan aldri glemme hvorfor dette er gode nyheter, hvorfor vi får synge. Det er fordi vi følger Den som kalles Sorgens Mann. Det er fordi da Jesus gikk til korset, var det ingen mer glede og lykke. Det var ingen mer: «Dette er Min elskede Sønn, som jeg er vel fornøyd med.» Kampene som Han hadde kjempet som vår mektige Helt, kom til det punktet på korset da Jesu skrik ble møtt med den hellige, majestetiske, retferdige, stille tausheten fra Hans Far. Han fikk taushet, slik at vi kunne få synge. Det er ingen vei til å nå den syngende Gud uten å gå gjennom den skrikende Frelser, som utholdt tausheten på våres sted. Slik får vi den syngende Gud. Og det var fordi Gud er kjærlighet, kjærlighet, at Han sendte Hans Sønn til å skrike, at Han holdt sin fred da Han utgjøt sin vrede over Ham. For etter Langfredag, visste Han at kjærlighetssangen ville nå sin siste strofe, som ville vare evig. Og det er der vi lever nå. Derfor synger Gud over oss.

Hva sier vi til alt dette? Jeg tenkte på noen grunner til hvorfor vi kanskje har en hard tid med denne verset. Så mange ganger, når vi tenker på Guds kjærlighet, kan vi si: "Ja, men det er ikke for meg." Har du noen gang følt slik? "Det er ikke for meg. Det er for alle andre. Jeg kan glede meg over andre menneskers glede, men det er ikke for meg." Ikke vann ned dette. Dette er i sammenhengen hvor Gud sier til Juda: "Jeg skal kalle mennesker fra alle kanter. I dette tilfellet er det ikke bare for deg, Juda. Det er for mennesker fra hver stamme, nasjon og tungemål. Så det er for deg." Vel, da kan du si: "Men du vet ikke hva jeg har gjort. Du vet ikke hvordan jeg tenker. Du vet ikke engang hva jeg tenker mens du snakker nå!" Gud sier: "Hva har du gjort som er verre enn hva mitt folk gjorde igjen og igjen og igjen og igjen? Var min nåde nok for dem?" Var dette løftet gitt i sammenhengen hvor mennesker hadde sviktet Gud, brutt hans lov, flyktet fra ham, hatet ham, forbandet ham, tilbedt avguder, brennet røkelse i hans tempel mot falske guder? Da er det nåde for deg og meg. Det spiller ingen rolle hva du har gjort. Hans kjærlighet er større enn din synd. Alt du trenger er ingenting. Alt du trenger er å vite at du ikke kan redde deg selv.

Gud er nær i Kristus

“Ja, men Gud ser ut til å være fjern fra meg.” Det er en hard en. Jeg vet hva det føles slik. Jeg hater det når jeg lever der. Jeg hater det når jeg føler at jeg bare går gjennom bevegelsene når jeg plukker opp min Bibel. Ja, det er hva predikanter gjør. Ja, noen ganger på søndag morgen. Føler seg fjern fra Gud. Men hva vi må vende tilbake til i denne verset igjen og igjen og versene før den – Han er i vår midte. Han er nær oss i Kristus. Og hans avstand er aldri evig fordi hele drivkraften til denne syngende Gud er å bevege seg mot ødelagte mennesker som oss, mot syndige mennesker som oss. Han holder aldri avstand. Inkarnasjonen viste oss det. Gud som blir menneske i Jesus viser oss at han aldri holder avstand.

Og så, hvordan får vi dette? La oss gå rett på hva Jesus sa i Johannes 15 rundt vers 9. “Forbli i min kjærlighet.” Hva betyr det, Jesus? Og han forteller oss. “Hvis dere elsker meg, vil dere holde mine bud.” Og det kan skremme oss. Unntatt vers 11 avslutter på denne måten. “Disse ordene har jeg talt til dere, slik at min glede kan være i dere og deres glede kan være full.” Så her er hva han sier – “forbli, hold mine bud, glede!” Hvordan passer det sammen med hva Sefanja forteller oss? Hvordan forblir vi i denne kjærligheten til Gud? Hvordan opplever vi den? Jesus sier at vi må sette i praksis hva han forteller oss. Men – og dette er avgjørende – vi må alltid huske at vår ulydighet ikke endrer Guds kjærlighet til oss. Ja, den forminsker vår evne til å nyte den. Når jeg finner meg selv fjern fra Gud, kan jeg forsikre deg, minst noen ganger, er et av de største problemene at jeg har vært opptatt med synd; jeg har gjort hva jeg vil gjøre. Hans kjærlighet til meg har ikke endret seg. Min evne til å nyte den har.

Og Jesus sier: “Hvis dere fatter hva jeg har fortalt dere,” og hvis vi leser vers som dette, hva spør Gud oss om å gjøre når han sier: “Hold mine bud. Obdyd mig”? Er han i ferd med å knuse oss? Eller forteller han oss: “Jeg elsker dere nok til å bringe dere nær og fortelle dere hvordan dere skal forbli nær, fordi jeg ikke vil at dere skal være langt fra meg.” Det er det siste, er det ikke? “Forbli nær meg. Gå med meg på denne veien. Ikke vandre av stien. La meg holde min arm rundt dere,” så å si. Ville dere noen gang ikke ønske å adlyde en Gud som synger? Dette er ikke en streng, fjern guddom som legger fram vilkårlige regler og sier: “Gå og gjør likeså for å fortjene min nåde!” Den syngende Gud sier: “Forbli nær. Kom til meg.” Vi gjør det ved å adlyde. Det er en måte.

Og så nekter vi å lytte til løgner om Gud. Vi nekter å lytte til løgner om Gud. Det påvirker oss. Dette er en av Satan’s hovedplaner. Han vil at du skal tenke om Gud på en annen måte enn Sefanja 3:17. Han vil at den stille Gud skal være Guden du tenker på hele tiden. Han vil at den fjerne Gud skal være Guden som er i ditt sinn. Han vil aldri at vi skal tenke om Guden som synger. Nekter å tro det; nekter å gå med på det. La dette ordet korrigere deg. Kom tilbake til dette løftet igjen og igjen. Og du vil si: “Vel, jeg føler det ikke! Jeg vil føle det, men jeg gjør det ikke!” Hvis du vil ha det, er det fordi Han har gitt deg dennes ønske. Ikke gi opp det. Ikke gi opp det. Fortsett å komme tilbake til det og be til Ham: “Gud, la meg oppleve mer av Din kjærlighet. La meg kjenne Deg bedre.” Og vent på Ham. Vent på Hans tidspunkt. Han vil bringe deg nær. David sa: “Jeg ventet på Herren,” Psalm 40 Han vil si det samme til oss. Han vil høre vår klage. Og du sier: “Vel, er det ikke hykleri å gjøre dette når jeg ikke føler det?” Nei! Det er selve kjernen av tro, venner. Det er å fortsette å gå til Ham når du ikke føler det. Det er ikke hykleri; det er tro! Tro sier: “Mine følelser av avstand har ikke det siste ordet. Min tro på Guden som synger og elsker meg i Kristus har det siste ordet.”

Vi var tilbake i Sør-Carolina i begynnelsen av juni for min fars pensjonering. Han er 80 år og til ingen overraskelse annonserte han under sin pensjoneringsfest at han ville ta opp et nytt arbeid! Slik er min far! Men rett da han annonserte sin pensjonering, kom det et pakke i posten noen dager senere. Og da jeg åpnet pakken, så jeg bobleplast og før jeg selv tok av bobleplasten, visste jeg hva det var. Det var et fotografi. Det er en av mine mest verdifulle eiendeler. Det er et fotografi som har vært i min fars kontor så lenge jeg kan huske. Og det er et bilde som ble tatt da jeg var veldig ung, sannsynligvis rundt Dorothys alder. Min far var en collegeprofessor og det var sommer, vi var på en eller annen fest – han var dekan for sitt avdeling og de hadde ansatt en ny fakultetsmedlem og det var en eller annen fest. Og synes det eller ei, historien gikk at jeg, igjen, til ingen overraskelse, tok en ekstra kake. Og en av foreldrene der la hendene på meg og skrek på meg. Og det er bare ikke noe du gjør mot en av min fars sønner! Og jeg gjorde, hva jeg tror enhver toåring ville gjøre. Jeg løp til min far og noen hadde en kamera og de fikk bildet av meg med tårer som strømmet nedover ansiktet mitt med min fars armer rundt meg og det største smilet du noen gang har sett. Og siden jeg var en liten gutt, har det bildet sagt til meg: “Din far elsker deg. Uansett hva du gjør, uansett hvor langt bort du kommer, gleder han seg over å vise deg kjærlighet.”

Og hva Gud har gjort for oss i kveld, er å gi oss et bilde som sier til oss: “Jeg elsker mine barn og jeg gleder meg over dem.” Og det er bare i Bibelen at vi finner denne Gud og det er det eneste bildet av Gud som vil forandre alt for oss. La oss be.

Fader, vi sang denne morgenen om en fattig, lispende, stamrende tunge. Og jeg føler det så sterkt nå, Herre. Vennligst, vennligst, la ikke storheten, æren, herligheten i denne verset gå tapt på grunn av en svak forklaring. O Herre, åpne våre øyne for herligheten av Din kjærlighet, grenseløsheten av den, friheten av den, vidheten av den. La den forandre oss, vi ber. I Jesu navn, amen.