Den unge kvinnens guide til den harmoniske utviklingen av kristen karakter

Sann religion er essensielt progressiv

Av Harvey Newcomb

Den store moralske og åndelige forandringen, som Skriftene erklærer å være nødvendig til frelse, sammenlignes av Kristus og apostlene med en ny fødsel, fordi det er begynnelsen på åndelig liv. Begrepet regenerasjon gjelder imidlertid bare denne forandringen i dens begynnelse, som er øyeblikkelig. Den unge konvertitten, derfor, kalles meget riktig av apostelen Peter en "nyfødt baby." Det er altså en stor feil å tro at en sann kristen, som er i en riktig sinnstand, skal se tilbake til perioden av sin omvendelse for sine mest levende og kraftige øvelser av nåde, eller for sine hovedbevis for å være i en nådeløs tilstand. Det kan faktisk være mer merkbar på det tidspunktet, fordi forandringen fra en naturlig tilstand til en nådeløs tilstand er meget stor. Likevel er denne forandringen ufullkommen, og den største delen av arbeidet med å "kledde av den gamle menneske,"—med å "bringe under kroppen og holde den i underkastelse," gjenstår ennå å gjøres; mens det "nye menneske" må vokse opp fra svakheten i barndommen til "fullkommen mannlig høyde i Kristus Jesus."

Sann religion må derfor i sitt vesen være progressiv. Dette er den klare implikasjonen av alle de figurene som brukes i Guds ord for å beskrive nådeverk i hjertet. Den sammenlignes med en senapfrø, som er det minste av alle frø. Men når den spirer, stiger den og spreder sine grener til den blir den største av alle urter. Skjønnheten og passeligheten av denne figuren vil ikke bli verdsatt hvis vi ikke tar hensyn til den frodige veksten av planter i østlige land. Men vi bør aldri forvente at en slik plante spirer opp med en gang til full modenhet. Det er soppen som åpner seg fullt voksen for å se morgensolen for første gang; men den visner snart bort. Likevel bør vi heller ikke forvente at en slik plante blir stasjonær i sin vekst, før den når modenhet. Hvis den slutter å vokse, må det være en orm ved roten, eller en eller annen dødelig sykdom, som vil få den til å visne og dø.

Nådevirkningen er også sammenlignet med surdeig; som i begynnelsen er så lite at dens tilstedeværelse i melet knapt kan oppfattes. Men når den begynner å virke, øker og utbreder den seg til hele [deigen] er sur. Likevel kan dens fremgang bli hindret av kulde; og prosessen kan sjelden gjenopprettes, slik at den ikke skader produksjonen. Så vil kristenen sjelden komme seg over de skadelige effektene av å falle tilbake og bli kald i sine fromme følelser.

Igjen sammenlignes nåde med en levende kilde - en fontene hvis vann bobler opp og sender ut en konstant strøm. Kristus sier: "Vannet som jeg skal gi ham, skal være i ham en brønn av vann, som springer opp til evig liv." Da disse ordene ble uttalt, satt vår Herre ved en dyp brønn, i samtale med sammariske kvinne. Som det var hans vane, hentet han undervisning fra objektene rundt seg. Han rettet hennes oppmerksomhet bort fra vannet som bare kunne slukke naturlig tørst, til det levende vannet, som forfrisker sjelen. Men hun, uten å forstå ham, ønsket å vite hvordan han kunne skaffe levende vann fra en dyp brønn, uten noe å trekke med. For å vise overlegenheten til livets vann, fortalte han henne at de som drakk av det, skulle ha det i seg, konstant springende opp av seg selv, som fra en overstrømmende fontene.

En av de dypeste og kjæreste minnene fra forfatterens tidlige liv er den levende kilden som fløt fra en stein nær hjemmet til hans barndom. Den alvorligste tørke påvirket den aldri, og i den kaldeste sesongen av en nordlig vinter var den aldri frosset. Ofte, når han stod opp om morgenen, når de kalde vindkastene hveste rundt boligen, og alt syntes å være forseglet med evig frost, røyk isen og snøen rundt kilden. Slik, som en stabil strøm, skal våre nåder flyte, upåvirket av tørke eller ørken hos andre, og smelte de iskalde hjertene rundt oss.

"De rettferdige," sier David, "skal blomstre like en palmetre; han skal vokse som en sedertre i Libanon." Palmetreet fortsetter å vokse og øke, og beholder sin kraft og fruktbarhet kanskje lenger enn noe annet tre. Det er også kjent for sin evne til å multiplisere sin egen art, dets rot produserer et stort antall suger; og når det plantes ved en levende kilde i ørkenen, vil man snart finne en liten skog av palmetrær som vokser opp rundt det. Dette er et av de mest nyttige trærne, hver del av det blir brukt til noe formål. Å "blomstre som palmetreet," derfor, er full av mening. Dette kan bare realiseres av kristenen når han gjør fremgang i sin egen åndelige vekst, bidrar, gjennom sin innflytelse, til økningen av "trærne av rettferdighet" i Herrens hage, og er rik på nyttige gjerninger.

Sedertreet er et eviggrønt tre. Det kaster ikke, som mange trær, sitt grønt løv og forblir synbarlig livløst halvparten av året, og så skyter det frem igjen luxuriøst for en kort sesong; men dets vekst er stabil og sikker. Det er konstant grønt. Å vokse som et sedertre, derfor, indikerer en stabil fremgang i det guddommelige liv.

Motivene som driver oss til å søke og opprettholde en høy standard for fromhet, er de høyeste som kan fremstilles for våre sinn. Guds ære krever det. Dette er det største mulige gode. Det er manifestasjonen av de guddommelige fullkommenheter til hans intelligente skapninger. Denne manifestasjonen gjøres ved å åpenbare for dem hans skaperverk, forsyn og nåde, og ved å innprente hans moralske bilde på deres hjerter. I dette består deres lykke. Ved å fremme sin egen ære, utøver Gud derfor den høyeste grad av uselvisk velvilje. Ingenting kan øke hans lykke: ingenting kan minske den. Hvis hele skapelsen var utvisket, og Gud var den eneste vesen i universet, ville han fortsatt være perfekt ærefull og lykkelig i seg selv. Det kan derfor ikke være noen egeninteresse i at han opprettholder sin egen ære. Skaperens ære er essensielt for skapningens gode. Et ønske om å ære Gud må derfor være det styrende prinsipp for vår atferd, den drivende fjær for våre handlinger.

Men hvordan fremmes Guds ære ved vår vekst i nåde?

1. Den manifesteres for oss ved å innprente hans bilde på våre hjerter, og ved å gi oss en åndelig oppdagelse av fortreffeligheten, renheten og skjønnheten i hans moralske natur.

2. Den manifesteres for andre, så langt vi opprettholder et hellig liv; for dermed blir Kristi moralske bilde fremstilt, slik solens ære fremstår i månens reflekterte lys.

3. Guds ære fremmes ved å gjøre andre kjent med rikdommen av fri nåde, og bringe dem til Kristus; for på den måten mottar de åndelig lys til å se skjønnheten og æren av de guddommelige fullkommenheter, og hans bilde trykkes på deres sjeler.

Vi har på samme måte stor oppmuntring til å sikte mot fremgang i åndelige ting. Guds ord er fullt av løfter til dem som søker etter høye mål i åndelig kunnskap og hellighet. Profeten Hosea sier, "Da skal vi kjenne, hvis vi følger etter for å kjenne Herren: hans utgåing er forberedt som morgenen; og han skal komme til oss som regnen, som den siste og første regnen på jorden." Hans utgåing, for dem som følger etter for å kjenne ham, skal være like sikker, og like regelmessig, og stabil, som den daglige tilbakekomsten av morgenen; og like progressiv som solen, når hans stråler bryter frem fra østen, og øker i lysstyrke og intensitet, inntil de strømmer ned varmen, og stabile, klare lys, av full dag. "Hvis vi følger etter for å kjenne Herren," skal vår trøst være like konstant, og vår erfaring av Herrens godhet like sikker, som den regelmessige følge av natt og dag; og vår samfunn med Gud, og økning av lys, skal være like stabil som fremgangen av solen fra tidlig daggry til middag. Det kan være enkelte skyer; men de vil raskt spre seg, og Solen i Rettferdighet vil bryte frem med søtere stråler og mer oppmuntrende glans.

Han skal også "komme til oss som regnen, som den siste og første regnen på jorden." I Palestina faller ikke regnen, som i dette landet, på alle sesonger av året; men kraftige regner strømmer ned for å vanne jorden ved såtid, for å få såfrøet til å spire og vokse; og disse regnene er så rikelige at de fører vegetasjonen videre med jevn fremgang, helt frem til høsten, når "den siste regnen" faller, for å fullkomne avlingen — for å gi kraft til kjernen, slik at når den modnes, kan den være full og rund. Hvis denne siste regnen uteblir, skrumpes kjernen og visner, slik at kornet blir dårligere i kvalitet og mindre i mengde. "Den første regnen" i den anførte tekst, synes da å betegne den "forfriskelse fra oven", som sjelen opplever når det "gode såfrø" av ordet først spirer; og hvis dette er rikelig, og den unge konvertitt "følger etter for å kjenne Herren", vil det impulsen han da mottar, bære ham frem i en jevn åndelig vekst, helt frem til "den siste regnen" kommer for å fullkomne hans frukter.

I kristnes erfaring, som har gjort stor fremgang i det guddommelige liv, er det noe som på mange måter likner denne "siste regnen". De går frem i en jevn kurs, etter sin omvendelse, alltid fremad, selv om kanskje mindre merkbar på noen sesonger enn andre, slik som det er sesonger i vegetasjonen når ting synes å ikke gjøre noen fremgang. Men etter å ha trofast fulgt etter for å kjenne Herren, mottar de en ny salvelse fra oven. Herrens Ånd blir utgjødt over dem på nytt, som "den siste regnen", for å fullkomne veksten av de kristelige nådegaver. Det kan skje i veksten av vegetasjonen i Østen, at før "den siste regnen", kan tørken være så stor at kornet slår tilbake, og kanskje synes å skulle tørke inn og visne bort.

Således ofte, før denne nye erfaringen jeg snakker om, blir kristenen ført gjennom store prøvelser, ofte overgående, i styrken av fristelse og overbevisningskraft, det som gikk foran hans første erfaring av forgivende nåde. Men når lyset igjen bryter inn på hans sinn, blir han ført ut i "en vid plass," og ser "Herrens skjønnhet," og herlighetene av hans nåde, med klarere syn enn noen gang før. Rikdommen av full sikkerhet bryter inn over sjelen, og hans fred flyter som en elv som aldri tørker ut. Han har nye og klarere oppdagelser av Guds herlighet, og av den guddommelige og uutsigelige herlige mysterium, "Gud åpenbart i kjødet." Hans sjel er løftet opp i Guds veier, selv om han er overmåte ydmyket i seg selv, og ydmyket for Gud. Han har byttet ut "slavens ånd" mot "adopsjonens ånd." Hans sinn er i "fullkommen fred, støttet på Gud." Og denne "siste regn" bringer hans frukter til modenhet. Hans kjærlighet og glede, så vel som alle hans fromme følelser, er mer rene og åndelige, med mindre blanding av menneskelig lidenskap; hans tro er sterkere, klarere og mer stabil; hans tålmodighet er styrket; han er mer tålmodig, mer mild, mer ydmyk, mer konsekvent i sitt temperament og oppførsel på alle tider. Han bokstavelig og sannferdig "bærer frukt med tålmodighet;" og hans frukt forblir, og sees, til Guds nådes ære. Og for mange gjentas denne forfriskelsen ofte, gjennom et langt kristent liv, og får dem til alltid å "bære frukt i sin sesong."

Det er noe slikt som denne "siste regn" i erfaringen til bibelske hellige, slik som i Jobs prøvelse, og i David og Peters etter deres fall. Så finner vi det også i memoarene til fremstående kristne, slik som Bunyan, Mrs. Edwards, (ektemake til Jonathan Edwards,) Edward Payson, James Brainerd, Taylor, Griffin, og mange andre. Mrs. Edwards, i lang tid, nøt, som hun sa, "rikdommen av full sikkerhet." Hun følte "en uavbrutt og fullstendig overgivelse til Gud, med hensyn til helse eller sykdom, letthet eller smerte, liv eller død; og en fullstendig overgivelse av livene til hennes nærmeste jordiske venner." Hun følte også en "søt fred og ro i sjelen, uten en sky som kunne forstyrre det; en kontinuerlig glede i alle Guds verk og forsyn; en vidunderlig adgang til Gud ved bøn, følelsesmessig samtalende med ham, like mye som om Gud var her på jorden; hyppige, tydelige, følelsesmessige og umiddelbare svar på bøn; alle tårer tørket bort; alle tidligere livets bekymringer og sorg glemt, unntatt sorg for synd; gjøre alt for Guds ære, med en kontinuerlig og uavbrutt glede, fred og lykke." Samtidig engasjerte hun seg i de vanlige plikter i livet med stor fortyning, og betraktet dem som en del av Guds tjeneste; og når de ble gjort ut fra denne motivasjon, sa hun at de var like behagelige som selve bøn. Hun viste også en "ekstrem angst for å unngå hver synd, og å oppfylle hver moralsk forpliktelse. Hun var mest eksemplarisk i oppfyllelsen av hver sosial og relativ plikt; viste stor uskyldighet i liv og samtale; stor ydmykhet, velvilje og mildhet i ånden; og unngikk, med bemerkelsesverdig samvittighet, alle de tingene hun anså som feil i sin egen karakter."

Men hvordan nådde disse menneskene denne høye posisjonen i det kristne liv? Selv om det var ved fri, suveren nåde - likevel var det ingen mirakel. Hvis vi vil bruke de samme midlene, kan vi nå det samme målet; og det uten å underminere vår avhengighet av Gud eller hans suverenitet i utdelingen av hans nåde; for han har utpekt både midlene og målet. Når han snakker om Mrs. Edwards' prestasjoner, sier hennes ektemann: "Mrs. Edwards hadde i lang tid, på en uvanlig måte, vokst i nåde; og steg, ved meget merkbare skritt, til høyere kjærlighet til Gud, løsrydding fra verden, og mestring over synd og fristelse, gjennom store prøvelser og konflikter, og langvarig kamp og kamp mot synd, og ivrig og konstant bøn og arbeid i fromhet, og engasjement av sinn i bruken av alle midler. Denne veksten hadde vært ledsaget, ikke bare av en stor økning av religiøse følelser, men med en meget synlig endring av ytre atferd; spesielt i å leve over verden, og i en større grad av fasthet og styrke på veien til plikt og selvfornektelse; opprettholde den kristne kampen under fristelser, og erobre, fra tid til annen, under store prøvelser; ved å vedvare i en urokkelig, uberørt ro og hvile, under tidens skiftninger og ulykker, som sesonger av ekstrem smerte, og åpenbar fare for øyeblikkelig død."

Vi finner beretninger om lignende prøvelser og kamper i andre menneskers liv. Dette er hva vi kan forvente. Det stemmer overens med det kristne liv, slik det er beskrevet i Guds ord. Det er "gjennom mye lidelse at vi kommer inn i himmelens rike." Dette er veien vi må gå, hvis vi noen gang skal komme dit. Vi må gjøre fromhet til det store livsverket, hvor alt annet må vike plass. Vi må engasjere oss i arbeidet med hele vår sjel, se til Kristus for styrke mot våre åndelige fiender; følge Paulus' eksempel, "og glemme det som er bak oss, og strekke oss frem mot det som er foran oss; løpe mot målet for å nå prisene for Guds høye kall i Kristus Jesus;" og da skal vi til slutt komme ut som seierherrer, "gjennom ham som har elsket oss og gitt seg selv for oss."