Opphavet til Pauls religion

Opprinnelsen til Pauls religion

Jesu herredømme (Del 5)

Av John Gresham Machen

Selvfølgelig betyr ikke det faktum at kristne brukte en tittel som også ble brukt i hedenske kulter, noen avhengighet av hedenskapet. For tittelen "Herre" var nesten like godt etablert som en betegnelse på guddommeligheten som termen "Gud" var. Uansett hva opprinnelsen til den religiøse bruken av ordet hadde vært, hadde den bruken blitt en del av det greske språket. En misjonær som ønsket å forkynne den ene sanne Gud, måtte bruke termen "Gud", som naturligvis hadde vært brukt i hedensk religion, hvis han talte på gresk. Så hvis han ønsket å betegne Jesus som Gud, med et ord som samtidig ville skille ham fra Gud Fader, måtte han bruke ordet "Herre", selv om også det ordet hadde vært brukt i hedenskapet. Verken i det ene eller det andre tilfellet innebar bruken av et gresk ord den minste påvirkning av de oppfatninger som hadde vært knyttet til ordet i en polyteistisk religion.

Men det var en langt sterkere grunn for å bruke det greske begrepet "Herr" om Jesus enn det som lå i dets generelle bruk blant gresktalende folk. Den religiøse bruken av begrepet var ikke begrenset til de hedenske kulter, men fremkommer også, og om noe, enda mer fast etablert, i den greske gamle testamente. Ordet "Herr" brukes av Septuaginta til å oversette "Jahwe" i hebraisk tekst. Det ville være helt irrelevant å diskutere grunnene som styrte oversetterne i deres valg av dette bestemte ordet. Uten tvil krevde noen betegnelse for "Herr" de assosiasjonene som allerede hadde samlet seg rundt det hebraiske ordet. Og ulike grunner kan foreslås for valget av "kyrios" snarere enn et annet gresk ord som betyr "herre". Muligens uttrykte rotbetydningen av "kyrios" bedre den idéen som var ment; kanskje også en religiøs betydning allerede var knyttet til "kyrios", noe som de andre ord ikke hadde. Under alle omstendigheter, hva som enn var grunnen, var "kyrios" det ordet som ble valgt.

Og faktum er av største viktighet. For det var blant leserne av Septuaginta at kristendommen først fikk fotfeste. Septuaginta var bibelen til de jødiske synagogene, og i synagogene ble lesningen av den hørt ikke bare av jøder, men også av store mengder hedninger, "gudsfryktige" fra Apostlenes Gerninger. Det var med "gudsfryktige" at hedningenmisjonen begynte. Og selv hvor det var hedenske konvertitter som ikke hadde gått gjennom synagogens skole i den aller første perioden - kanskje var slike konvertitter få - selv da ble Septuaginta straks brukt i deres undervisning. Således når de kristne misjonærer brukte ordet "Herren" om Jesus, visste deres høyrere med en gang hva de mente. De visste med en gang at Jesus inntok en plass som bare Gud inntar. For ordet "Herren" brukes utallige ganger i de greske skrifter som det helligste navnet på Israels paktens Gud, og disse passasjene ble fritt anvendt på Jesus.

Denne Septuaginta-bruken av termen "Herren", med anvendelsen av Septuaginta-passasjene på Jesus, som fremkommer som en selvfølge i Paulus' brever, var av langt større betydning for den tidlige kristne misjon enn bruken av termen i hedenske kulter. Og det kaster langt mer lys over den opprinnelige betydningen av termen slik den ble anvendt på Jesus. Men den hedenske bruken er interessant, og fremstillingen av den av Bousset og andre bør mottas med takk. En viktig faktum har blitt mer og mer fast etablert gjennom moderne forskning - faktum at det greske ordet "kyrios" i det første århundre av vår tidsregning var, hvor gresk språk strakte seg, tydeligvis en betegnelse på guddom. Den vanlige bruken av ordet vedvarte; ordet uttrykte fortsatt forholdet mellom en herre og hans slaver. Men ordet hadde blitt et karakteristisk religiøst begrep, og det er i religiøs forstand, spesielt slik det er fastlagt av Septuaginta, at det fremkommer i Det nye testamente.

Det er derfor ikke i samsvar med nytestamentlig bruk når Jesus omtales av enkelte personer i den moderne kirke som "Mesteren" snarere enn "Herren". Noen ganger, kanskje, er denne bruken adoptert i bevisst protest mot nytestamentlig oppfatning av Kristi guddom; Jesus omtales som "Mesteren", på omtrent samme måte som lederen av en skole av kunstnere omtales som "Mesteren" av hans følgere. Eller så betyr ordet bare den som skal lyde kommandoer. Men noen ganger blir den moderne moten adoptert av fromme menn og kvinner med forestillingen om at det engelske ordet "Herr" er slitt ned og at bruken av ordet "Mester" er et nærmere skritt mot betydningen av det greske testamente. Denne forestillingen er falsk. Når man oversetter nytestamentlig betegnelse på Jesus, bør man ikke ønske å gå tilbake til den opprinnelige betydningen av ordet "kyrios". For det greske ordet hadde allerede gjennomgått en utvikling, og som anvendt på Jesus i Det nye testamente var det tydeligvis et religiøst begrep. Det hadde nøyaktig de religiøse assosiasjonene som nå eies av vårt engelske ord "Herr". Og av omtrent samme grunn. De religiøse assosiasjonene av det engelske ordet "Herr" skyldes bibelsk bruk; og de religiøse assosiasjonene av det nye testaments ord "kyrios" var også på grunn av bibelsk bruk - bruken av Septuaginta. Kristne bør derfor huske at "en liten læring er en farlig ting". Den ensartede erstatningen av "Mesteren" for "Herren" når man snakker om Jesus, har bare et falskt preg av friskhet og originalitet. I virkeligheten betyr det noen ganger en avvik fra ånden i nytestamentlig bruk.

Følgelig har Bousset ydet en tjeneste ved å sette i klar relief den religiøse betydningen av ordet "Herr". Men han har ikke lyktes i å forklare anvendelsen av det ordet på Jesus.

Videre vanskeligheter, dessuten, rammer Boussets teori. Begrepet "Herren" slik det brukes om Jesus, og den religiøse holdningen mot Jesus uttrykt gjennom begrepet, oppstod, ifølge Bousset, i møtene til slike samfunn som det i Antiokia, og under påvirkning av hedenske forestillinger. Men naturligvis har Boussets forklaring på opprinnelsen til paulinismen ennå ikke blitt fullstendig fremstilt. Paulinismen er noe langt mer enn en ekstasisk tilbedelse av en kult-gud; den personlige relasjonen til Kristus dominerer hvert eneste område av apostlens liv.

Bousset erkjenner denne faktum. Paulus' religion, innrømmer han, er noe langt mer enn den religionen som ble uttrykt i møtene til Antiokia-kirken. Men han antar at de andre elementene i Paulus' religion, så vidtrekkende som de er, hadde i hvert fall sitt utgangspunkt i kulten. Her finnes et av de minst troverdige elementene i hele konstruksjonen. Bousset har undervurdert den individualistiske karakteren av Paulus' religion. I hvert fall har han ikke klart å vise at det paulinistiske liv "i Kristus" eller "i Herren" ble produsert gjennom utvikling fra ekstasisk erfaring i møtene til Antiokia-kirken.

Men hvis den individualistiske religionen til Paulus utviklet seg fra "kulten", hvordan ble den utviklet? Hvordan skal introduksjonen av de nye elementene forklares? Bousset har angrepet dette problemet med stor alvorlighet. Og han prøver å vise at Paulus' religion slik den fremkommer i brevene, utviklet seg fra kult-religionen i Antiokia gjennom identifikasjonen av "Herren" med "Ånden", og gjennom generaliseringen og etiseringen av forestillingen om Åndens aktivitet.

Den pauliniske lære om Ånden, mener Bousset, er hentet fra den hedenske mystiske religionen fra den hellenistiske tidsalder. Uten å gå inn på terminologien - selv om Bousset anser Reitzensteins påstander å være i hovedsak korrekte - var det grunnleggende pessimistiske dualisme hos Paulus, ifølge Bousset, basert på den vidt utbredte type tanker og liv som fremkommer i mysteriereligionene og i de hermetiske skrifter. Ifølge denne pessimistiske tenkemåten kunne frelse aldri oppnås gjennom menneskelig natur, selv med guddommelig hjelp, men bare gjennom en helt ny begynnelse, produsert av en erstatning av den guddommelige natur for den gamle menneske. Bousset fortsetter med å si at denne overnaturlige forståelsen, denne forestillingen om den guddommelige makts dominans i det nye liv, ble av apostelen Paulus utvidet langt utover grensene for kulten eller visjonære erfaringer; Ånden ble gjort til det regjerende prinsipp i kristenens liv; ikke bare profeti, tunger, healing og lignende ble nå ansett som frukten av Ånden, men også kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, troskap, ydmykhet, selvkontroll. Men denne pauliniske utvidelsen av Åndens aktivitet, hevder Bousset, ikke innebære den minste svekkelse av overnaturligheten som var karakteristisk for den opprinnelige forestilling; Ånden som produserte kjærlighet, glede, fred, hadde like lite å gjøre med menneskets ånd som Ånden som fikk mennesker til å tale med tunger. Og overnaturligheten som her fremkommer i forherliget form, er ifølge Bousset avledet fra den mystiske hedenske religionen fra den hellenistiske tidsalder.

Denne påstanden har allerede blitt diskuteret, og dens svakhet har blitt pekt på. Den pauliniske lære om Ånden var ikke avledet fra samtidens hedenskap. Men fremstillingen av Boussets teori er ennå ikke ferdig. Ånden hvis aktiviteter ble utvidet av Paulus inn i de innerste hjørnene av kristenens liv ble identifisert, sier Bousset, med "Herren" (2 Kor 11, 17). Denne identifikasjonen hadde en viktig innflytelse på begge de elementene som ble bragt sammen; den hadde en viktig innflytelse på både begrepet "Herren" og "Ånden". Hvis "Herren" ble identifisert, eller brakt i meget nær sammenheng, med Ånden, og hvis Åndens aktivitet utvidet seg til hele livet, så kunne "Herren" ikke lenger være for Paulus bare kult-guden som var til stede i kirkens møter. Tvert imot, måtte Han være til stede overalt hvor Ånden var til stede - det vil si, Han måtte være det som kristenen levde og beveget seg i og hadde sitt vesen. På denne måten kunne Paulus danne den overraskende frasen "i Kristus" eller "i Herren", hvorfor Bousset innrømmer at ingen analogi er å finne i hedensk religion. På den andre siden mener Bousset at begrepet om Ånden nødvendigvis ble modifisert gjennom sin forbindelse med "Herren". Gjennom identifikasjonen med en faktisk person som hadde levd bare noen få år tidligere, fikk "Ånden" en personlig kvalitet som den ellers ikke hadde. Eller, for å uttrykke det samme på en annen måte, er ikke den pauliniske frasen "i Herren" helt lik i betydning som frasen "i Ånden"; for den har en særegen personlig karakter. "Denne bemerkelsesverdige blanding av abstraksjon og personlighet," sier Bousset, "denne forbindelsen av et religiøst prinsipp med en person som hadde gått her på jorden og hadde lidt død her, er et fenomen av særegen kraft og originalitet."

På dette punktet er Bousset i fare for å være utro mot de grunnleggende prinsippene i sin rekonstruksjon; han er i fare for å bringe Pauls religion i forbindelse med Jesu konkrete person. Men han oppdager faren og unngår den. Det må ikke antas, sier han, at Paulus hadde noen særlig tydelig inntrykk av de karakteristiske trekkene til den historiske Jesus. For hvis han hadde hatt et slikt inntrykk, kunne han aldri ha koblet Jesus med en abstraksjon som Ånden. Alt han var interessert i, var faktum at Jesus hadde levd og spesielt at han hadde dødd.

Likevel antas disse nakne fakta å ha vært tilstrekkelige til å gi Pauls forestilling om Ånd-Herren den særegne personlige kvaliteten som vekker Boussets beundring! Sannheten er at Bousset på dette punktet står ansikt til ansikt med den vanskeligheten som møter hver naturalistiske forklaring av oppkomsten av Pauls religion. Problemet er at en nær forbindelse mellom Paulus og den historiske Jesus er på det sterkeste påkrevet av historikeren for å gi Pauls forhold til Kristus den varme, personlige kvaliteten som skinner ut på hver side av brevene; mens på den andre siden er en stor avstand mellom Paulus og den historiske Jesus like nødvendig for at Paulus ikke skulle bli hemmet av historisk tradisjon når han hever Jesus til guddommelig verdighet og bringer ham i forbindelse med Guds Ånd.

Moderne kritikk har vaklet mellom disse to kravene; den prøver å bevare rettighetene til hver av dem. Bousset er mer imponert over det andre kravet; Wernle, hans motstander, er mer imponert over det første. Men begge har feil. Det er egentlig bare én vei ut av vanskeligheten. Det er en gammel vei og en radikal vei. Men verden av lærdom kan komme tilbake til den til slutt. Den grunnleggende vanskeligheten i å forklare opprinnelsen til paulinismen vil aldri forsvinne ved å ignoreres; den vil aldri gi etter for noen form for kompromiss. Den vil forsvinne bare når Jesus er anerkjent som å være virkelig hva Paulus forutsetter at han er og hva alle evangeliene fremstiller ham som - den evige Sønn av Gud, kommet til jorden for menneskets forløsning, nå sittende igjen på tronen av sin herlighet, og arbeider i hjertene til sine disipler gjennom sin Ånd, slik bare Gud kan arbeide. En slik løsning var aldri så upopulær som den er i dag. Å akseptere den vil innebære en kopernikansk revolusjon i mange områder av menneskelig tenkning og liv. Men avslag på slik aksept har etterlatt et historisk problem som så langt ikke har blitt løst.

På et tidspunkt innrømmer Bousset at Paulus' religion var basert på en historisk faktum. Den var basert på Jesu død. Men Bousset mener at den pauliniske tolkningen av Jesu død ble avledet, i viktige detaljer, fra samtidenes hedenske religion; den pauliniske forestillingen om å dø og stige opp med Kristus ble formet under påvirkning av den vidt utbredte hedenske forestillingen om den døende og stigende gud. Dette påstått har blitt ganske vanlig blant nyere forskere; materiale til støtte for det har blitt samlet i praktisk form av M. Brückner. Men faktisk er bevisene til støtte for påstått av det svakeste slaget. Gjennomgangen av hellenistisk religion som ble forsøkt i kapittel VI avslørte faktisk at visse guder, spesielt Attis, Adonis og Osiris, ble fremstilt først som døende og deretter som å bli gjenopplivet. Likheten mellom disse figurene kan kanskje forklares med hypotesen om at alle disse opprinnelig var vegetasjonsguder, hvis død og gjenopplivning representerte visne av vegetasjon om høsten og fornyelsen om våren. Ved første øyekast kan parallellen mellom disse gudene og Jesus synes å være slående. Jesus ble også fremstilt som å dø og komme tilbake til livet igjen. Men hva er betydningen av parallellen? Kan det bety at hele den nye testamentiske historien om Jesu død og oppstandelse ble avledet fra disse vegetasjonsmytene? Slike har vært konklusjonen til visse moderne forskere. Men naturligvis er denne konklusjonen absurd, og den er ikke favoriseret av Bousset. Den vesentlige historisitet av troen på hans oppstandelse blant hans nære venner står for fast til å bli skaket av noen teori om avhengighet av hedensk myte. Dermed viser argumentet trukket fra parallellen mellom den nye testamentiske historien og den hedenske myten om den døende og stigende gud seg å være for mye. Hvis det bevise noe, bevise det at den nye testamentiske historien om oppstandelsen ble avledet fra den hedenske myten. Men en slik oppfatning har ikke blitt holdt av noen seriøse historikere. Derfor må det innrømmes at parallellen mellom troen på at Adonis og Osiris og Attis døde og stod opp igjen, og troen på at Jesus døde og stod opp igjen, ikke ble produsert av avhengighet av en historie om den andre. Det må derfor anerkjennes at en parallell ikke alltid betyr et forhold av avhengighet. Og hvis det ikke gjør det på et punkt, kanskje det ikke gjør det på andre heller.

Men Bousset vil insistere på at selv om den nye testamentiske historien om Jesu død og oppstandelse ikke opprinnelig ble produsert av den hedenske myten, gjorde likevel påvirkningen fra den hedenske oppfatningen seg gjeldende i tolkningen som Paulus gav historien. Paulus trodde at kristenen delte Kristi skjebne - døde med Kristus og stod opp med Kristus. Men en lignende oppfatning finnes også i de hedenske religionene. Den klassiske uttrykk for denne ideen finnes i de ofte siterte ord rapportert av Firmicus Maternus: "Vær gode mod, I innviede, siden guden er frelst; for oss skal det komme frelse ut av trengsler."

Men det må huskes at vitnesbyrdet fra Firmicus Maternus er meget sent, og at bevisene for utbredelsen av oppfatningen i den tidlige perioden er noe sparsomme.

De trygge påstandene til nylige forfattere med hensyn til disse sakene er ikke annet enn overraskende. Leklesere vil sannsynligvis få inntrykket av at forskeren kan rekonstruere forestillingen om en døende og oppstandende gud, og om den delen som tilbederne har i døden og oppstandelsen, på grunnlag av en eller annen stor mengde informasjon i de eksisterende kilder. Faktisk er ingenting av det slaget tilfelle. Den eksisterende informasjonen om den omtalte forestillingen er ekstremt knapp, og for det meste daterer fra langt etter Paulus' tid. Det ville være å gå for langt, faktisk, å påstå at forestillingen om den døende og oppstandende gud, med dens religiøse betydning, ikke eksisterte før den paulinske perioden. En gammel egyptisk tekst, for eksempel, har blitt sitert av Er-man, som gjør velferden til tilbederen avhengig av Osiris': "Like så sant som Osiris lever, så skal også han leve." Det er sannsynlig at noen slike forestillinger også var knyttet til sorg og etterfølgende glede for Attis og Adonis. Hvis forestillingen eksisterte i den før-paulinske perioden, følger det ikke nødvendigvis at den var vanlig. Dens utbredelse har i hvert fall blitt enormt overdrevet i nyere år. Mot slike overdrivelser har J. Weiss—som sikkert ikke kan anklages for å mangle sympati med metodene til sammenlignende religion slik de anvendes på Det nye testamente—påpekt 1 Kor 1, 23. Kristus korsfestet, sier Paulus, var "for hedningene dumhet." Det ser ikke ut som om hedningene blant hvem Paulus arbeidet, var særlig kjent med forestillingen om en døende gud. Hvis Brückners påstander var korrekte, hvis forestillingen om den døende gud var så vanlig i Paulus' tid som Brückner antar, ville korset ikke ha vært "for hedningene dumhet"; tvert imot, det ville ha vært det mest naturlige i verden for hedningene.

Men selv om den tidlige utbredelsen av forestillingen om en døende og oppstandende gud, med dens religiøse betydning, var bedre etablert enn den er, ville avhengigheten til Paulus av denne forestillingen på ingen måte være bevist. For den pauliniske forestillingen er totalt forskjellig. En forskjell er selvfølgelig helt åpenbar og er faktisk generelt anerkjent - den pauliniske Kristus fremstilles som å dø frivillig, og dø for menneskers skyld. Han "elsket meg," sier Paulus, "og gav seg selv for meg." Det er absolutt ingenting som denne forestillingen i tilfellene med de hedenske religionene. Osiris, Adonis og Attis ble overrumplet av sitt skjebne; Jesus gav sitt liv frivillig bort. Forskjellen er enorm; den involverer selve hjertet av Paulus' religion. Hvordan var forskjellen forårsaket? Hvorfra var den pauliniske forestillingen om Kristi nåde hentet? Var den hentet fra Jesus Selv? Var den hentet fra den kunnskapen Paulus hadde om Jesu karakter? Forutsetningen kunne synes å være naturlig. Men dessverre, fra Boussets synspunkt, må den forkastes. For hvis Paulus hadde hatt noen kunnskap om Jesu virkelige karakter, hvordan kunne han noen gang ha antatt at Jesus, et vanlig menneske, var den himmelske Herre?

En annen forskjell er enda mer grunnleggende. Døden og oppstandelsen til de hedenske gudene var en kultsak; døden og oppstandelsen til den paulinske Kristus var en historisk faktum. Det har vært påpekt i gjennomgangen av hellenistisk religion at kultene i de hedenske religionene var mye mer fastlåste enn mytene; etter moderne forskeres mening var mytene avledet fra kultene snarere enn omvendt. Så i tilfelle med de "døende og oppstandne gudene" er man overrasket over først og fremst den totale flytende karakteren til mytene. Historien om Attis, for eksempel, er fortalt i mange divergerende former, og det ser ikke ut til å ha vært den minste interesse blant Attis-tilbederne for å etablere noen autentisk beretning om gudens død og oppstandelse. Spesielt "oppstandelsen" til guden fremkommer i mytene om Attis, Adonis og Osiris knapt i det hele tatt. Den virkelige død og oppstandelse skjedde bare i kulten. Hvert år i mars så Attis-tilbederne i Roma først guden liggende død slik han var representert av furutreet, og så gledet seg over hans oppstandelse. Død og oppstandelse var knapt oppfattet som hendelser som hadde skjedd en gang for alle for lenge siden. De var snarere tenkt å skje ved hver feiring av festivalen.

Den paulinske behandlingen av Kristi død og oppstandelse er helt forskjellig. Av Bousset, faktisk, er forskjellen delvis overskygget; Bousset prøver å vise at den paulinske oppfatningen av den døende og oppstandne troende med Kristus var avledet fra feiringen av sakramentene. Men det kunne ikke være noen mer radikal feil. Det som er mest åpenbart av alt i brevene er den historiske karakteren til den paulinske budskapet. Pauls religion var rotfestet i en hendelse, og sakramentene var en måte å fremstille betydningen av hendelsen på. Hendelsen var Kristi forløsende arbeid i hans død og oppstandelse..

Her ligger den dypeste av alle forskjeller mellom Paulus og samtidsreligionen. Paulinismen var ikke en filosofi; den var ikke et sett med instruksjoner for å rømme fra verdens elendighet; den var ikke en beskrivelse av noe som alltid har vært sant. Tvert imot var den en beskrivelse av noe som hadde skjedd. Det som hadde skjedd, var dessuten ikke skjult i en fjern og dunkel fortid. Beskrivelsen av det var ikke utviklet som en rettferdiggjøring for eksisterende religiøse former. Tvert imot hadde Jesu død og oppstandelse, som Paulus' evangelium var basert på, skjedd bare noen få år tidligere. Og fakta kunne fastslås ved tilstrekkelig vitnesbyrd; øyenvitnene kunne spørres, og Paulus anker til øyenvitnene i detalj. Den enkelte passasje, 1 Kor. xv. 1-8, er tilstrekkelig til å plassere en enorm kløft mellom den paulinske Kristus og de hedenske frelser-gudene. Men karakteren av paulinismen avhenger ikke av én passasje. Overalt i brevene staker Paulus hele sitt liv på sannheten om hva han sier om Jesu død og oppstandelse. Evangeliet som Paulus prediket var en beskrivelse av noe som hadde skjedd. Hvis beskrivelsen var sann, forklares opprinnelsen til paulinismen; hvis den ikke var sann, er Kirken basert på en uforklarlig feil.

Denne siste alternative har blitt undersøkt i den foregående diskusjonen. Hvis Jesus ikke var den guddommelige Frelseren som Paulus sier han var, hvordan oppstod den paulinske forløsningsreligionen? Tre store hypoteser har blitt undersøkt og har vært mangelfulle.

Paulinismen, det har blitt vist, var ikke basert på Jesu bilde i moderne naturalisme; hvis Jesus bare var hva han er fremstilt som av moderne naturalistiske historikere, så var det som er særegent for Paulus ikke avledet fra Jesus. Fastsettelsen av denne faktum har vært en bemerkelsesverdig prestasjon av Wrede og Bousset. Men hvis det som er essensielt i paulinismen ikke var avledet fra Jesus, hvorfra var det da avledet?

Det var ikke avledet, slik Wrede trodde, fra pre-kristne apokalyptiske forestillinger om Messias; for den apokalyptiske Messias var ikke et objekt for dyrkelse, og ikke en levende person å elske. Det var ikke avledet fra hedensk religion, i samsvar med Boussets strålende hypotese; for hedensk påvirkning er utelukket av Pauls egen selvtestimonium, og de hedenske parallellene bryter helt sammen. Men selv om parallellene var ti ganger nærmere enn de er, ville ikke engang kjernen i problemet ha blitt berørt. Kjernen i problemet finnes i den pauliniske relasjonen til Kristus.

Den relasjonen kan ikke beskrives ved enkel oppregning av detaljer; den kan ikke reduseres til lavere termer; den er en absolutt enkel og udelelig ting. Pauls relasjon til Kristus er en relasjon av kjærlighet; og kjærlighet eksisterer bare mellom personer. Det er ikke en gruppe ideer som skal forklares, hvis paulinismen skal forklares, men Pauls kjærlighet til hans frelser. Og den kjærligheten er rotfestet, ikke i hva Kristus hadde sagt, men i hva Kristus hadde gjort. Han "elsket meg og gav seg selv for meg." Der ligger grunnlaget for Pauls religion; der ligger grunnlaget for all kristendom. Det grunnlaget er bekreftet av beretningen om Jesus som er gitt i evangeliene, og gitt, faktisk, i alle kilder. Det er bare motarbeidet av moderne rekonstruksjoner. Og de rekonstruksjonene bryter alle sammen. Pauls religion var ikke grunnlagt på et kompleks av ideer avledet fra jødedommen eller fra hedensk religion.

Den var grunnlagt på den historiske Jesus. Men den historiske Jesus som den var grunnlagt på, var ikke Jesus i moderne rekonstruksjon, men Jesus i hele Det nye testamente og i kristen tro; ikke en lærer som bare overlevde i minnet om hans disipler, men frelseren som etter hans forløsende arbeid var ferdig, fortsatt levde og kunne elske.

John Gresham Machen (1881-1937) var en amerikansk presbyteriansk lærd innenfor Det nye testamentet, som ledet et opprør mot modernistisk teologi ved Princeton, og grunnla Westminster Theological Seminary samt den ortodokse presbyterianske kirke.