Døtre, Fortvilelse, Redsel & Befrielse

Døtre, fortvilelse, frykt & befrielse

Lukas 8:40-56

Av Dr. Jonathan Pennington

Vår skrift denne morgenen kommer fra Lukas 8:40-56. Hvis du kan, vil du være så god å stå opp for å høre Guds ord?

Da Jesus kom tilbake, velkom en mengde ham, for de ventet alle på ham. Så kom en mann ved navn Jairus, en synagogeleder, og falt ved Jesu føtter og bønnfalt ham om å komme til hans hus, fordi hans eneste datter, en jente på omkring tolv år, lå døende.

Mens Jesus var på vei, trykket mengdene nesten ihjel ham. Og en kvinne var der som hadde vært plaget av blødninger i tolv år, men ingen kunne helbrede henne. Hun kom bakfra ham og tok i kanten av hans kappe, og straks stanset hennes blødninger.

“Hvem tok i meg?” spurte Jesus.

Da alle nektet det, sa Peter: “Herre, folk trænger og presser mot deg.”

Men Jesus sa: “Enno tok i meg; jeg vet at kraft har gått ut fra meg.”

Da kom kvinnen, og så at hun ikke kunne gå unnotert, kom skjelvende og falt ved hans føtter. I nærvær av alle folk fortalte hun hvorfor hun hadde tok i ham og hvordan hun var øyeblikkelig helbredet.

Da sa han til henne: “Datter, din tro har helbredet deg. Gå i fred.”

Mens Jesus ennå talte, kom noen fra Jairus' hus, synagogelederen. “Din datter er død,” sa han. “Bryt ikke lærerens tid mer.”

Da han hørte dette, sa Jesus til Jairus: “Vær ikke redd; bare tro, og hun vil bli helbredet.”

Da han kom til Jairus' hus, lot han ingen gå inn med ham uten Peter, Johannes, Jakob og barnets far og mor. Imens sørget alle folk og klaget over henne.

“Stopp sørgingen,” sa Jesus. “Hun er ikke død, men sover.”

De latter ham, og visste at hun var død. Men han tok henne ved hånden og sa: «Min lille datter, stå opp!» Hennes ånd vendte tilbake, og straks stod hun opp. Så bød Jesus dem å gi henne noe å spise.

Hennes foreldre var forferdet, men han bød dem å ikke fortelle noen hva som hadde skjedd.

Dette er Herrens ord.

Vel – wow. Det er en mektig historie. En velkjent historie. Virkelig, to historier vevd sammen. Og delvis på grunn av dette er den så kjent er at Matteus, Markus og Lukas alle nedtegner den på samme måte: en historie begynner, en annen avbryter den, og så fullfører den første. Det er hva forskerne kaller interkalasjon, men siden det er gresk, liker jeg å tenke på det som en gyro – ett lag, så fyllet, så det siste laget.

Og Lukas plasserer denne «gyro-historien» på slutten av en hel rekke scener som viser Jesu makt til å gjøre godt. Tilbake i kapittel 7, helbreder han centurionens tjener på avstand. Han vekker en enkes sønn. Han tilgir synder. Han roer stormen. Like før dette, viser han autoritet over det åndelige rike ved å kaste ut en legion av demoner. Og nå, for å konkludere denne rekken av portretter av Jesu autoritet, får vi denne doble historien.

Men det er mer som skjer her enn bare to historier smeltet sammen. Disse historiene speiler hverandre med vilje. Du kunne kalle det historien om to døtre. Jairus' datter i den første historien, og så denne kvinnen – som Jesus kaller «Datter» i det mest avgjørende øyeblikk.

Begge døtrene er også, ifølge jødisk lov, rituelt urene – en gjennom kronisk blødning, den andre gjennom død. Vi kommer tilbake til det.

Og så er det den slående forbindelsen med tolv. Et tolv år gammelt jente. En kvinne som har lidd i tolv år. Det året denne jenta ble født, var det året denne kvinnens lidelse begynte. Usynlige tråder binder deres liv sammen, og nå – selv om de sannsynligvis aldri har møtt hverandre – krysser de hverandre på denne dagen, i dette øyeblikket, når begge møter Jesus og blir fullstendig forvandlet.

Tradisjonelt sett blir en jente til en kvinne når hun er tolv år gammel. Så her har vi to døtre, to kvinner, hvis historier er bundet sammen. Og ved å se dem sammen, tror jeg Gud har noe dypt å si til oss.

Rekkefølgen av deres historier er den samme: fortvilelse, frykt, og befrielse. Det er den bevegelsen vi skal følge.

Så hvis du har en Bibel – eller kan åpne en – vend til Lukas 8, og start på vers 40. Jeg vil bremse ned, være oppmerksom, og gå gjennom hva som skjer, slik at vi kan høre hva Gud har for oss.

Første fasen er fortvilelse.

Jesus har returnert fra den merkelige ekskursjonen med sine disipler, hvor han møtte og helbredet den demoniske. Nå er han tilbake i et befolket område, og alle søker etter ham. De har hørt ham undervise. De har sett ham helbrede. De vet at noe av Guds nærvær hviler på ham. Så presser menneskemengden inn.

Men midt i den pressende mengden åpner det seg en vei. En VIP ankommer: Jairus, synagogens leder. En respektert, verdig mann. Og hvordan nærmer han seg Jesus?

Han faller ved Jesu føtter og bønnfaller ham.

Lukas bruker dette bildet igjen og igjen – å falle ved Jesu føtter – som et kroppslig uttrykk for fortvilelse. Det er ufrivillig. Det er hva som skjer når bunnen dras ut.

Jeg hadde aldri selv opplevd det før noen øyeblikk i løpet av det siste tiåret - ett under en sesong med dyp angst og urettferdighet, da jeg bokstavelig talt kollapset på bakken. Og så, i fjor, etter min kones hjerne tumoroperasjon, omtrent atten timer senere, da hun var i plagsom smerte og vi trodde det var over - jeg kunne ikke unngå å falle ned ved siden av senga hennes. Noen av dere har vært der. Noen av dere har ikke. Men det er et universelt menneskelig uttrykk for fortvilelse.

Og hvorfor er Jairus fortvilet? Fordi hans eneste datter - hans dyrebare tolvåring - dør. Ikke bare syk. Ikke bare bekymrer foreldrene sine slik barn ofte gjør. Hun dør.

Og så er han ødelagt.

Og hvis du bare ser på de første par versene - vers 41 og 42 - så mye angst, så mye smerte, så mye frykt er pakket inn i dem at det er lett å lese rett forbi den følelsesmessige vekten av hva denne mannen opplever. Jesus, som vi konstant ser strømme over med medfølelse, sier ja. Han går med Jairus. Og slutten av vers 42 påminner oss igjen om at menneskemengdene knuser ham. Alle vil være nær ham.

Deretter introduserer vers 43 avbrytelsen:

En kvinne var der som hadde vært plaget av blødning i tolv år, men ingen kunne helbrede henne.

Mark legger til at hun hadde brukt alt hun hadde på leger, og istedenfor å bli bedre, ble hun bare verre.

Med Jairus ser vi akutt fortvilelse - en plutselig krise. Med denne kvinnen ser vi kronisk fortvilelse - tolv lange år med lidelse. Og ifølge Levitikus 15, uansett hva hennes medisinske tilstand var, plasserte den henne i kategorien å være rituelt uren. Ikke syndig. Ikke skyldig. Men separert. Skilt.

Og fordi hennes tilstand aldri tok slutt, tok separasjonen aldri slutt. Alt hun tok på kunne bli urent. Alle hun rørte ved. Hun kunne ikke tilbedde i tempelet. Hun kunne sannsynligvis ikke engang gå inn i Jerusalem. Hun var isolert. Alene. Fattig. En utstøtt.

Prøv å forestill deg det: tolv år uten å bli berørt. Tolv år uten å bli velkommen inn i noen hjem. Tolv år uten fellesskap.

Og nå—her—ser hun sin sjanse. Mengden er enorm. Alle klemmer og dyttar. Ingen kan se noe tydelig. Disippelene prøver å håndtere kaoset. Og hun tenker, Hvis jeg bare kan komme nær nok… ingen vil legge merke til meg. Ingen vil gjenkjenne meg. Hvis jeg bare kan ta på kanten av hans kappe… Jeg tror jeg vil bli helbredet.

So hun glir gjennom mengden, sannsynligvis med skjerfet trukket lavt, og strekker ut hånden. Hun tar på kanten av hans klesplagg.

Og med en gang—hun vet det. Hun føler det i kroppen sin. Som en ledd som klikker tilbake på plass. Eller som det øyeblikket når en psykologisk byrde du ikke engang helt forsto plutselig løftes og du innser hvor tung den hadde vært. Hun vet hun er helbredet.

Jeg forestiller meg at hun knapt kunne tro det—glede blandet med vantro, blandet med frykt til å håpe igjen.

Historien kunne ha sluttet der. Mange historier gjør det. Folk møter Jesus, mottar helbredelse, og går videre. Og med Jairus kunne Jesus ha helbredet datteren hans fra fjern, slik han gjorde i kapittel 7.

Men noe uventet skjer. Det er et annet skritt. Ikke bare forferdelse og befrielse—men frykt.

Se på vers 45:

“Hvem tok på meg?” spurte Jesus.

Alle nekter. Peter sier hva enhver av oss ville sagt: Herre, alle berører deg. Men Jesus vet noe annet har skjedd. Han vet at kraft har gått ut fra ham.

Og dette er merkelig. Det er det eneste mirakelet slik—noen som berører Jesu klesplagg og blir helbredet. Det føles nesten magisk, som en helbredende stokk eller en krystall i en fantasistorie. Men det er ikke det som skjer. Dette er personlig. Dette er tro. Derfor vet Jesus.

Tross alt var mange mennesker i kontakt med ham. Bare én mottok helbredelse.

Og nå vender kvinnens fortvilelse seg til frykt. Hun hadde håpet å forbli anonym. Hun hadde lyktes. Hun hadde fått sin helbredelse. Hun kunne ha slippet unna. Men Jesus stopper hele mengden og spør: Hvem har berørt meg?

Hennes øyeblikkelige glede kollapser i frykt. Tolv år med skam, eksklusjon, ensomhet—nå eksponert. Hun har berørt Jesus, potensielt gjort ham uren. Hun har gjort det i hemmelighet. Og nå står hun foran en gudsmann med ufattelig autoritet.

Vers 47:

Da kom kvinnen, og så at hun ikke kunne gå ubemerket, og hun kom med skjelvende hender og falt for hans føtter. I nærvær av hele folket fortalte hun hvorfor hun hadde berørt ham og hvordan hun var øyeblikkelig helbredet.

Akkurat som Jairus, faller hun for Jesus' føtter. Men ikke bare i fortvilelse—også i frykt. Hun har ingen anelse om hva som skal skje neste. Alt hun kan gjøre er å være ærlig og kaste seg for ham.

Og før vi hører Jesus' svar, se på vers 49:

Mens Jesus fortsatt talte, kom noen fra Jairus' hus. "Din datter er død," sa han. "Bryt ikke lærerens tid mer."

Så akkurat som kvinnens historie går fra fortvilelse til glede til frykt, går også Jairus' historie fra fortvilelse til frykt. Han ser budbringeren. Han hører de kalde ordene.

Og hvis du prøver å forestille deg Jairus' situasjon her—virkelig forestille deg det—kan du føle spenningen. Han er fortvilet. Han har bedt Jesus om å komme. Jesus har samtykket. Men mengden bremser ned alt. Folk presser inn fra alle sider. Og Jairus må tenke: Herre, vær så god—min datter dør. Vi har ikke tid til dette.

Og så stopper Jesus.

Og denne kvinnen—en utstøtt—kommer frem og faller på hans knær. Og alt Jairus kan tenke er: Vi har ikke tid til dette. Min datter dør. Vær så god, Herre, vi må gå.

Og så, midt i den plagsomme forsinkelsen, hører han de kalde ordene:

"Din datter er død.

Bryt ikke lærerens tid mer."

Det gjenspeiler sorgen til Maria og Martha i Johannes 11, da deres bror døde og Jesus ikke hadde kommet i tide.

Begge historiene tar en vending vi ikke forventer. De går fra forferdelig til verre. Fra fortvilelse til redsel.

Men disse to døtrene er i ferd med å oppleve noe annet. Og dette er hvor den tredje bevegelsen—frelsen—bryter inn.

La oss gå tilbake til den blødende kvinnen. Hun skjelver ved Jesu føtter, sannsynligvis redd for at han kan ta tilbake helbredelsen, eller skamme henne offentlig, eller på beste måte si: Vel, du kan beholde det, men det du gjorde var galt.

Hva vil han si?

Vers 48:

“Datter, din tro har helbredet deg.

Gå i fred.”

Rather enn å skjelle henne, rather enn å trekke tilbake sin makt, velsigner han henne. Han kaller henne Datter—et ord Jesus aldri bruker om noen andre i Evangeliene. Og han sender henne bort i fred.

Og dette viser oss igjen: dette var ikke magi. Dette var ikke et øyeblikk med en helbredende amulet. Jesus fremhever hennes tro. Han vil at hun—og alle andre—skal forstå hva som egentlig skjedde.

Og merk parallellen med Jairus. Umiddelbart i vers 50, når nyheten om hans datter død ankommer, vender Jesus seg til ham og sier:

“Ikke vær redd.

Tro, og hun vil bli helbredet.”

Tro igjen.

Og det er nøyaktig hva som skjer. Hvis du ser på de neste par versene, går Jesus til Jairus' hus. Jenta er død. Alle vet det. Han lar ikke mengden følge—bare Peter, Jakob, Johannes og foreldrene. De går inn i rommet hvor den unge jenta ligger.

Underveis sier Jesus: “Hvorfor gråter dere? Hun er ikke død, men sover.” De ler av ham. De vet død når de ser den. Men Jesus mener ofte mer enn hans ord først antyder.

Hvorfor sier han dette? Se på vers 56. Etter å ha gjenopplivet henne, ber han dem om ikke å fortelle noen hva som skjedde. Jesus prøver ikke å piske opp mengden. Han prøver ikke å få popularitet eller starte en bevegelse. Hvis han ville ha berømmelse, ville han ha gjort dette mirakelet på gaten.

Han handler ut av medfølelse – ren, ekte medfølelse. Han gjenoppretter livet til denne familien, men han er ikke interessert i å skape et spektakel. Han har kommet for å helbrede, ja – men også for å lære, å forkynne kongeriket og til slutt å dø og stige opp igjen, og innlede et nytt forhold mellom Gud og menneskeheten.

Så vender fortvilelsen som ble til frykt nå til befrielse – for begge døtrene.

Og hva betyr dette for oss?

Mens jeg meditert over denne historien denne uken, tenkte jeg: i en forstand ville det være nok å bare stå i ærefrykt. Å se Jesu kraft. Å huske at den samme Jesus som gjorde disse tingene er i live i dag, til stede med oss, mektig og medfølende og hensiktspreget.

Men jeg vil trekke frem to setninger – to sannheter – som jeg tror Gud inviterer oss til å se.

Først:

Gud vil at vi skal få et mer fullstendig bilde av hvem Jesus er og hva han gjør for mennesker – for oss.

Vi snakker med rette om Jesu død og oppstandelse for syndenes forgivelse. Det er essensielt. Ikke forhandlingsbart. Men det er ikke hele historien.

Historier som denne viser oss at Jesu arbeid også innebærer: * å rense det urene * å fjerne skam * å erobre døden * å befri mennesker fra desperate situasjoner * å gjenopprette mennesker til samfunnet

Begge døtrene er gjenopprettet til sine samfunn. Akkurat som demoniske i den forrige historien. Tom Wright uttrykker det vakkert: Jesus får sine hender skitne med verdens problemer. Han velkommen vår skjelvende berøring. Og han svarer med den sentrale bibelske befaling: Vær ikke redd.

Jesus ikke bare tilgir synder — han fjerner skam. Han ikke bare lover evig liv — han erobrer døden. Han ikke bare forsoner oss med Gud — han gjenoppretter oss til hverandre.

Og det er fortsatt sant i dag. Noen av dere her — eller som ser på nett — føler seg isolert. Skam. Anger. Forlegenhet. På utsiden ser dere ut som dere har det sammen. Inne føler dere dere alene.

Jesus kom ikke bare for å tilgi dere, men for å gjenopprette dere — til seg selv og til andre. Enten dine feil er offentlige eller private, relasjonelle eller økonomiske, kan din skam fjernes. Du kan gjenopprettes til det fellesskapet du lengter etter.

En kommentator sa det godt:

“‘Ikke bry deg om læreren lenger’ er aldri det riktige svaret på våre problemer.”

Kanskje føler du deg utenfor håp i dag. For skamfull. For ødelagt. For langt ute.

Men “ikke bry deg om læreren lenger” er aldri det riktige svaret.

Den samme Jesus som berørte disse liv, berører også våre. Og vi ønsker å være en kirke hvor denne gjenopprettelsen er velkommen. Du trenger ikke å få livet sammen først. Du er velkommen til å bli gjenopprettet.

Og alt dette er tilgjengelig ikke gjennom prestasjon, men gjennom tro — ved å falle ved Jesu føtter, i ditt hjerte eller med din kropp, og bekjenne ditt behov.

Det som fører til den andre sannheten:

Gud bruker forferdelse og redsel for å transformere oss — enten befrielse kommer eller ikke.

I disse historiene skjer befrielse. Men noen ganger skjer det ikke. Og likevel bruker Gud forferdelse og redsel for å transformere oss — enten befrielse kommer eller ikke.

Denne uken har jeg hatt muligheten — noen av det planlagt, mye av det ikke planlagt — til å tilbringe mye tid med mange av dere. Tid med mennesker her, mennesker langt borte. Tid som prest, lytter, holder plass, rådgiver, bøn. Det har vært en spesielt tung uke — full av desperate situasjoner og desperat situasjoner.

Jeg har vært sammen med eldre hellige som har tatt vare på ektefeller med demens mens de selv møter kreft.

Jeg har vært sammen med mennesker hvis liv ser polert ut på utsiden, men er fylt med skyld, angst og anger.

Jeg har sittet sammen med mennesker i ruinene av jobb tap, ødelagte ekteskap og konflikter med voksne barn de ikke vet hvordan de skal navigere.

Jeg snakket selv med en student og venn som er ansatt ved Christ Covenant Church i Nashville, hvor de tragiske hendelsene skjedde for en måned siden. Han var på sitt kontor da det skjedde - bare spart - og stod deretter på parkeringsplassen og vitnet om de alvorlige ettervirkningene. Fortvilelse.

Det er en samtale jeg vil dele med deg, fordi denne personen ba meg om det. Chris ga meg tillatelse til å dele den. Ellers ville jeg ikke ha gjort det.

Det handler om vår bror, Andrew Toy. Mange av dere kjenner Andrew og Sarah Beth. De er medlemmer av Sojourn. Andrew har hatt helseproblemer i lang tid, men i løpet av de siste ukene har ting tatt en spesielt vanskelig vending. Han ligger nå på sykehus - han kan se på akkurat nå - fra Cincinnati, og møter en større operasjon med betydelige komplikasjoner. For noen dager siden spurte han sine leger, veldig direkte, "Hva er mine sjanser for å dø?" Og svaret var ikke lavt.

Vi hadde en lang telefonsamtale. Døden er veldig reell for ham akkurat nå på en måte de fleste av oss lever i fornektelse av. Vi snakket om Lukas 18 - en av mine favorittpassasjer - hvor Jesus forteller historien om to menn som ber: en trygg i sin egen rettferdighet, den andre smertefullt bevisst sin synd og ødelagthet. Den ene sier: "Takk at jeg ikke er som den mannen." Den andre kan bare si: "Gud, ha nåde med meg, en synder." Og Jesus spør: Hvem gikk hjem rettferdig?

Vi snakket om det. Vi snakket om Lukas 8. Vi snakket om denne historien i dag. Og pris Gud for nåden i Andrews stemme — enkelheten ved å stole på Jesus i møte med frykt, den tydeligheten som kommer når døden ikke bare er teoretisk, men mulig. Dette er den merkelige gaven av fortvilelse. Den merkelige gaven av frykt. Den gjør det klart hva som betyr noe. Den gjør det klart hva livet er for.

Og du kan slå meg sammen i å be om at Gud ville levere ham fullstendig — at Gud ville skåne ham og hans familie for denne smerten. Gud kan gjøre det. Men etter Andrews eget vitnesbyrd — det han ville at jeg skulle si til deg — er dette:

Gud er til stede med ham i denne fryktede situasjonen, enten befrielse kommer eller ikke.

Det er vakkert. For med Gud er ting annerledes. Å kjenne hvem Gud er som Befrier — selv når befrielse utsetter eller ikke kommer — endrer alt.

Jeg elsker disse versene fra Deuteronomium. Israel har vært i ørkenen i førti år — førti år av fortvilelse, frykt, tap og smerte. Og Moses sier i Deuteronomium 8:

Du skal huske hele veien som Herren din Gud har ført deg disse førti årene i ørkenen, for at han kunne ydmyke deg, prøve deg for å vite hva som var i ditt hjerte... Og han ydmyget deg og lot deg være sulten, og matet deg med manna... for at han kunne lære deg å kjenne at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn... for at han kunne ydmyke deg og prøve deg, for å gjøre deg godt til slutt.

Det er den tydeligheten som kommer i ørkenen.

Det er den tydeligheten som kommer i fortvilelse.

Det er den tydeligheten som kommer i frykt.

Henry David Thoreau sa kjent, “De fleste menn lever liv av stille fortvilelse.” Han fortsetter: hva vi kaller resignasjon er egentlig bekreftet fortvilelse. Og ubevisst fortvilelse skjuler seg under livets underholdninger.

Jeg vet ikke hvor du er i dag. Jeg vet at mange av dere er i fortvilelse. Noen av dere er i frykt. Noen av dere føler dere fine—og det er godt. Det er sesonger av hvile. Men før eller senere vil hver eneste av oss møte våre grenser—vår dødelighet, vår mangel på kontroll.

Og budskapet fra Gud her er at samme Gud som var til stede for Jairus og hans datter, og for denne blødende kvinnen, er samme Gud som ikke har forandret seg. Han er til stede nå for oss i Jesus. Det er virkelig det gode budskapet.

Uansett hvor du finner deg selv i dag—eller hvis ikke i dag, så noen gang snart—når du møter fortvilelse og frykt, er det håp.

Det er håp fordi Gud vil være til stede med deg.

Det er håp fordi Jesus velkommen de som skjelver.

Det er håp fordi tro—enkel, desperat tro—åpner døren til hans nærvær.

Dr. Jonathan T. Pennington er for tiden professor i nytestamentlig tolkning ved Southern Seminary i Louisville, Kentucky. Han har også regelmessig tjenestegjort som gjesteprofessor ved Reformed Theological Seminary (Orlando), Southeastern Seminary, The Village Church Institute (Dallas) og The Institute of Biblical Studies i Orlando, FL samt Morling College (Melbourne, Australia).

Denne artikkelen er basert på det ordrette teksten til en predikning av Dr. Pennington. Den har blitt lett redigert i Copilot, samt av det teologiske personalet ved Third Millennium Ministries.