Villens slaveri

The Bondage of the Will

Del 1: Hvorfor påstander betyr noe

Av Martin Luther

Denne artikkelen er basert på oversettelsen laget i 1823 av Edward Thomas Vaughan. Språket har blitt modernisert med hjelp av CoPilot AI, med ytterligere endringer og endelig godkjenning av Thirdmill’s redaksjonelle stab.

La meg starte med å raskt berøre noen ting du sa i ditt forord—for ærlig talt, du ser ut til å nedtone vår side mens du forsterker din egen. Du har kritisert meg før for å være for fast i mine tro, og nå sier du at du er så ubehagelig med sterke påstander at du heller vil side med skeptikerne—minst når Skriften og kirkens lære tillater det. Du er tydeligvis noen som foretrekker å overlate til kirkens autoritet, selv når du ikke fullt ut forstår hva hun lærer. Og det er den typen tankegang du ser ut til å beundre.

Nå, jeg respekterer dine fredelige intensjoner. Du prøver tydeligvis å være snill og unngå konflikt. Men hvis noen andre hadde sagt hva du sa, kunne jeg ha svart mer skarpt—bare å være ærlig. Likevel kan jeg ikke la denne ideen gli, uansett hvor velmenende den er.

Her er saken: å være kristen betyr å stå fast i hva du tror. Hvis du ikke er komfortabel med å gjøre påstander—kraftige, urokkelige trosuttalelser—så mangler du noe essensielt. La oss være klare om hva jeg mener med “påstand”: det er å holde fast ved dine tro, bekrefte dem, forsvare dem og ikke gi etter. Det er hvordan ordet alltid har vært brukt, og jeg snakker spesielt om sannheter åpenbart av Gud i Skriften.

Vi trenger ikke lærde menn som Erasmus for å guide oss gjennom uklare eller trivielle debatter. Det vi trenger, er tydelighet og overbevisning om de tingene som betyr noe – ting som ikke bare er dumme eller irrelevante, men sentrale for vår tro. Jeg antar at du ikke snakker om disse trivielle debattene her – med mindre du har blandet sammen dine emner, eller verre, du antyder at læren om Fri Vilje ikke er viktig. Det ville være et alvorlig skritt i feil retning.

Som kristne, dabber vi ikke i skepsis. Vi er assertive – mer enn selv stoikerne. Paulus oppfordrer oss stadig til å være sikre og urokkelige i hva vi tror. I Romernebrevet snakker han om bekjennelse som fører til frelse. Jesus sier at hvis vi bekjenner Ham for andre, vil Han gjøre det samme for oss for Faderen. Peter ber oss være klare til å forklare håpet vi har. Assertion er hjertet av kristendommen. Ta det bort, og du tar bort selve troen.

Den Hellige Ånd var gitt til oss for å glorifisere Kristus – selv til døden. Det er den ultimate assertion. Ånden sitter ikke bare tilbake; Han konfronterer verden og kaller ut synd. Paulus ber Timoteus om å tale tydelig, selv når det er ubeleilig. Men hvordan kan noen andre tilrette hvis de ikke selv tror eller hevder sannheten? En slik person bør ikke prêche – de bør sendes avsted for en realitetskontroll. Og ærlig talt, jeg kaster bort tid på å forklare noe som burde være åpenbart. Hvilken kristen ville kunne akseptere ideen om at assertion ikke betyr noe? Det er som å si at religion og tro ikke betyr noe heller.

Og likevel sier du: "Jeg er ikke en fan av assertion; jeg foretrekker en mer moderat tilnærming." Du klargjør at du ikke snakker om å bekjenne Kristus eller Hans lære, og jeg setter pris på det. Av respekt vil jeg ikke døme dine intensjoner akkurat nå. Men jeg synes du burde være mer forsiktig med dine ord. Uansett hvor ærlig ditt hjerte er, reflekterer ditt språk ikke den tydeligheten.

Hvis du mener at Fri Vilje ikke er essensiell for kristendommen, så gir dine ord mening — men din vurdering er feil. Hvis du mener det er essensiell, så er dine ord misvisende, selv om din vurdering er riktig. Uansett hva du mener, gjelder ikke dine klager over “ubrukelige påstander” her. De er utenfor poenget.