I dag skal du være med meg i paradis

Denne Dagen Vil Du Være Med Meg i Paradis

Av Dr. Harry Reeder III

Vel, det er virkelig en stor privilgie å være tilbake med dere. Vil dere ta deres Bibler og vende med meg til Lukas kapittel 23? Lukas 23. Hva en stor studie. Og ærlig talt, hva en stor idé — å samles sammen med andre kirker og troende i disse dagene før påske, ikke for langt unna.

Mens dere vender dere der, takk igjen for muligheten til å være med dere. Jeg prøvde å tenke på noe — besøkende predikanter prøver ofte å bruke litt humor for å etablere en forbindelse, siden vi ikke får den tiden med dere som deres pastor får. Og noen av dere vet at jeg hadde muligheten til å følge Frank Barker, så la meg gi dere en Frank Barker-historie. Den fører oss faktisk mot vårt emne.

Nå vet jeg ikke om dette er sant eller ikke — dere kan ikke alltid stole på Frank — men her går historien. En fyr satt ved middag med tre venner. Han vendte seg til dem og sa: «Menn, hvis dere skulle dø og ligge i kisten, hva ville dere ønske at folk skulle si når de gikk forbi og så på dere før seremonien?»

En mann sa: «Vel, jeg ville ønske at de skulle si: ‘Han var en stor familiemann.’»

En annen sa: «Jeg ville ønske at de skulle si: ‘Her ligger en mann av integritet som holdt sitt ord.’»

Den tredje mannen sa: «Jeg ville ønske at de skulle komme forbi, se inn og si: ‘Se — jeg tror han fortsatt beveger seg.’»

Noen av dere må tenke over det i et minutt. Det er litt humoristisk, men det fører oss faktisk mot vår tekst.

For her ser vi på en døende tyv — en mann som om noen få korte timer skal gå gjennom en agoniserende død. Og Herren har tillatt oss, i denne ene tekst i Skriften, å se hva Guds nådes makt kan gjøre. Døden — en fiende vi unngår for alle kostnader — blir faktisk til denne mannens venn, hans forfremmelse. Det er en fantastisk ting som står foran oss.

La meg gi deg en som ikke er morsom. Jeg vet ikke om denne er sann, men da jeg tjenestegjorde ved Christ Covenant, hadde vi et vidunderlig misjonsbyrå like ved veien som het JARS, sammen med Wycliffe Bible Translators. Mange av dem kom til vår menighet. Jeg hadde priviligeiet å snakke med en fellow som delte denne historien.

En dame kalte sin pastor inn før hun døde. Hun planla hele sin begravelse sammen med ham—ingen frykt i det hele tatt. På slutten sa hun: “Pastor, jeg vet du vanligvis holder kisten lukket, men jeg ber deg om å holde den åpen for meg.”

Han sa: “Fru, jeg gjør ikke vanligvis det. Det er ikke veldig gunstig for å preke med kisten åpen.”

Hun sa: “Jeg ber deg om å gjøre det. Og en ting til: sørg for at alle går forbi min kiste før de setter seg ned. Og sørg for at i min venstre hånd er en Bibel, og i min høyre hånd er en gaffel.”

Han sa: “Fru, du må forklare dette. Jeg tror jeg forstår Bibelen, men gaffelen er komplisert.”

Hun sa: “Når de kommer forbi, sier du til dem å se på min venstre hånd. Guds Ord førte meg til Jesus Kristus, og jeg levde mitt liv på Guds Ord, og jeg har ingen angrer. Sørg for at du sier det til dem.”

Han sa: “Jeg skjønte den delen. Men hjelp meg med gaffelen.”

Hun sa: “Er ikke samvær rundt bordene vidunderlig—in hjemmene til troende, med din familie? Mitt favorittøyeblikk er når vertinnen kommer forbi, plukker opp platene, og sier: ‘Spar din gaffel,’ fordi jeg vet at det beste er ennå å komme. Så sier du til dem: jeg sparet min gaffel, fordi det beste er ennå å komme.”

“I dag… i dag skal du være med meg i paradis.”

La oss lese teksten— Lukas kapittel 23. Jeg ber deg gå tilbake fra det som står i din bulletin til vers 32.

To andre, som også var med, som var forbrytere, ble ført bort for å bli drept sammen med ham, og da de kom til stedet som kalles Skallen, der korsfestet de ham og forbryterne, en til høyre og den andre til venstre, men Jesus sa: "Far, forgiv dem, for de vet ikke hva de gjør", og de kastet lodd, delte hans klær mellom seg, og folket stod og så på, og selv overhodene spottet ham, og sa: 'De reddet andre, la ham redde seg selv, hvis dette er Kristus, Guds utvalgte. Soldatene spottet også ham, gikk fram til ham, tilbød ham sur vin, og sa: 'Hvis du er kongen over juderne, redde deg selv. Nå var det også en innskrift over ham. Dette er kongen over juderne. En av forbryterne som var hengt, som var hengt der, kastet skjellsord på ham, og sa: "Er du ikke Kristus? Redde deg selv og oss. Men den andre svarte, og tok ham i øret, sa: "Frykter du ikke engang Gud, siden du er under samme domfellelse, og vi lider med rette, for vi mottar hva vi fortjener for våre gjerninger. Men denne mannen har ikke gjort noe galt, og han sa: Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike. Og han sa til ham: Santelig sier jeg deg, i dag skal du være med meg i paradis.

Jeg må fortelle deg, jeg er historiker. Jeg elsker historie — elsker å lese den, elsker å gå til stedene hvor den skjedde. Om omtrent tre uker skal jeg ta med rundt hundre mennesker på en ny tur til Israel. Noen sa: “Drar du dit med alt som skjer?” Vel, hvis du venter på fred i Israel for å dra, må du vente på det nye Israel og den nye Jerusalem. Så jeg drar dit. Jeg ser fram til å stå på stedene hvor disse tingene skjedde — hvor Skallen var, hvor Golgata var. Dette skjedde faktisk i rom, tid og historie for omtrent 2000 år siden.

Denne mannen—vi vet ikke hans navn—var sikker på å få forlatelse gjennom Jesus Kristus og ble ført inn i evigheten samme dag. Du leser om noe som skjedde med en virkelig mann, i et virkelig øyeblikk, under Guds virkelige nåde.

Du studerer det vi kaller de syv ordene eller de syv uttalelsene fra Kristus. Du har allerede gått gjennom den første: “Far, forgiv dem, for de vet ikke hva de gjør.” I det herlige ordet ser vi Guds forpliktelse til vanlig nåde—Hans tålmodighet selv mot de som i det øyeblikket setter Kristus, Guds Sønn, til døde.

Men nå går vi fra vanlig nåde til redning nåde. Ikke den generelle bøn—“Far, vær tålmodig med disse opprørerne”—men den spesielle, utvalgende, omvendende, forvandlende nåde som berører denne ene mannen.

Hvis du kjenner Jesus Kristus som din Herre og Frelser, kommer det en dag når du møter denne mannen. Det vil ikke være vanskelig å finne hverandre. Bibelen sier at vi skal bo på gullgaten—ikke gater, men gate—så selv jeg ikke vil gå tapt. Jeg møter ham. Han er der fordi Jesus Selv ga ham ordet om forlatelse: “I dag skal du være med meg i paradis.”

Denne mannen gikk i et øyeblikk fra håpløshet til evig liv, fra maktesløshet til Guds kraft som bar ham inn i evigheten. Han hadde ingen håp—og så hadde han et sikkert håp, fordi han hadde det salige håp, Jesus Kristus.

“Sannelig”—amen—“jeg sier til deg…”

Og du vil legge merke til noe: når en predikant får noe rett, selv i en presbyteriansk kirke, kan noen si “amen.” De vil ikke si det høyt. De kan bare nikke med hodet. Det er den presbyterianske amen.

Det er omtrent så godt som vi kan få. Men du vet, du vil legge merke til noe: når sannheten er talt—når du hører den—sier du amen? Og amen betyr hva? “Så være det til evig tid.” Ikke sant? Amen. Amen. Bare sjekker for å se om du er der.

Når Jesus sa amen, vil du legge merke til noe i Evangeliene: Han ikke plasserte dem etter hva Han sa. Han plasserte dem før hva Han sa. Du og jeg må vente å høre sannheten før vi kan si amen til den. Vi må høre den, veie den, se om den stemmer overens med Guds Ord. Men når Jesus talte, kunne Han si “Amen” i begynnelsen, fordi hva Han var i ferd med å si var Guds Ord — og Guds Ord vil bli oppfylt.

Denne mannen — amen. “Sannelig sier jeg til deg, i dag skal du være med meg i paradis.” En mann uten håp nå har et sikkert håp, fordi han har håpet, og det håpet er Jesus Kristus.

Nå, ta en titt med meg på denne mannen i hans sammenheng. La meg oppsummere hva vi ser i dette historiske øyeblikket med to enkle uttalelser.

Først, du ser på en mann som, ved Guds nåde, så sin sanne tilstand.

For det andre, du ser på en mann som, ved samme nåde, så tilstrekkeligheten til Frelseren.

Han så sannheten om seg selv, og han så sannheten om Kristus.

Så hva var denne mannens sanne tilstand? Vi trenger ikke å gisse. Han forteller oss biografisk i Skriftene. Han er den levende illustrasjonen av hva Bibelen sier: alle har sinnet. Denne mannen er en synder. Han står med rette under Guds dom. Han er håpløs på grunn av sin syndsrekord. Han er hjelpeløs på grunn av sin syndsnatur. Og selv på terskelen til evigheten, synder han fortsatt mot den levende Gud.

La meg vise deg hans tilstand på tre måter.

Først, ved hva han kalles.

Din nye amerikanske standardoversettelse kaller ham en forbryter. Kong Jakobs versjon kaller ham en ondsmann. Jeg pleide å elske det ordet. On ds mann kommer fra to latinske ord: mal — ond; og facere — å gjøre. En ondsmann er en ondgjører. Hva slags ondskap? Vel, Bibelen forteller deg: han er en tyv, en raner.

Men jeg skal foreslå at Bibelen er mild. Jeg tror han er verre enn en tyv eller en raner. Hvorfor? Fordi han blir drept. Verken hebraisk lov eller romersk lov utførte dødsstraff for tyver. De ville ha tyvene levende så de kunne betale erstatning. Så hvorfor blir denne mannen korsfestet?

Min gissning—og det er bare en gissning—er at han er knyttet til en annen mann som nettopp ble løslatt. Husker noen navnet hans? Barabbas. Min gissning er at denne mannen ikke bare var en tyv. Han var en morder. Han har brutt Guds lov på alle måter—han hatar Gud, han begærer, han stjeler, han ødelegger. Han er en synder etter alle målinger.

For det andre er han en blasfemist rett i Guds ansikt.

Noen ganger undrer jeg meg over hvorfor vi sliter med å føle det hellige—at den Hellige er blant oss når vi samles. Det bør være glede, ja, men også ærefrykt. Og her, på dette fjellet, har det aldri vært en større manifestasjon av Guds Shekinah-ære enn de 33 årene Gud gikk på denne jorden i kjød.

Dette er Jesus Kristus—strålen av Farens ære, full av nåde og sannhet. Og hva gjør denne mannen? Han håner Ham.

Lukas forteller oss hva nåden gjorde i denne mannens hjerte. Men Matteus og Markus forteller oss hva han gjorde før nåden berørte ham. Matteus 27 sier at begge røverne fornærmet Ham. Før denne mannen ble forandret, var han der sammen med soldatene, prestene, mengden—hånende Guds Sønn.

Samme hjerte som vårt, folk. Samme syndige hjerte. Derfor trenger vi ikke en reparasjon. Vi trenger ikke litt åndelig assistanse. Vi må fødes på nytt.

For det tredje står han under Guds retferdige fordømmelse.

Lønnen for synd er død. Denne mannen henger ikke bare mellom himmel og jord—han henger over avgrunnen av evigheten, skyldig, uten håp.

Men så—ved Guds nådes hånd—ser denne mannen tilstrekkeligheten av Frelseren.

Gå tilbake til Lukas 23. Noen time i disse timene gjennomgår denne røveren, som hånede Jesus, en fullstendig forandring.

Hør på ham:

“Frykter du ikke engang Gud… vi mottar hva vi fortjener… men denne mannen har ikke gjort noe galt… Jesus, husk på meg når du kommer i ditt kongerike.”

Hans øyne åpnes for sin egen tilstand. Han ser Kristi uskyld. Han ser Kristi kongelige væsen. Og han utbryter—ikke til Pilatus, ikke til Herod, ikke til prestene, ikke til mengden—men til én person: Jesus.

“Husk på meg.”

Hvordan havnet han der? Hvis du ikke får noe annet i dag, så få dette.

Hans vei dit var den samme som alle andres—med mindre Gud griper inn på en ekstraordinær måte.

Guds Ord, i hendene på Guds Ånd, førte denne mannen til Guds Sønn.

Det er alltid slik det skjer.

Dette er spekulasjon, men han var sannsynligvis en jøde. Han kjente sannsynligvis noen av Jesu påstander. Han ble feid med i mengden, hans syndige hjerte sluttet seg til spottet, og så—plutselig—kommer han til en annen posisjon. Han irettesetter den andre forbryteren. Han bekjenner sin skyld. Han kalder på Jesus.

Hvordan skjedde det?

Guds Ord kom til hans hjerte gjennom Guds Ånd.

Du sier, “Vel, når snakket Jesus direkte til ham?” Jeg vet ikke om Jesus snakket direkte til ham eller ikke, så jeg kan ikke spekulere der. Men jeg vet dette: det var nok andre mennesker rundt ham som erklærte sannheten om Guds Ord—selv i deres spott.

gå og sjekk de fem gruppene som kaster skjellsord: forbryterne, folkene, herskerne, soldatene og prestene. Det er en god studie—vi har ikke tid til det i kveld—men gå og katalogiser deres blasfemier. Her er hva du finner: Guds Sønn, Konge over jødene, Messias, Salvede, Guds yndling. De kaster selv tilbake til Ham hans egne ord: “Hvis du kan frelse andre, frels deg selv.”

Og her er hva som oppmuntrer meg: hvis Gud kan frelse en døende tyv i et øyeblikk, ved å bruke mennesker som kvoterer sannheten om Guds Ord i blasfemi, hva kan han da gjøre med de vaklende forsøkene til en fattig predikant som prøver å være trofast?

En fyr kjent meg en gang og spurte: “Harry, hvordan føler du deg etter søndagene?” Jeg svarte: “Som om jeg ville resignere. Som om jeg ville returnere lønnsslippen de ga meg. Som om jeg ville slutte.” Folk spør: “Lytter du til dine egne prekener?” Aldri. Det mest motløsende jeg kunne gjøre. Folk kommer opp og sier: “Jeg hørte deg i morges på radioen – hva syntes du?” Jeg sier: “Jeg visste ikke engang det var på.” De spør: “Lytter du ikke til ditt eget program?” Nei. Det er det siste jeg lytter til om morgenen. Jeg slår på Steve Brown.

Men her er hva jeg elsker: hvis Gud kan frelse en døende tyv med blasfemister som utilsiktet prediker sannheten, så kan han bruke deg og meg. Husk på det neste gangen du går ut på en evangelisasjonsbesøk. Som Mr. Booth fra Frivillighetsorganisasjonen sa, vi er bare en tigger som forteller en annen tigger hvor han kan finne brød.

Vi bør være de beste vitner vi kan være, men pris Gud – det ligger ikke i deg. Det ligger i evangeliet om Jesus Kristus, som er Guds kraft. Selv blasfemister som siterte det ble brukt til å konvertere denne tyven.

Nå tror jeg at oppførselen og fremtoningen til frelseren tiltalte denne mannen også. Hva en søt, søt frelser. Men det var Guds ord, i hendene på Guds ånd, som gikk til hodet og hjertet til denne mannen.

Og vær så god – din pastor sa det tidligere – ikke la denne prekestolen drive bort. Personligheter og stiler kan være forskjellige, men la aldri denne prekestolen forlate utlegningen av Skriften til hodet og hjertet til Guds folk. Du kan ikke kjenne frelseren før du kjenner til frelseren. Du kan ikke ha et sunt liv uten sund lære. Og sund lære må alltid være rettet mot både hodet og hjertet. Det skjedde med denne mannen. Forvandlende nåde kom fordi hans hode og hjerte ble tiltalt.

Her har vi reformasjonens slagord i levende farge. Har du noen gang sett et tydeligere eksempel på vårt slagord? Frelst av nåde alene, gjennom tro alene, i Kristus alene.

Hvordan ble denne mannen frelst? Han er en tyv, en morder, en blasfemist. Han står under forferdelse. Han har ingenting å anbefale ham til Gud.

Hvordan ble han frelst?

Ved nåde alene.

Hvordan ble han frelst?

Ved tro alene.

I hvem?

I Kristus alene.

Guds ord, ved Guds ånd, tok tak i denne mannens sinn og hjerte og sendte ham til Guds sønn for frelse. Og denne mannen—hengende på et kors, suspendert under dom—går fra forferdelse til evig liv ved å kalde på den frelseren. Han blir en levende illustrasjon av Romerne 8:1: Derfor er det nå ingen forferdelse for dem som er i Kristus Jesus.

Nå vil jeg gi deg noen tanker for personlig anvendelse—bare noen ting som hopper ut av teksten og jeg vil kaste over deg.

Først, Skriften påminner oss om at alle er syndere og står med rette under Guds forferdelse. Denne mannen er du. For to tusen år siden hadde menn Gud hvor de kunne ta tak i ham—og de korsfestet ham. Romere, forbrytere, prester, mengder. Og uten Guds nåde ville du og jeg ha gjort det samme. Faktisk kunne vi ha ledet flokken hvis ikke Gud hadde holdt oss tilbake.

Det er ingen god ting i oss.

Jeg elsker å prise folk med dette. Jeg spør: “Hvordan går det med deg?” De sier: “Bra.” Først av alt, det er ikke bra engelsk. For det andre gir det meg en åpning: “Bibelen sier at det ikke er noen god—nei, ikke en. Så hvordan kan du være bra?” Det er min nye evangelisme-eksplosjonsmetode.

Årsaken til at onde menn ikke er så onde som de kunne være, er fordi Guds almindelige nåde holder dem tilbake. Og Guds gjenløsende nåde frelser noen, som da blir en del av hans tilbakeholdende nåde i verden.

Denne mannen viser oss hvor onde vi kan være—lovbrytere, blasfemister—selv i møte med Gud.

For det andre, frelse er bare gjennom nåden som finnes i Jesus Kristus, og som formidles gjennom evangeliet. “Jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er Guds kraft til frelse.” Til jøden først—selv om han er en døende tyv—og også til hedningen, slik som centurionen som meget vel kunne ha blitt omvendt den dagen.

La meg fortelle dere en historie. Jeg var en helt ny predikant—hadde ingen forretning å predike. Sytten mennesker spurte meg om å hjelpe dem, og det vokste til omtrent hundre. En kjær hellig sa: “Pastor, min sønn kommer denne morsdagen. Vil du frelse ham?” Jeg sa: “Fru, det er en høy ordre. Jeg tror ikke jeg kan gjøre det.” Hun sa: “Å, vær så god, han kjenner ikke Herren.”

Han var en All-American basketballspiller—University of Tennessee i Chattanooga. En interessant fyr. Vi møttes i et hjem—ingen bygning ennå. Min prekestol var en gammel fjernsynsmaskin. Vi tenkte at hvis jeg ikke gjorde det så godt, kunne vi bare slå den på og finne noen bedre. Jeg stod bak den TV-en. Den hadde rør i seg—noen av dere unge mennesker vet ikke om rør—og disse rørene ville varme opp. Jeg hadde to skreddere på den tiden: Polly og Esther. Og hver gang jeg prediket bak den TV-en, kostet disse rørene meg et par bukser.

Jeg står bak den gamle fjernsynsmaskinen og prediker. Han kommer inn akkurat sent nok til å tilfredsstille sin mor på morsdagen. Jeg vil aldri glemme det. Han grabber en av spisestolene, snur den rundt bakover, setter seg på den, folder armene på ryggen og stirrer bare ned på meg.

Jeg må være ærlig—jeg ble spent. Jeg begynte å predike rett på ham. Når jeg ser tilbake, tror jeg ikke jeg var i den hellige ånds kraft i det hele tatt. Jeg tror jeg var helt i kjødet. Han stirret på meg, og jeg prediket på ham fordi han stirret på meg.

Og så posisjonerte jeg meg slik at han måtte gå rett forbi meg på vei ut. Han kom forbi - han var rundt seks fire, så jeg måtte se opp på ham - og han så ned på meg og sa: “Hey predikant. Har hørt om deg. Tenkte jeg ville komme i dag.” Det var det. Ut døren. På sin Harley Davidson. Borte.

Jeg gikk inn i bilen og sa til Cindy: “Søte, jeg tror ikke vi gjorde så godt med Miss Ruths sønn.” Hun sa: “Nei, jeg tror ikke det heller.”

Vi spiste lunsj. Jeg var i ferd med å sovne - som jeg vanligvis gjør på søndag ettermiddager - da jeg hørte Harley Davidsonen klatre opp bakken, skrike inn på min oppkjørsel, rive over gården, bremsene slå til. Jeg hørte kickstanden gå ned. Tunge støvler kom opp trappene. Så banke på døren.

Jeg tenkte: “Vel, kanskje jeg var for mye i kjødet. Han har kommet for å fullføre meg.”

Jeg åpnet døren, og der stod Randy - tårer rant nedover ansiktet hans.

“Predikant,” sa han, “jeg har ikke vært i stand til å slippe noe du sa. Jeg vil gi mitt liv til Jesus. Vil du be med meg?”

Hvis du hadde fortalt meg at det skulle skje på den søndag ettermiddagen - etter måten han gikk ut på - ville jeg aldri ha trodd deg. Jeg blasfemerte ikke, men jeg predikerte sikkert ikke i Ånden. Men jeg vet dette: evangeliet ble uttrykt, og evangeliet er Guds kraft. Det grep tak i den unge mannen og brakte ham inn i kongeriket.

Senere gav Gud ham en from kone, tre fine barn, og gjennom hans vitnesbyrd kom hans egen far - etter femti fem år med opprør - til Kristus.

Det er evangeliet kraft.

Lytt til meg: Jeg er helt for kreativitet. Jeg elsker visionære mennesker. Men svaret på vekkelse i våre kirker og healing i vårt samfunn er ikke vår oppfinnsomhet, ikke vår finesse, ikke vår teknikk. Det er evangeliet om Jesus Kristus – elsket, levd, delt, forkynt. Hvis det kunne nå en døende tyv på terskelen til evigheten, i hardheten i hans hjerte, og blasfemerer Sønnens Guds ansikt til ansikt, så kan det ta tak i enhver synder.

Tredje, tro og omvendelse.

Tro og omvendelse er det som forbinder deg med Jesus Kristus. Denne mannen viste begge deler. Hvordan vet jeg?

Ved tro stolte han på Jesus: “Husk på meg.”

Og han omvendte seg: “Vi er her med rette… vi mottar hva vi fortjener.”

Hans egen sin. Han bekjenner sin synd. Han bekjenner Kristus som hans eneste håp. Det er omvendelse: å eie syndens syndighet, å vende bort fra den – ikke for å “bli bedre” – men til Jesus Kristus, som vasker oss rene ved sitt blod og kler oss i sin rettferdighet.

Tro og omvendelse er siamesiske tvillinger. Hvor du finner den ene, finner du den andre.

Fjerde, nåde er aldri alene.

Du er frelst ved nåde alene, gjennom tro alene, i Kristus alene – men nåde forlater deg aldri alene. Nåde tar deg dit du er, men den forlater deg aldri der du er. Nåde etterlater alltid spor.

Cindy og jeg går noen ganger til Bald Head Island i Nord-Carolina. Du tar en ferge over – ingen biler, bare sykler og golfbiler. Når fergeforbindelsen forlater Southport, må den gå sakte på grunn av marinaene. Skilt overalt: Ingen bølger. For hvis du går fort, etterlater du en bølge som skader båtene.

Her er hva jeg sier: når Guds Ånd beveger seg på en mans hjerte, etterlater det alltid en bølge. Alltid etterlater spor.

La meg være så tydelig som jeg kan:

Ingen frukt, ingen rot.

Hvis det er en rot av nåde i ditt hjerte, vil det være frukt i ditt liv. Ikke perfekt frukt. Ikke samme mål i hver eneste troende. Noen tredive ganger, noen seksti ganger, noen hundre ganger. Men det vil være frukt.

Se på denne mannen. Hvis noen er i Kristus, er han en ny skapelse. Det gamle er gått bort; se, det nye er kommet. Han går fra å være en blasfemist til å være en tilbeder, fra å være en forsmåtter til å være en bekjenner, fra død til liv. Selv hans munn blir bevis på et forandret hjerte.

Lytt nå oppmerksomt: gå ikke herfra og si, “Vel, hvis Jesus renser deg, må jeg rense meg selv før jeg kommer til Jesus.” Nei. Fiskere renser ikke fisk før de fanger dem. Du renser dem etterpå. Du kommer til Jesus slik du er. Han gjør rensingen.

Til slutt er dette den som kommer ned til det for meg:

Du og jeg har nettopp lest den eneste omvendelsen på dødsleiet i Skriften. En. Bare en.

Jeg tror det var biskop Ryle som sa dette - selv om jeg vanligvis tilskriver Augustin, Calvin eller Ryle alt. Han sa:

Det er en omvendelse på dødsleiet, slik at du ikke mister håpet for dine elskede, selv til deres siste åndedrag.

Men bare en, slik at du ikke vil presumere på Gud og gå til døden i arroganse.

La meg fortelle deg sannheten: stort sett dør menn og kvinner slik de lever. Jeg har tjent Kristus i nesten tretti år. Jeg har sittet sammen med mange på slutten. Jeg har bedt med dem. Jeg har snakket med dem. Jeg har sett noen komme til Kristus i siste øyeblikk - men ikke mange. Stort sett dør folk slik de lever.

Hvis du er en kristen, lever du - og dør - på denne måten...

Gå og studer Hebreer 11. Hvis du er en kristen, hvordan lever du? Du lever av tro. Og hva er budskapet i Hebreer 11? De døde hvordan? I tro.

Lev av tro. Dø i tro.

For meg å leve er Kristus - og jeg har min gaffel. Det beste er ennå å komme. Men her, heldigvis, ser vi Guds nåde bryte inn i livet til en hardhjertet forbryter, morder og blasfemist - selv i hans siste åndedrag. Å, håpet som er der. Og likevel bare en, slik at vi ikke ville være presumptøse.

“I dag skal du være med meg i paradis.”

Er det ikke fantastisk å vite den dagen du skal dø? Jeg vet ikke den dagen jeg skal dø - ikke nå. Du vet ikke din. Men vi vet dette: du og jeg har en dag. “Det er bestemt for mennesker å dø én gang, og deretter dommen.”

Den dagen - din dag - vil komme.

Vil du, lik denne tyven, høre frelseren si: “I dag skal du være med meg i paradis”?

Du sier: “Pastor, jeg har sikret den håpet. Ved nåde, gjennom tro og omvendelse, har jeg omfavnet Jesus Kristus som min Herre og Frelser.”

Da, mine venner, vil jeg at dere skal gå herfra i kveld og gå inn i klasserommet ditt, ditt lag, ditt nabolag, ditt kontor, dine rekreasjonsgrupper - og se hva du egentlig ser på: døende tyver som trenger håpet om evangeliet. De har ingen annen håp. Men Jesus Kristus er i stand. Og når du ser på dem, husk: slik var du. Men nå er du renset av hans blod, kledd i hans rettferdighet, bebodd av hans Ånd, og din borgerrett er i himmelen, hvorfra du ivrig venter på din Frelser - navnet over alle navn, hvorved vi må bli frelst.

La oss be.

Fader, takk for våre øyeblikk sammen i ditt Ord. Takk for privilegiet å samles rundt det Ord når vi ser frem mot den herlige uken med feiring, når vi skuer godheten av din nåde som går til korset for oss - og redder ikke bare en døende tyv, men redder menn og kvinner som Faderen har gitt til deg, og du mister ikke en.

Fader, å se denne mannen frelst påminner oss om at vi må bli frelst i Kristus. Og så spør jeg: hvis det er noen her som aldri har tatt det forpliktelsen til Kristus, at denne dagen de ville se seg selv - ikke hengende på et kors i behov for tidsmessig lettelse - men suspendert under dom mellom himmel og jord, og at de ville fly til Jesus Kristus for å bli herlig frelst for nå og for evigheten.

Og Far, jeg ber for ditt folk: når de går herfra, må denne meldingen, denne sannheten, ikke beholdes eller gjemmes, men levd, delt og kunngjort til alle. Og fordi du frelser syndere så herlig, må du motta all ære og ære og pris, gjennom Kristus vår Herre. Amen.

Denne artikkelen er basert på en ordrett transkripsjon av en predikning fra Dr. Harry Reeder. Den har blitt lett redigert i Copilot, samt av det teologiske personalet ved Third Millennium Ministries.