Den unge kvinnens guide til den harmoniske utviklingen av kristen karakter

Den unge damens guide til den harmoniske utviklingen av kristen karakter

Kjærlighet

Av Harvey Newcomb

Selv om jeg har dwelt på fruktene av Ånden i betydelig lengde, føler jeg likevel så dypt overbevist om kjærlighetens fortreffelighet og elskelige sødme, at jeg er tvunget til å anbefale den til mine lesere i et eget kapittel. Kjærlighet er dronningen av nådegaver, og overgår selv tro og håp, og varer når alle de gaver som tilfører karakteren glans, skal opphøre å fascinere; og selv om du ikke har store personlige charmer, overlegne ferdigheter eller store åndelige krefter, så vil du, hvis du bare "tar på kjærlighet," like den salige frelser, "vokse i yndest både hos Gud og mennesker."

Apostelen kaller kjærlighet for "fullkommenhetens bånd;" "med henvisning til de orientalske folks belte, som ikke bare var prydet og kostbart, men ble satt på sist, og tjente til å justere de andre delene av klesdrakten og holde hele sammen." Det er et bånd som holder alle kristne nådegaver i harmonisk union, og ved å holde dem sammen, sikrer en varig fullkommenhet og konsistens i karakter. Uten beltet ville de flytende klesdraktene til de orientalske folk se triste ut, og knapt nok tjene til å dekke skammen. Så konkluderer apostelen at de mest strålende gaver og heltemodige handlinger ikke er noe uten kjærlighet.

Kjærlighet betyr en velvillig innstilling av hjertet—kjærlighet til Gud og velvilje mot mennesker—utbredt gjennom hele karakteren og oppførselen. Men mitt hovedmål i dette kapitlet vil være å betrakte det i dets manifestasjoner, i vårt fellesskap med våre medmennesker; og ta Paulus' beskrivelse av denne nåden i det trettende kapitlet av første Korintherbrev, og anvende det slik at vi kan oppdage negativt hva oppførsel er uforenlig med kjærlighet, og positivt kjærlighetens effekt på den menneskelige karakter.

Apostelen sier, 1 Corinthians 13:4-7)

I. Kjærlighet er tålmodig. Den vil bære over med dårlig behandling og foretrekke å lide snarere enn å stritte. Den vil ikke ta skade av de første overgrepene, men tålmodig bære over med skader så lenge de kan bæres. Hvis kjærlighet hersker i ditt hjerte, vil du overveie hvor mange og hvor alvorlige dine egne forbrytelser mot Gud er, og likevel at hans tålmodighet bærer over med din forferdelighet, og han daglig overøser deg med velgjerninger; og skal du være utålmodig over de minste overgrepene fra en medmenneske? Overveie også hvor utsatt du er for å overtrede andre menneskers rettigheter og å prøve deres tålmodighet med dine svakheter. Vær derfor ikke forhastet med å gi etter for harde tanker om andre, eller utålmodig over deres feil og svakheter. Hvor mye strid og kamp kunne unngås med litt tålmodighet! Og hvem er så fullkommen at han ikke noen ganger trenger at det vises tålmodighet mot ham selv? De onde sider av samfunnslivet blir sterkt mildnet ved øvelsen av gjensidig tålmodighet; og de finner ingen plass under kjærlighetens søte herredømme.

II. Kjærlighet er vennlig. "Den er nådig, gavmild, høflig og tjenstvillig." Men hvorfor koblet apostelen disse to holdningene sammen? "Kjærlighet er tålmodig og VENNLIG." Åpenbart fordi tålmodighet uten vennlighet ville være nytteløs. Hvis du bærer over med andre menneskers skader eller antatte overgrep og likevel tillater at ditt sinn blir forbitret og dine vennlige handlinger opphører, vil såret korrodere og antenne seg til det bryter ut med ti ganger større vold. Men en vennlig ånd og den konstante øvelsen av vennlige handlinger og velgjørende gjerninger vil avvæpne dårlig natur og bringe overtrederen til å se dumheten i hans oppførsel. "Et mildt svar vender bort vrede, og en vennlig behandling av en fiende vil helle kull av ild på hans hoved." Hva kan være mer elskelig enn en vennlig og tjenstvillig holdning, som gleder seg over anledninger og muligheter til å bidra til andre menneskers trøst og lykke?

Denne innstillingen pryder den kvinnelige karakteren med en særlig nåde. Salomo, som beskriver en dydig kvinne, sier: "På hennes tunge er loven om vennlighet." Hvis du dyrker denne innstillingen til alle tider og på alle steder, vil din tilstedeværelse gi en sjarm til hver eneste krets; du vil ære din Herre, og din evne til å fremme hans sak vil bli sterkt økt. I dine anstrengelser for å gjøre godt, med loven om vennlighet på dine lepper, kan du trenge inn hvor du uten den ikke kunne få adgang; og i dine formaninger til de gjenstridige, kan du nå hjertet ved å vise en vennlig og øm ånd, hvor ellers du ville bli avvist. Spesielt er denne innstillingen påkrevd hos en sabbatsskolelærer. Uten den kan han oppnå svært lite. Barn kan ikke vinnes uten vennlighet. Hvis du da ville være vellykket i dette kjærlighetsarbeidet, dyrk en øm omsorg for de "lille lam", og vær vennlig mot dem når du møter dem. Aldri se et barn i trøbbel uten å hjelpe det; eller, hvis du ikke kan gjøre mer, vis din medfølelse for dets lidelser ved slike vennlige tjenester som er innen din makt.

III. Kjærlighet er ikke misunnelig. Den er ikke forferdet, men tilfreds, når den ser andre mer velstående og rike, mer intelligente og raffinerte, eller mer hellige. Utvidelsen av hellighet og lykke er et objekt for glede for den velvillige ånd, uten hensyn til selv.

Det er noen mennesker som alltid klager over de rike og er misfornøyde med den aristokratiske ånd hos de som deres rang og stilling, utdannelse eller mentale evner, plasserer dem på noen måte over seg selv. Dette er et sikkert tegn på en misunnelig ånd. Det kan være noen grunn til klage i disse henseender. Men plassér disse menneskene i situasjonen til de som de klager over, og hvor de siste er stolte, ville de første sannsynligvis være aristokratiske; og hvor disse er aristokratiske, ville de andre være tyranniske.

En misunnelig innstilling argumenterer,

1. Mangel på selvrespekt. Hvis vi respekterer oss selv, vil vi ikke ønske den tomme viktigheten som kommer fra rikdom, så mye at vi sørger over at andre har mer av det enn oss selv; og vi vil ikke være villige til å tilskrive besittelsen av rikdom så mye fortjeneste at vi mistenker de som har det for å verdsette oss mindre fordi vi ikke har det.

2. Det vitner om en mangel på velvilje. Det sanne velvillige sinn ønsker å øke rasjonell nytelse, og vil derfor glede seg over andre menneskers lykke, uten å ta hensyn til sitt eget.

3. Det vitner om en mangel på storhet. De sanne store vil glede seg over andre menneskers intellektuelle og moralske heving, som noe som øker summen av menneskelig fortreffelighet. Men den misunnelige personen kan ikke bære å se noen andre hevet over seg selv. Dette er ånden som førte Haman til galgen; og Satan fra tronen som enerkengel til tronen av djevler.

4. Det vitner om en trang, egoistisk ånd — et lite og ondt sinn. Guds lov krever at vi elsker vår nabo som oss selv; og fornuften sanktionerer kravet. Men den misunnelige personen vil hate sin nabo, fordi han ikke får lov til å elske ham mindre enn seg selv.

Hvis du bryr deg om din egen lykke, bønner jeg deg om å undertrykke de første bevegelsene av denne foraktelige og hatelige stemningen; for, så lenge den får lov til å utvikle seg, vil den ikke gi deg noen fred; dens giftige piler vil plage og korrodere i ditt bryst, og forgifte alle dine gleder. Det er en innstilling som aldri kan bli tilfredsstilt, så lenge det finnes en overordnet væsen i universet. Den er i siste instans rettet mot Guds trone; og den misunnelige personen kan aldri være lykkelig mens Gud regjerer. Effektene av denne innstillingen på menneskelig karakter og lykke er slående illustrert i historien om Haman, som jeg anbefaler at du tar alvorlig i betraktning. Dyrk derfor vanen å være fornøyd og tilfreds med andre menneskers lykke og velstand; og søk konstant Guds nåde for å kunne utøve velvillige følelser overfor alle, men spesielt de som er hevet over deg på noen måte.

IV. Kjærlighet er ikke pralende. "Den handler ikke forhastet, tankeløst, forferdelig eller uforsiktig." Noen mennesker tar feilaktig en forferdelig og hensynsløs ånd for ekte iver; og dette puster dem opp med stolthet og forfengelighet, og setter dem til å skjelle på de eldre i alder, erfaring eller visdom, fordi de ikke vil falle inn i deres synspunkter og tiltak. Det er knapt noen karaktertrekk mer uelskelig, spesielt hos en ung person, enn selvoppfatning. Hvis ungdommen som er oppblåst av en følelse av sin egen viktighet bare kunne se de blandede følelsene av medfølelse og avsmak som hans oppførsel vekker i brystet til alder og visdom, ville han være fylt av forlegenhet og skam. Du vil høre slike mennesker prate mye om uavhengighet av sinn. De hevder å tenke selv og danne sine egne meninger, uten å respektere hva andre har tenkt, sagt og skrevet. De ville skamme seg over å konsultere en kommentar for å hjelpe dem å bestemme en vanskelig skriftsted, eller skriftene til en lærd prest, for å hjelpe dem ut av en teologisk vanskelighet. Det ville være å underkaste deres sinn for påvirkning av fordommer eller å forråde en mangel på tillit til deres egne ufeilbare krefter! - som er den siste tanken de ville tenke på å underholde. De langvarige meningene til store, vise og gode menn blir avvist med en spott. Du vil høre dem fremføre sine meninger dogmatisk og med sterk sikkerhet på vanskelige punkter, som gode menn med stor lærdom og evne har nærmet seg med forsiktighet; og dristig fremme ideer som de tror har sin opprinnelse i dybden av deres eget dype sinn, som de senere blir skamfullt å lære er bare noen gamle, forkastede, rå teorier eller spekulasjoner som hadde vært fremmet hundre ganger og like mange ganger tilbakevist før de ble født. Men sakene ser så tydelige ut for dem at de ikke kan forestille seg hvordan noen ærlige sinn kan komme til andre konklusjoner enn de som de har kommet til. Derfor er de klare til å tvile på fromheten til alle som er uenige med dem, hvis ikke å anta rollen som dommer og beskytte dem for usinceritet eller hykleri. Men deres sterke tillit til deres meninger stammer fra overfladisk og delvis undersøkelse og å overse innvendinger og vanskeligheter som lett oppstår for det velbalanserte og skjelne sinn som har undersøkt saken grundig.

Likevel ville jeg ikke bli forstått slik at jeg anbefaler implisitt underkastelse under dommen og meningene selv hos de største og beste menn. Dette er pavelighet. Forstanden må være overbevist før den samtykker i noen posisjon. Men det ville være høyden av selvrettferdig arroganse for noen person, spesielt for en ung person, å tro seg selv for vis å tilegne seg instruksjon fra skriftene til menn som har viet sitt liv til å undersøke sannheten; eller å summere og avvise, som uværdig hans oppmerksomhet, meningene som har vært omfavnet av de største og beste menn i successive generasjoner. Det heller ikke innebærer noen uvanlig uavhengighet av sinn; for du vil vanligvis finne slike mennesker arrangert under banneret til noen av de forskjellige skolene innen teologi, moral, filosofi eller politikk - og følge med iver etter deres leder, motta alt som faller fra hans lepper som stemmen til en profeti, og løpe med entusiasme inn i alle hans overdrivelser. Som vispen på spiren, som løfter seg opp med stolt fornemhet mot skyene, er de klare til å bli båret omkring av enhver læres vind. Mens ekte uavhengighet av sinn består i å veie bevis og argumenter upartisk, og danne en beslutning uavhengig av fordom, partipolitisk følelse, stolthet over mening eller egenvilje; og når det er koblet med ydmykhet, vil det alltid glede seg over å motta instruksjon fra enhver kilde. Personen som kjenner seg selv, vil være dypt ydmyket under en følelse av sin egen svakhet og uvitenhet, og vil fremme sine meninger med beskjedenthet, mens han behandler andre menneskers meninger med passende respekt.

V. Kjærlighet opptrer ikke på en måte som ikke er passelig. Den respekterer ikke livets høfligheter, bryter ikke over grensene for anstendighet og dyd, men viser en streng hensyntagen til å opptre på en passelig måte under alle omstendigheter. Det er mange upasselige ting som gjør enhver persons oppførsel frastøtende og ekkel.

Forferdelse, eller en innstilling til å være iøynefallende, er upassende, spesielt hos en ung person. Det er faktisk hver enestes plikt å alltid være klar til å delta i hver god gjerning; og det er galt å være tilbakeholden og nekte å samarbeide med andre om å gjennomføre et nyttig prosjekt. Men hjertet er bedrøglig; og mens vi tilfredsstiller vårt samvittighet med tanken på at vi går fremover i oppfyllelsen av plikten, kan vi bare nære vår egen forfengelighet ved å gjøre oss selv bemerket. En ydmyk kristen har en lav vurdering av sin evne til å gjøre godt, og er generelt tilbøyelig til å foretrekke andre, som bedre kvalifisert enn seg selv, til å okkupere noen iøynefallende stilling. "I ære å foretrekke hverandre." Han vil derfor være beskjedent og tilbaketrukket; selv om, når pliktens løp er tydelig, vil han på ingen måte skrinne fra det. "De rettferdige er så dristige som en løve."

Det er imidlertid flere egenskaper som skiller den forferdelige, upassende ånden. Han er misunnelig og irritabel. Du vil høre ham klage over andres aristokratiske ånd; og hvis han ikke blir notert så mye som han synes han fortjener, vil han ta anstøt. Han vil sjelden bli funnet å samarbeide hjertelig med andre i noen god gjerning, med mindre han selv er fremst i det. Hvis du ønsker å sikre hans hjelp eller foregripe hans motstand, må du være forsiktig å konsultere ham før du påbegynner et prosjekt. Skulle du unnlate å gjøre det, uansett hvor godt ditt mål er, eller hvor godt valgt dine tiltak, kan du forvente at han finner feil og kaster hindringer i veien på hvert skritt av din fremgang. Slike mennesker viser ofte en ildfull iver og en rastløs aktivitet; men de blir aldri opphisset bortsett fra for å fremme et mål hvor selv er identifisert på en eller annen måte.

Å anta, på en diktatorisk måte, å kategisere andre, når det gjelder deres synspunkter på et hvilket som helst emne, spesielt hvis de er eldre enn deg selv, er urimelig. Du vil møte noen mennesker som ser ut til å ta for gitt at de har en rett til å holde deg ansvarlig for dine meninger og å bestemme på autoritativ måte din krav på den karakter du påstår å ha. Jeg tviler ikke på det rimelige i milde og beskjedne forespørsler om andres meninger og synspunkter; heller ikke på å forsøke, med rimelige og ærlige argumenter, å overbevise dem om det vi antar å være deres feil. Men da må vi aldri glemme at de er våre likemenn, med samme rett til å dømme om sannheten som oss selv, og ansvarlige for deres feil for det samme tribunal. Dette vil ikke gi noen grunn for å utøve en dogmatisk eller diktatorisk ånd.

Det er urimelig for unge mennesker å være først til å snakke, i selskap, eller å gi råd med tillit, når det gjelder noe som skal påvirke oppførselen til deres overordnede i alder, visdom eller erfaring. Elihu, selv om han var en mann med overlegen kunnskap og evner, ikke formodet å snakke til Job før hans gamle venner hadde sluttet; for han sa: "flere års erfaring skal lære visdom." Unge mennesker gjør noen ganger seg selv latterlige med slik urimelig oppførsel. Profeten Jesaja nevner dette som et av tegnene på en degenerert tidsalder, at "barnet skal oppføre seg overmodig mot den gamle, og det lave mot det ærverdige."

Hardnakket strid om personlige rettigheter er urimelig. Det skaper en egoistisk, misunnelig ånd. Du hører aldri dette hvor kjærlighet hersker; for kjærlighet er en ettergivende ånd. Ånden som aldri kan tåle den minste inngrep på sine rettigheter er en urimelig ånd, som alltid vil være involvert i noen vanskelighet eller annen.

All grovhet, urentlighet eller råhet i karakteren er upassende; og erklæringen om at kjærlighet ikke oppfører seg upassende, formidler ideen om en forfinet egnethet i oppførsel, fri fra alt som er indelikat, påtrengende, frastøtende eller uvennlig.

VI. Kjærlighet søker ikke sitt eget. Den er ikke selvrettferdig. Den karakteren som her beskrives, er på en vakker måte fremstilt i Pauls brev til filipperne. Han formaner dem til å være ydmyke i sinnet og hver for seg å anse andre for å være bedre enn seg selv; og ikke bare å se på sine egne anliggender, men også på andre menneskers anliggender; og så anbefaler han dem eksempelet med vår Herre, som selv om han var kongenes konge, ydmyket seg til en tjeners stilling, liddighet, skjellsord og en skammelig død—for vår skyld. Dette betyr ikke at vi ikke skal elske oss selv i det hele tatt, eller være helt likegyldige overfor våre egne interesser; for regelen som krever at vi skal elske vår nabo som oss selv, anerkjenner retten til selvkjærlighet; og budet "Du skal ikke stjele", fastsetter retten til privat eiendom. Men det forbyr oss å gjøre vår egen interesse og lykke til vår hovedsak, til skade for andre menneskers rettigheter og det almenneskelige gode; og krever at vi gjør ofre i følelse og interesse for andre menneskers fordel, og endog noen ganger å foretrekke deres lykke og interesse fremfor vår egen. Dette er ånden i ekte velvilje; og øvelsen av det vil gi langt mer hevet glede enn det som kan hentes fra privat fordel.

Vær denne innstillingen i bruk, ville den kutte av all grunn til misunnelse og sjalusi; den ville fjerne årsaken til de fleste tvister som oppstår i samfunnet, og dempe, på en vidunderlig måte, livets plager. Den ligger til grunn for all sosial nytelse. Gjensidigheten av gjensidig kjærlighet avhenger av utøvelsen av en selvoppofrende innstilling; og samfunnet hvor dette ikke eksisterer er uutholdelig. Det er heller ikke bare følelse eller interesse som må gis opp. Det er enda et vanskeligere offer som må bringes, før vi kan være, i noen betydelig grad, komfortable medfølgere. Det er offeret av viljen. Dette er det siste en selvrettferdig menneskehjertet er villig til å gi etter. Han har tatt sin posisjon, og stoltheten i hans hjerte er forpliktet til å opprettholde den. Han bedrar seg selv og tvunget samvittigheten til å hjelpe ham; mens, i virkeligheten, er det en sak som samvittigheten ikke har noe med å gjøre; for poenget kunne ha vært gitt etter uten å gjøre vold mot den evig våkne monitoren, hvis kontor således perverteres, og gjøres til å tjene formålene med stiv nakke stahet. En innstilling til å gi etter for andre menneskers dømmekraft og vilje, så langt det kan gjøres samvittighetsfullt, er en fremtredende egenskap ved den kjærlighet som ikke søker sitt eget; mens en sta etterlevelse av våre egne planer og formål, hvor ingen høyere prinsipp enn fordelaktighet er bekymret, er en av de mest frastøtende og ubehagelige former for selvrettferdighet.

En selvrettferdig person gjør aldri frivillig det minste offer av følelse eller interesse for å fremme andre menneskers velferd eller lykke. Han omslutter seg selv med sine egne interesser og sysler, et trist og forferdelig syn. Han ville gjerne ikke kjenne noen annen lov enn sin egen vilje. Han har sin egen lille verden, hvor han lever, beveger seg og har sitt vesen. Han får alle han kommer i kontakt med til å bidra med noe til sine egne selvrettferdige formål. Hans overveldende ønske om å fremme sine egne interesser disponerer ham konstant til å krenke andre menneskers rettigheter; eller, hvis ikke til å krenke deres rettigheter, til å utnytte deres gode natur, til å trekke dem inn i sin tjeneste. Du kunne like gjerne gå for gøy i en lund av tornbusker eller søke hvile på en seng av nesleplanter – som å søke trøst i selskapet med selvrettferdige mennesker.

VII. Kjærlighet blir ikke lett provosert. "Den korrigerer en skarphet i temperamentet og søter og mykner hjernen." Den tar ikke fyr ved det minste motstand eller uvennlighet, og "gjør ikke en mann til en forbryter for et ord." En av Nabal's tjenere beskrev hans karakter på denne betydningsfulle måten: "Han er en slik sønn av Belial at en mann ikke kan snakke til ham." Det er mange slike sønner og døtre av Belial. De er så sure og slemme, så kjedelige og irritable, at du knapt kan snakke til dem uten at de snapper og snerrer som en knurrende vakthund; og hvis de var like farlige, måtte det være nødvendig å lenke dem! Alt dette er det motsatte av kjærlighet. Kvaliteten som her er negativt beskrevet, kan sammenfattes i begrepet god natur; men i en mer forhøyet forstand enn dette begrepet vanligvis brukes, da det er frukten, ikke av naturlig vennlighet, men av nådig kjærlighet. Dette temperamentet er essensielt for enhver betydelig grad av nytte. Hvis du mangler det, vil din kristne karakter bli så ødelagt at den i stor grad motvirker påvirkningen av dine positive anstrengelser. Et dårlig temperament, selv i forbindelse med mange fremragende egenskaper, kan gjøre en person til en ubehagelig og uutholdelig følgesvenn; og dermed bringe stor forsmæling over Kristi sak. Ingen trenger å unnskylde seg på grunn av naturlig anlegg; for Herren har sagt: "Min nåde er tilstrekkelig for deg." Evangeliet om Jesus Kristus er et middel mot alle våre naturlige korrupsjoner; og vi er pålagt å legge til side hver vekt, selv synden som lettest besetter oss.

VIII. Kjærlighet tenker ikke noe ondt, er ikke mistenkelig, legger ikke vekt på små uttrykk eller tvetydig oppførsel, og resonnerer ikke ondt ut fra dem. Kjærlighet tillater ikke at disse tingene korroderer og surer hjernen mot en enkeltperson, men tolker andres ord og oppførsel på best mulig måte, ikke innrømmer en dårlig mening om en annen uten overbevisende bevis. Det er kanskje ingen mer fruktbar kilde til uro og ulykke, både for oss selv og andre, enn en mistenkelig disposisjon. "Sjalusi," sier Salomo, "er grusom som graven; dens kull er kull av ild som har en meget heftig flamme." En sjalusig person ser alltid en "slange i gresset"; han er redd for å stole på sin nærmeste venn. Han tolker andres språk og oppførsel på verst mulig måte. Derfor mener han å bli grovt fornærmet, når ingen ondt var ment; og en mild formaning eller en godmodig retort, utgjør en uforgivelig forbrytelse. Han ser alltid på den mørke siden av menneskelig karakter; så en enkelt svakhet eller en iøynefallende feil, vil overskygge tusen virkelige fordeler. Han klager stadig over tidernes forfall, og spesielt over kirkens korrupsjon; for han kan ikke se noen rundt seg som er perfekt, og derfor kommer han til den konklusjon at det er meget lite fromhet i verden, og glemmer at hvis han skulle finne en kirke av immakulert renhet, ville hans egen forbindelse med den introdusere korrupsjon.

Skulle en slik person synes det er hans plikt å fortelle deg alle dine feil—ve deg! For, så ønskelig selvkjennskap er, er det ingen vennlighet å ha våre feil forstørret hundre ganger, og konsentrert foran vårt sinn, som de konvergerende strålene fra solen, i én fokal bluss, heller ikke å ha dem strømmet over hodet vårt som en feiende flom, eller utstrekket som den ustanselige dryppingen av en småregn. Paulus gjorde ikke dette. Da han følte det var hans plikt å irettesette, var han forsiktig å prise hva som var prisverdig, og å kaste inn noen uttrykk for vennlighet sammen med sine kritikker. Og her, selv om det er en digresjon, la meg bønne deg aldri å påta deg det taktløse kontoret som en sensur. Du vil finne noen uerfarne mennesker som vil ønske deg, som en vennskapstjeneste, å fortelle dem alle deres feil. Vær sikker, hvis du påtar deg dette med en venn, vil ditt vennskap være kort. Det vil føre til at du stadig ser på den mørke siden av din venns karakter; og, før du er klar over det, vil du finne deg selv å miste din aktelse for ham. Svært snart vil du skape mistanke om at du har fått en eller annen mislikning. Hvis årsaken fortsetter, vil denne mistanken korrodere og øke; og resultatet vil være en gjensidig fremmedgjøring av kjærlighet. Så ærlig som et slikt eksperiment kan være igangsatt, kan det knapt unngå, i sakens natur, å produsere dette resultatet.

Det kan imidlertid sies at vi er bundet av våre forpliktelser i pakten til å våke over våre brødre. Men det kan knapt være en større misforståelse enn å forstå denne plikten i den forstand at man søker etter de små feilene og svakhetene, eller selv de mer åpenbare og iøynefallende feilene i karakteren til våre brødre. Budskapet er: "Hvis din bror synder mot deg, gå og si ham hans feil," osv. Men vi er ikke pålagt å skaffe oss en forstørrelsesglass og gå omkring og gjøre det til en forretning å oppdage og avsløre feilene til våre brødre. Tvert imot, det er mange advarsler mot en inngripende holdning og mot å være nysgjerrige i andre menneskers saker. Vi blir påminnet med stor hyppighet og alvorlighet til å våke over oss selv; men hvor er budskapet: "Våk over dine brødre"? Selv Frelseren selv gjorde ikke på denne måten forsøk på å korrigere feilene til hans disipler. Han irettesatte dem, ja, noen ganger skarpt; men han påminnet dem ikke hele tiden om deres feil. Han var ikke hele tiden opptatt av å kritisere Peter for hans hensynsløshet, eller Thomas for hans vantro, eller Zebedeus' sønner for deres ambisjon; men han "lærte dem slik de kunne bære det"; og det snarere ved å holde sannheten fremfor deres sinn, enn ved direkte personlige forelesninger.

Våre forbundsplikter gjør det uten tvil til vår plikt å se til og sikre at våre brødre ikke følger en livsstil som er uforenlig med deres kristne bekjennelse, eller som kan føre til tilbakegang og apostasi; og hvis de er sanne disipler, vil de være takknemlige for et ord av advarsel når de er i fare for å falle i synd. Og når de så faller, er vi pålagt å irettevise dem og ikke tillate dem å fortsette i synd. Men dette er en helt annen sak enn å etablere et system med spionasje over deres oppførsel og kontinuerlig dvæle ved deres feil og mangler - en praksis som ikke kan følges lenge uten en ulykkelig innflytelse på vår egen temperament. Det menneskelige sinn er så beskaffen at det påvirkes av de objekter det kontemplerer, og ofte assimileres til dem. Vis meg en person som alltid kontemplerer andre menneskers feil, og jeg vil vise deg en mørk og dyster, sur og morøs ånd, hvis øyne er lukket for alt som er ønskelig og utmerket, eller elskelig og kjær, i menneskets karakter; en knurrende, grumsete misantrop som aldri er fornøyd med noen, og heller ikke tilfreds med noe; en Ismaelitt, hvis hånd er mot hvert menneske, og hvert menneskes hånd mot ham. Hvis det ikke er noe i det menneskelige karakter, fornyet av Guds nåde, hvorpå vi kan se med glede og glede, så er det umulig for oss å adlyde den hellige befaling: "Elsk brødrene."

IX. Kjærlighet gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg over sannheten. Et av de karakteristiske tegnene på Guds folk er at de "sukker og gråter over de grusomheter som gjøres i landet", og gråter elver av vann, fordi menneskene ikke holder Guds lov; mens de ugudelige "gleder seg over å gjøre ondt, og har glede i de ugudeliges forferdelige gjerninger." Men vi kan bedrage oss selv og øve en sykelig appetitt på å finne feil og sladre, mens vi tror at vi sørger over andre menneskers synder. Sorg er en øm følelse; den smelter hjertet og sprer en hellig innflytelse omkring seg. Derfor, hvis vi finner at vi øver en skarp, fordømmende ånd - ivrig etter å fange opp andre menneskers feil og dvele ved dem og forstørre dem og dømme hardt over dem - kan vi være sikre på at vi har et annet tegn, som ikke tilhører den gode hyrdes flokk. En av de fremtredende egenskapene til et hjertet som ikke har omvendt seg, er en holdning til å nære seg av andre troendes feil. De som øver denne holdningen, vil ikke innrømme at de har glede av andre troendes feil. De vil fordømme dem med stor alvorlighet og klage over den æreløshet de bringer over religionen. Likevel fanger de like ivrig etter andre troendes mangler som en sulten spaniel etter sin mat. Dette er hele deres åndelige mat og drikke. Dette er grunnlaget for deres håp. De baserer sitt krav på å bli innlatt i det himmelske paradis på å være så konsekvente i sin oppførsel som noen av dem som hevder å være Guds folk; derfor gir hver mangel de oppdager dem et nytt krav å fremme ved himmelens porter. På denne måten "gleder de seg over urettferdighet" i hemmelighet, selv om kanskje ubevisst.

Men det er å frykte, hvis vi må dømme etter utstillingen av samme ånd, at mange som gjør høye påstander om overlegen hellighet, hviler deres håp i stor grad på et lignende grunnlag. Sammen med de fariseiske jødene, tenker de at hvis de dømmer dem som gjør ondt, selv om de gjør det samme, skal de unnslippe Guds dom. De er like ivrige etter å fange opp og proklamerer på hustakets tak manglene til deres brødre, som den selvrettferdige moralist, som priser seg selv på å ikke gjøre noen profesjon, og likevel er like konsekvent som de som gjør det. Hvis slike mennesker ikke gleder seg over urettferdighet, er det likevel "søtt i deres munn", og de "drikker det i som vann". Deres påstand er at de ikke snakker om det med glede, men med sorg bærer deres vitnesbyrd mot det. Men sorg er ensom og stille. "Han sitter alene og tier stille." Hvem har noen gang hørt om en mann som proklamerer sin sorg til hver forbipasserende fremmed? Den harde og bitre ånden, som utstiller seg selv for samvittigheten som et vitnesbyrd mot synd, er bare en utstilling av omgjøringsløs stolthet. Den bærer ikke det fjerneste likhet med kristen ydmykhet og troskap. "Brødre," sier apostelen, "hvis en mann er overrumplet i en feil, gjenopprett en slik en i ånden av ydmykhet; og se på deg selv, lest du også blir fristet."

Men fra den kritiske og fordømmende ånden hos noen mennesker, ville man anta at det aldri har falt dem inn å overveie om det ikke kunne være mulig for dem å falle i samme fordømmelse; selv om en undersøkelse av de beklagelige fall som har funnet sted, kunne vise en fryktelig liste over skyldige fra denne klassen mennesker. David, mens han var i sin fallne tilstand, uttalte dødsdom over mannen i Natans lignelse, hvis forbrytelse bare var en svak skygge av hans egen. Skriftlærde og fariseere var indignerte over den elendige kvinnen som var tatt i synd; men senere, gjennom deres eget oppførsel, innrømmet de å være skyldige i samme forbrytelse. Judas var en av dine kritiske og fordømmende mennesker. Han var disiplen som fant fault med den ømmehjertede Maria, for hennes ømme hengivenhet til Herren over liv, før hans lidenskap. Han syntes det var en stor sløsing å helle slik kostbar salve på Jesu føtter, og at det ville vært mye bedre å ha solgt den, og pengene gitt til de fattige. Han var veldig medfølende med de fattige, og en stor fiende av ekstravaganse; men litt senere solgte han sin Herre for tretti sølvpenger. Så, i hver tidsalder, hvis du undersøker karakteren til apostater, vil du finne at de har vært kjent for sin alvorlighet mot andre menneskers synder, og spesielt i å gjøre samvittighet ut av indifferent ting, og å uttale harde dommer over de som nekter å konformere seg til deres synspunkter. Spesielt vil slike mennesker være forferdet over sine brødre på grunn av deres klær, eller levevis, eller deres måte å ha håret på, eller noe slikt - som ikke når hjertet.

Den ydmyke kristne, som ser tilbake til "hullet i gropen hvorfra han ble gravet ut," og husker at han nå står ved kraften av samme nåde som tok hans føtter ut av "den forferdelige gropen og den slimete jorden," vil være den siste personen til å skryte over den fallne tilstanden til sine medmennesker. Han vil se på dem med et øye av øm kjærlighet, og hans irettesettelser vil bli gitt i en stille, underordnet og ydmyk ånd, og huske på Pauls formaning: "La den som tror han står, ta vare på at han ikke faller."

Men ånden jeg har snakket om er ikke bare kjødelig, men djevelsk. Djevelen er anklageren av brødrene. Kjærlighet ikke bare gledrer seg ikke over urettferdighet, men gledrer seg positivt over sannheten — er glad over suksessen til evangeliet, og gledrer seg over manifestasjonen av Guds nåde, ved å vise frem fruktene av hans Ånd i karakteren og oppførselen til hans folk. Derfor vil den lede oss til å se på den lyse siden av menneskers karakterer, og hvis de gir noen bevis på fromhet, å glede seg over det, og ære Gud for manifestasjonen av hans nåde i dem, mens vi overser, eller ser på med ømhet og medfølelse, deres ufullkommenheter. Og dette stemmer overens med følelsene til den ydmyke kristne. Han tenker så lite over seg selv, og føler en slik følelse av sine egne ufullkommenheter, at han raskt skjelner det minste bevis på kristen karakter hos andre; og han ser så mye å overse hos seg selv, at han snarere er tilbøyelig til det ekstreme av trofasthet, når han dømmer karakteren til andre. Han er villig, sammen med Paulus, å anse seg selv "mindre enn den minste av alle hellige;" og hvor han ser noen bevis på fromhet hos andre, kan han overse mange mangler.

Jeg er overbevist om at vi er meget mangelfulle i utøvelsen av glede og takksishet for Guds nåde som manifesteres i hans barn. Apostelen Pauls brever begynner vanligvis med et uttrykk for glede og takksishet for fromheten til de han skrev til. Selv når det gjelder korintherne, blant hvem så mange onde ting eksisterte, sier han: "Jeg takker min Gud alltid på deres vegne, for Guds nåde som er gitt dere gjennom Jesus Kristus." Men hvor sjelden hører vi at folk takker Gud for fromheten til deres brødre!

Hittil har vi, med unntak av de to første punktene og en del av det siste, sett på den negative karakteren av kjærlighet. Vi kommer nå til dets POSITIVE manifestasjoner.

X Kjærlighet bærer alle ting; eller, slik det kan oversettes, dekker alle ting. Det siste synes å være mer i samsvar med sammenhengen; ellers ville det bety det samme som å tåle alle ting, i siste ledd av verset, og dermed skape en tautologi; mens det etterlater en mangel i beskrivelsen, indikert av passasjen i Peter, "Kjærlighet skal dekke mangfoldet av synder." "Kjærlighet vil kaste et slør over andre menneskers feil, så langt det er forenlig med plikt," i samsvar med ånden i den gyldne regel, som krever at vi gjør mot andre slik vi ville ønske at de gjorde mot oss; for hvem ville ønske å ha sine feil gjort til gjenstand for vanlig samtale blant bekjente? Og hvis det er i strid med kjærlighet å snakke om enkeltpersoners feil, er det ikke mindre i strid med å snakke om feilene til masser av mennesker, slik som presteskapet eller kirken. Urettferdigheten er mer alvorlig, fordi det er å fordømme på wholesale. Et medlem av Kristi kirke, som snakker mye om dens korrupsjoner, er skyldig i den anomale oppførselen å snakke ondt om seg selv; for medlemmene av Kristi legeme er alle ett i ham. Det kan noen ganger være vår plikt å snakke om andre menneskers feil; men hvor kjærlighet hersker i hjertet, vil dette bare gjøres i tilfeller av uunngåelig nødvendighet, og da med stor smerte og ofring av følelse. Det velvillige hjertet føler med andre menneskers kvaler, og medføler deres svakhet og ondskap. Det vil ønske, så langt det er mulig, å skjule dem fra offentlig oppmerksomhet, med mindre andre menneskers gode skulle kreve at de blir eksponert; og selv da vil ikke gjøre det med lettsindige følelser.

Men disse bemerkningene gjelder med mye større kraft til praksisen til kristne som snakker om hverandres feil. Hvor er hjertet som ikke ville revoltere ved tanken på at brødre og søstrer proklamerer hverandres feil i ørene på fremmede? Likevel er forholdet mellom Guds barn langt mer kjært enn båndene av slektskap. Anta en familie av barn, alle av dem på en eller annen måte deformerte, men hver med mange gode egenskaper. Hva ville bli tenkt om dem hvis de alltid bekymret seg og klaget over hverandres deformiteter? Og hva ville være effekten på deres individuelle innstillinger og følelser, og på freden og lykke i familien?

XI. Kjærlighet tror alle ting, håper alle ting. Dette er det motsatte av misunnelse og mistanke. Det er en beredskap til å tro alt til fordel for andre; og selv når omstendighetene er meget sterke mot dem, fortsatt håpe på det beste. Denne innstillingen vil føre oss til å se på andre menneskers karakterer i deres mest gunstige lys; å gi full vekt til hver god egenskap, og full kreditt for hver prisverdig handling; mens hver forklarende omstendighet er sett i forbindelse med mangler og misforståelser. Kjærlighet vil aldri tilskrive en handling til upassende motiver eller en dårlig design, når den kan forklare det på noen annen måte; og spesielt vil den ikke være rask til å beskytte hykleri og usinceritet på de som synes å handle korrekt. Den vil gi kreditt til andre menneskers erklæringer, med mindre åpenbart motsagt av deres oppførsel. Den forbyr ikke forsiktighet og årvåkenhet — «Den enkle tror hvert ord; men den fornuftige mannen ser godt til sin vei» — men den er vant til å stole på andre, og den vil ikke kontinuerlig se etter det onde.

En velvillig ånd er motstander av tendensen til å diskutere privat karakter. Den vil ikke villig lytte til kritikk av andre menneskers karakter, heller ikke detaljene om deres feil og ufullkommenheter; og den vil vende bort med avsmak og skrekk fra smålig sladder og ondsinnet tale, da dette er støtende mot velvillige følelser. Det er en slags moralsk sans som rekker tilbake for æreløshet og bakvaskelse.

XIII. Kjærlighet tåler alle ting. Dette er nesten synonymt med langmodighet; og likevel er det et mer omfattende uttrykk. Kjærlighet vil tåle med tålmodighet og lide, uten sinne eller bitterhet i følelsen, alt i sosialt liv som er beregnet til å prøve vårt temperament og utmattet vår tålmodighet. Den er ikke irritabel og utålmodig ved den minste motstand eller den letteste provokasjon; men tåler andre menneskers svakheter, urimelighet, dårlig humør og harde språk — med en ydmyk og stille ånd.

XIV. Til slutt er kjærlighet den praktiske anvendelsen av vår frelsers gyldne regel og den andre tavlen av loven, på alle våre felleskap med andre mennesker, og sprer omkring oss en ånd av vennlighet og velvillige følelser. Den omfatter alt som er ærlig og generøs, vennlig og mild, elskelig og kjærlig, i den menneskelige karakter, fornyet av Guds nåde. Den er motstander av alt som er uærlig og usannferdig, grov og hard, ukjærlig, streng og bitter — i den falne menneskehetens sinn. Den er det bånd som holder samfunnet sammen, den sjarm som søter sosialt felleskap, den UNIVERSALE PANACEA, som, hvis den ikke kan kurere — vil minst lindre alle sykdommer i det sosiale liv!