Villens slaveri

The Bondage of the Will

Del 5 & 6

Av Martin Luther

Denne artikkelen er basert på oversettelsen laget i 1823 av Edward Thomas Vaughan. Språket har blitt modernisert med hjelp av CoPilot AI, med ytterligere endringer og endelig godkjenning fra Thirdmill’s redaksjonelle stab.

Del 5: Fri Vilje er Ikke Valgfri

Det er enda mer bekymringsfullt at du behandler spørsmålet om fri vilje som trivialt eller unødvendig, og erstatter det med en liste over læresetninger du hevder er tilstrekkelige til å definere en trofast kristen. Ærlig talt, enhver jøde eller hedning som ikke kjenner Kristus, kunne lett komme opp med et trossystem som ditt. Du nevner ikke Kristus i det hele tatt – som om kristen fromhet kunne eksistere uten Ham, så lenge vi tilber en nådig Gud med all vår kraft. Hva skal jeg si, Erasmus? Din tone høres mer ut som Lucian, og din resonnement lukter av epikureisk overmål. Hvis du virkelig tror at dette spørsmålet er irrelevant for kristne, så oppfordrer jeg deg til å trekke deg tilbake – fordi vi mener det er essensielt.

Hvis det er irreverent, overly spekulativt eller poengløst – slik du hevder – å spørre om Gud forutkjenner ting kontingent, om vår vilje spiller en aktiv rolle i frelse eller bare er passiv mens nåde gjør arbeidet, eller om vi gjør godt eller ondt av nødvendighet (som mer er å lide enn å velge), så hva er religiøst? Hva er verdt å vite? Dette er tull, Erasmus. Det er for mye. Og det er vanskelig å regne dette som uvitenhet. Du er ingen nybegynner – du har levd blant kristne i årevis og studert Skriften grundig. Det er ingen unnskyldning.

Likevel tolererer den romerske kirke disse særegenhetene dine, simpelthen fordi du skriver mot Luther. De samme menneskene som ville ha revet deg i stykker hvis Luther ikke var på bildet, applauderer deg nå. Platon kan være min venn, og Sokrates også — men sannheten må komme først. Selv om du bare visste litt om Skriften og kristendommen, burde selv en motstander av troen vite hva kristne anser som essensielt. Men du er ikke bare noen forfatter — du er en teolog, en lærer av kristne. Når du setter ut for å definere kristendommen, kunne du minst ha uttrykt noen usikkerhet, i samsvar med din vanlige skeptiske tone. I stedet svinger du til den motsatte ytterlighet, og erklærer dristig som unødvendige de læresetninger som — hvis de ikke er essensielle og ikke tydelig forstått — etterlater oss med ingenting: ingen Gud, ingen Kristus, ingen evangelium, ingen tro, ikke engang jødedommen, langt mindre kristendommen.

Gode himmelske! Hva en dør — nei, hva et vidt åpent felt — du har skapt for å undergrave deg selv. Hvordan kunne du muligens skrive noe verdifullt om fri vilje når dine egne ord avslører en slik mangel på forståelse om Skriften og sann fromhet? Men jeg vil stanse her. For nå vil jeg svare ikke med mine egne ord (selv om jeg kan gjøre det senere), men med dine.

Kapittel 6: Erasmus' kristendom

Den versjonen av kristendommen du presenterer inkluderer blant andre punkter ideen om at vi må anstrenge oss fullt ut — at vi må forfølge omvendelse og søke Guds nåde på alle mulige måter. Uten den nåden er menneskelig vilje og innsats ineffektive. Du bekrefter også at ingen bør fortvile om å motta forlatelse fra Gud, hvis natur er overordnet barmhjertig.

Men likevel gjør du ingen omtale av Kristus eller Den hellige ånd i disse uttalelsene. De er iøynefallende kalde — og mangler selv din vanlige veltalenhet. Kanskje press fra prester og konger tvang disse ordene ut av deg, for at du ikke skulle bli anklaget for ateisme. Likevel gjør du visse påstander: at vi besitter indre styrke; at vi kan stræbe med all vår makt; at Guds nåde eksisterer og kan søkes; og at Gud er både rettferdig og barmhjertig av natur.

Men hvis noen ikke forstår hva disse kreftene er — hva de gjør, hva de tillater, hva det betyr å stræbe, eller hva som er effektivt eller ineffektivt — hva slags veiledning tilbyr du da? Hva skal han gjøre? Du har tidligere sagt at det er uforskammet, altfor nysgjerrig og unødvendig å spørre om vår vilje spiller en aktiv rolle i frelsen eller bare er passiv under nåden. Likevel sier du her at det er kristen fromhet å stræbe med all vår styrke, og at viljen er ineffektiv uten Guds nåde.

Du antyder altså klart at viljen gjør noe i saker av evig frelse, siden du snakker om å stræbe. Samtidig hevder du at den er passiv, siden den ikke kan lykkes uten guddommelig nåde. Men du klargjør aldri hvor langt denne aktiviteten eller passiviteten strekker seg.

På denne måten gjør du det samme du påstår å forklare: forholdet mellom menneskelig vilje og guddommelig nåde. Din forsiktige strategi — å prøve å unngå å ta parti og håpe å passere trygt mellom Skylla og Kharybdis — ender opp med å snurre deg i sirkler. Fanget i stormen, overveldet og forvirret, ender du opp med å bekrefte hva du benekter og benekte hva du bekrefter.