Åpenbaringens rolle og resultat

Av Dr. Neil Neilson

I løpet av nesten alle 34 årene av vårt ekteskap – og selv et par år før det – har jeg skrevet et Valentinsdagsdikt for min kone.

Ikke bli for begeistret.

Hvert dikt har vært på temaet min kjærlighet til henne, og har markert årene av vårt ekteskap med ulike tema, former og stemninger. Noen har vært alvorlige, noen morsomme. Men én ting har vært vanlig for dem alle: det er virkelig dårlig diktning.

Og her er dette årets versjon, som hun skal se for første gang på tirsdag kveld. Du kan ikke se det. Og når hun ser det, vil hun nådeløst parere sin sanne poetiske forstand. Hun er en fremragende poet – en ekte poet – og hun vil nyte det og prise det. Og med en liten ironisk tone i sin stemme, vil hun endog analysere det som om det jeg har skrevet fortjener en slags Shakespeare-aktig oppmerksomhet.

Og det fører oss til Salmenes bok 19, hvor C. S. Lewis skrev,

“Jeg anser dette for å være det største diktet i Salmenes bok og en av de største lyriske diktene i verden.”

Med andre ord: det er bedre enn mitt.

Det er så mye her av ekte litterær kvalitet, spesielt de særegne elementene i hebraisk poesi: rytme, parallelle strukturer av mening og provokative metaforer og sammenligninger. Som Lewis også påpeker, er disse særegne elementene, i Guds forsyn, i stand til å overleve oversettelse til andre språk – i motsetning til rim, som nesten er umulig å oversette. Og så kan vi selv i engelsk prise storheten og skjønnheten i dette diktet.

Hvis du er interessert i å utforske de litterære og poetiske kvalitetene i Salmenes bok ytterligere, anbefaler jeg sterkt C. S. Lewis' Reflections on the Psalms, og også Leland Rykens Words of Delight: A Literary Introduction to the Bible. Jeg bør tilføye at Dr. Ryken fungerte som litterær konsulent gjennom hele oversettelsesprosessen av English Standard Version av Bibelen, som jeg tror du har i dine hender denne morgenen.

Men Salme 19 er ikke bare et storslagenet stykke poetisk kunst. Det er også en salme som presenterer Guds folk en måte å gripe storheten og skjønnheten i Hans åpenbaring av Seg selv—både i naturen og i Skriftene—og så viser oss hva vår riktige respons bør være på slik stor sannhet.

Denne skatten, som du vil se den vakker lagt frem—og jeg er takknemlig for måten den er arrangert i vårt bulletin denne morgenen—kommer i seksjoner.

Vers 1–6 legger frem hva som vanligvis kalles Guds allmenne åpenbaring.

Vers 7–11 legger frem hva som vanligvis kalles Guds spesielle åpenbaring.

Vers 12–14 legger frem den kraftfulle, frelsende, helliggjørende effekt Gud ønsker for oss som et resultat av denne åpenbaringen.

Her er en innledende uttalelse om den melodiske linjen i salmen, slik at når du lytter, kan du følge den:

Studiet av og glede i Guds allmenne åpenbaring med rette påfordrer studiet av og glede i Guds spesielle åpenbaring—og begge deler med rette påfordrer oss, til slutt, til å glede oss i evangeliet og til evangelisk frukt i våre liv.

Her lærer vi hvordan Gud ønsker at Hans verden og Hans Ord skal lede oss til slutt til forløsning.

Først, da, i vers 1–6, taler salmisten om Guds ordløse vitnesbyrd i og gjennom Hans skapelse. Dette kalles vanligvis allmenn åpenbaring—noen ganger referert til som “verdens bok”. Og salmistens hovedpoeng er at himlene, og ved implikasjon alle skapede ting, vitner om deres Skaper.

Som James Boice, langvarig pastor ved Tenth Presbyterian i Philadelphia, uttrykte det: verdens bok tilbyr en åpenbaring av Guds eksistens og makt så stor at den bør føre hver eneste menneske på jordens overflate til å søke Gud, til å takke Ham for å ha ført dem inn i eksistens, og til å tilbed Ham.

Denne herligheten til Gud er ikke hva vi kunne kalle moralsk herlighet. Du vil legge merke til at navnet på Gud her på hebraisk er El, et veldig generelt navn som betyr Gud, Skaper. Og herligheten her refererer ikke til moralsk herlighet — Hans egenskaper slik som rettferdighet, medfølelse, kjærlighet, godhet, nåde. Den refererer snarere til Hans eksistens, majestet og makt i å skape alt som er. Vi har syngt om det denne morgenen så vidunderlig.

I Romerne 1 sier Paulus at Guds skapelses herlighet ikke bare inspirerer tilbedelse av Hans storslåtte majestet, men er tilgjengelig for hver eneste menneske på jordens overflate. Hans evige makt og guddommelige natur har vært tydelig synlig, og blitt forstått gjennom det som er skapt, slik at mennesker er uten unnskyldning. Dette storslåtte panoramaet over Guds herlighet i skapelsen inspirerer med rette tilbedelse og ærefrykt — og med rette fører til fordømmelse for de som nekter å anerkjenne Skaperen.

Det er interessant at for oss som er involvert i utdannelse — spesielt kristen utdannelse — har vers 1–6 vidunderlige implikasjoner for hva vi gjør i klasserommet på tvers av fagene. Vi lærer her at naturen er verdig å studere; at den er vakker, observerbar, forståelig. Vi er ikke fanget inne i subjektiviteten av vårt eget sinn. Vi kan observere mønster, regelmessighet, orden. Vi kan måle dem. Vi kan identifisere årsakssammenhenger. Vi kan trekke slutsatser om hvordan vår innsats kan påvirke det som eksisterer, til godt eller til ondt.

Naturen taler kontinuerlig — dag og natt. Den taler universelt — den går til jordens ender. Det er ikke et eneste menneske noensteds som ikke har dette ordløse vitnesbyrdet om Gud rett foran øynene sine.

Til slutt oppmuntrer denne salmen ikke bare til studiet av astronomi, som synes å være den spesifikke referansen her, men til alle kapitlene i “verdens bok”. Vi ser matematikk og fysikk – måling, beregning, mønster, orden. Og vi har allerede notert formen på denne salmen: det er poesi, storslagen høytidelig kunst med metafor, sammenligning, lyrisk form og rytme.

Naturen taler. Jeg elsker linjen: solen er som en brudgom som kommer ut fra sin kammer.

Og hvis du legger merke til i dine Bibler, sier innledningen: “Til sangmesteren” – dette er ment som en salme å synge.

Det er også en bekreftelse av de musikalske kunstformer her. Med andre ord, i den bredeste forstand, har vi i disse første seks versene ikke bare en påbud om å tilbeden den store Skaperen av universet, men en bekreftelse – en storslagen bekreftelse, jeg tror – av alle våre kall, alle våre oppgaver, som har som deres råmateriale det som Guds skapte verden består av. Og realiseringen av en slik gave, en slik skapelse i all sin orden og nytte og variasjon, bør få alle til å prise Skaperen.

Derfor når du går på jobb i morgen – eller selv når du sitter her i morgen – se rundt. Alt du ser roper ut Guds ære. Enten du er i næringslivet eller medisin eller jus eller produksjon eller selv i prestetjenesten, uansett hva materialene og instrumentene i ditt håndverk er, uansett hva prinsippene som styrer deres riktige bruk er, uansett hva fordelene og frukten av ditt kall er – alt dette forkynner Guds ære. Og som Romerne 1 sier igjen, ignorerer vi denne æren på vår egen fare. Hva en feiring dette er av verdens storslagenhet og skjønnhet og alt i den.

Men salmisten stopper ikke der, fordi det bildet av Guds åpenbaring ennå ikke er komplett. Gud viser seg ikke bare i det ordløse vitnesbyrdet om hans skapelse, men også – og langt mer spesifikt og dyptgående – i hans Ord, hans fulle vitnesbyrd, Skriftene. Så for det andre, i vers 7–11, taler salmisten om Guds skrevne vitnesbyrd i Skriftene, ofte kalt spesiell åpenbaring, noen ganger referert til som “boken om Ordet”.

Nå, overgangen fra vers 6 til vers 7 – du la merke til at jeg gjorde en pause – har for noen virket så abrupt at de konkluderer at disse må ha vært to separate salmer, eller kunstig sammenføyd. Faktisk synes jeg det er bevis for at salmisten forsto at disse to emnene – boken om verden og boken om Ordet – er uunngåelig og intimt sammenflettet.

Lytt til hvordan C. S. Lewis beskriver den forbindelsen i form av salmens poesi. Det er en ganske lang sitat, men verdt å høre. Lewis skriver:

Først tenker han på himmelen, hvordan dag etter dag viser prosesjonen vi ser der oss herlighetens skaper. Så tenker han på solen – bryllupsgløden ved dens oppgang, den ufattelige hastigheten på dens daglige reise fra øst til vest; endelig, på dens varme, ikke den milde varmen i vårt klima, men de skyskyfrie, blændende, tyranniske strålene som hamrer mot åsene, søker i hver en krok. Nøkkel-frasen som hele poesien avhenger av er “der er intet skjult fra dens varme.” Den piercerer overalt med sin sterke, rene iver. Så med en gang, i vers syv, taler han om noe annet, som knapt synes å være noe annet for ham, fordi det er så likt den all-genomtrengende, all-oppdagende solstrålen. Loven er urørt, ren og evig – lysende, streng, desinfiserende, triumferende. Så som han har følt solen, kanskje i ørkenen, søkende ham ut i hver en nisje av skygge hvor han forsøkte å gjemme seg for den, så føler han loven, søkende ut alle de gjemte steder i hans sjel.

Og selvfølgelig står Lewis på sterk bibelsk grunn her. Du husker de ordene fra Hebreerbrevet 4: Guds ord er levende og aktivt, skarpere enn noe to-edges sverd… og skjelner mellom tanker og hensikter i hjertet. Og ingen skapning er skjult fra dets syn. Den fysiske solen, med all sin søkende lys og brennende varme, påpekker kraftfullt den enda mer—uendelig mer—gjennomtrengende, hvit-varme, dømmende og frelsende glød av Guds skrevne Ord.

Det er interessant: Jeg nevnte tidligere at navnet på Gud i vers 1–6 er El, det mest generelle navnet, som betyr Skaper. Men her i vers 7 endres Guds navn. Det er nå Jahve—den løftegivende, løfteholdende, talende Gud over Abraham, Isak og Jakob og David. Og denne Herre, Jahve Gud, har faktisk talt. Han har talt i ord som er nedskrevet for oss i Skriftene, skrevet ned slik at alle generasjoner og alle folk og alle språkkretser på alle tider og steder ville ha dette ordrike vitnesbyrd å holde i hendene.

Du vet kanskje at første gangen noen menneske skrev ned Guds ord—så langt jeg kan se—var i Deuteronomium 31, hvor Moses og folket er i ferd med å krysse inn i løfte-landet og Moses overleverer ledelsen til Josva. Og vi leser i Deuteronomium 31:9 disse ordene: Da skrev Moses denne loven. De ordene kan gli så lett forbi, men de er enorme, spill-skiftende ord. Folk som bare hadde hørt Gud høyt og tydelig kunne nå høre, for kommende generasjoner, Guds meget ord—selv til oss.

Legg merke til hvordan dette Ord—disse talte ordene fra Gud—er beskrevet. Først, substantivene: lov, statutter, forskrifter, befalinger, frykt, ordinanser. Alle disse sammen danner en omfattende forståelse av Guds tale til oss i Skriften. Mens kunnskapen om verdens boken krever ærefrykt og takksishet for Hans majestet, krever boken om Ordet—lov, befalinger, frykt—en moralsk og åndelig respons. Vi skal ære Ham. Vi skal frykte Ham. Vi skal adlyde Ham.

Legg merke til adjektivene: perfekt, sikker, rett, ren, sann. Fullkommenhet av Guds åpenbaring. Fullkommen sannhet. Ikke en eneste tråd av falskhet eller feil gjennom hele.

Og så legg merke til verb-baserte uttrykk som beskriver frukten av Guds Ord tatt inn: det gjenoppliver sjelen. Det gjør de enkle vise. Det gir glede til hjertet og lys til øynene. Det varer evig. Det advarer oss og bringer stor belønning.

Verdens bok—med all sin storslagenhet og skjønnhet og under og rikdom og nytte—kan rett og slett ikke gi slike tilfredsstillelser og gleder og velsignelser som disse.

Salmisten oppfordrer oss til å se all vår engasjement i verden—vår studie, vårt arbeid, vår kall, vår glede—å se alt i sammenheng med Hans åpenbarte Ord, som er mer ønskelig enn gull, søtere enn den søteste honning.

Uansett hvor vidunderlige våre kall er, uansett hvor interessante og produktive de kan være, er de ufullstendige, ikke-forløsende og til slutt utilfredsstillende uten den spesielle åpenbaring av Skriften. Faktisk, hele Skriftens råd sier oss tydelig at vi ikke kan til slutt forstå verden rundt oss uten Guds skrevne Ord, som muliggjør oss å se alt i lys av Guds hjerte for Hans skapelse og Hans endelige hensikt å forløse og forene alle ting til Seg selv.

Og la meg bare si kort: dette er en av sannhetene i Skriften som har fylt meg med begeistring når jeg tenker på hva som kommer neste for meg. For på steder hvor evangeliet er kraftfullt, hvor kirken vokser, hvor befolkning og økonomisk vekst eksploderer — på steder som Indonesia og India, og snart Kambodsja og Laos — er det en blomstrende bevegelse innen kristen utdannelse. Kirkeledere der søker å drive sannhetene i evangeliet og rammeverket i Skriften inn i hver eneste krok av hvordan mennesker tenker om alt.

I faktisk faktum, de forteller meg at de elsker historien til dette landet, hvor universiteter og høyskoler ble grunnlagt for århundrer siden og grunnfestet i rammeverket til Skriften. Og jeg tror vi kan si med rette at læring i den sammenhengen har ført til så mange av velsignelsene i vår kultur. Jeg tror også det er rettferdig å si at vi er i fare i dette landet for å ignorere eller glemme den historien — eller å ta den for gitt. Ikke så i Indonesia, hvor det er en hunger etter grundig bibelsk kristen utdannelse, forbundet med befolkning og økonomisk vekst. Jeg skal snakke mer om det senere.

Men poenget her er dette: hvis boken om verden med rette inspirerer tilbedelse av Skaperen Gud på grunn av hva Han har gjort, hvor mye mer skal ikke boken om Ordet inspirere oss til undring og ydmykhet og tilbedelse og lydighet og hellighet og glede. El er Jehova.

Og hvis du nyter Guds skapelse i alle dens former og manifestasjoner — hvis du elsker naturen og å arbeide i din hage, hvis du elsker ditt hjem og ditt arbeid og din familie og dine ting — så bør du, med rette, løpe til de mulighetene og sammenhengene hvor du kanskje hører denne Skaperen Gud faktisk tale i ord som du og jeg kan forstå.

God har talt. Og Gud taler. Og jeg vil bare si: hvordan våger vi, som Guds folk, å være tilfredse med det ordløse vitnesbyrd fra skapelsen—så underfullt det er—når vi har dette ordfulle vitnesbyrd, som ifølge Jakobs 1, kan frelse våre sjeler.

Men vi er fortsatt ikke i slutten av salmens historie. For Gud vil at all Hans åpenbaring—både generell og spesiell—skal lede oss et stedhen. Og så vender vi oss til vers 12–14, hvor salmisten taler om det endelige målet med alt dette. Hvorfor boken om verden, i siste instans? Hvorfor boken om Ordet?

Fordi i Guds design er generell åpenbaring ikke et mål i seg selv. Det er en herlig ting—god og nyttig i å lede hver menneske som ikke vilkårlig nekter det å erkjenne og tilbeder Gud som Skaper. Men det er ikke nok bare å feire Guds skapelsesgaver og våre kall.

Og i Guds design er heller ikke spesiell åpenbaring et mål i seg selv. Bibelen—Guds inspirerte, åndet ut Ord—mens nødvendig og essensielt for ekte tro og lærlingdom, er i siste instans ment å lede oss, av Guds Ånd, til omvendelse og tro og hellighet og tillit.

Vi kan bli fremragende bibelforskere. Vi kan studere det, kjenne det, selv nyte det fra dekk til dekk—og fortsatt gå glipp av Guds hensikt med oss. Vi kan bli som de i Johannes 5:39, om hvem Jesus sier: “Dere søker i Skriftene fordi dere tror at dere i dem har evig liv; og det er de som vitner om meg, men dere nekter å komme til meg for å ha liv.”

Og så kommer vi til vers 12–14:

"Hvem kan skjelne sine feil? Forklar meg uskyldig fra skjulte feil. Hold også din tjener tilbake fra frivillige synder; la dem ikke ha herredømme over meg. Da skal jeg være uskyldig og fri for store overtramp."

Her ser vi svaret Gud ønsker. Min gode venn Don Carson uttrykker det på denne måten: her er hva Gud ønsker av generell åpenbaring og spesiell åpenbaring. Carson skriver at Gud ønsker mer enn ærefrykt i møte med overordnet makt, mer enn personlig glede i den personlige, snakende Gud. Den riktige responsen er omvendelse og tro og ivrig bønn om at Gud selv ville renske oss innenfra og gjøre våre ord og tanker behagelige i hans øyne.

Omvendelse fra skjulte feil—de som er så dypt begravet at vi kanskje ikke engang vet at de er der.

Omvendelse fra formodige synder—de bevisste handlingene av trots mot Guds forventninger.

Og ikke bare omvendelse, men også en bønn om Guds beskyttelse: Hold tilbake din tjener fra formodige synder; la dem ikke få herredømme over meg.

Men det er enda mer enn en bønn om omvendelse, mer enn en bønn om beskyttelse i møte med fristelse. Jeg tror at dette egentlig er en bønn om frelsende tro, fordi David bønn faller en meget merkelig setning: Forklar meg uskyldig... da skal jeg være skyldløs og uskyldig til stor overtrettelse.

Hva kan gjøre David uskyldig og skyldløs? Hva kan gjøre oss uskyldige og skyldløse? Ikke vår faktiske uskyld—vi er ikke faktisk uskyldige. David visste dette meget godt. Les Salmenes bok 32. Les Salmenes bok 51. Han påstår ikke uskyld som grunnlaget for sin aksept før Gud. Han bønnfaller om Guds erklæring.

Forklar meg uskyldig, roper han—og bare da skal jeg være uskyldig.

Hva er dette? Jeg tror at her, skjult mange århundrer før Jesus kom til jorden, er en herlig pekepinn til hva Bibelen kaller evangeliet—de gode nyheter om hvordan Gud barmhjertig og nådig tilgir og forløser.

Ved verdens boken forstår vi at Han er den suverene Skaper.

Ved Guds Ord forstås det at Han er hellig og rettferdig—og at i skrekkelig kontrast, vi, lik David, er opprørere som trosser Gud i våre hjerter. Vi er hjelpeløse og håpløse, ute i stand til å redde oss selv fra vår fordømte situasjon.

Og så kaster David seg over Guds nåde—Gud som i sin nåde velger å ikke behandle David eller oss etter våre synder, men tilgir, og erklærer David og oss for uskyldige. Ikke fordi vi er uskyldige, men fordi Gud velger å se på døden til sin egen Sønn, Jesus—hvem David bare så i skygge, og hvem vi nå ser tydelig—hvis død vi feirer sammen når vi deltar i Herrens måltid.

Jesus, den eneste rettferdige, den eneste som noensinne var faktisk uskyldig og blameless, døde i vårt sted som vår stedfortreder—den uskyldige for den skyldige, den blameless for den skyldige—betaler prisen for vår opprør mot vår hellige Gud. Og Gud aksepterer den betalingen. På grunn av Jesu død, erklærer Han oss for uskyldige og blameless for seg.

Visste du at Psalms 19 erklærer rettferdiggjørelse ved tro alene? Hvilken ære.

Men selv det er ikke slutten. Salmen lukkes med den vakre, kjente verset:

"La ordene mine munns og meditasjonen av mitt hjerte være akseptabel i ditt syn, o Herre, min klippe og min Forløser."

David vet at han er tilgitt av Guds nådige erklæring. Nå ber han at hans munn og hans hjerte—alt han sier og selv alt han tenker og føler—skulle være akseptabelt og behagelig for Gud. Med andre ord, han ber at Gud som rettferdiggjør også ville hellige. Det er virkelig 1. Johannes 1:9: Hvis vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig til å tilgi oss våre synder og rense oss fra all urettferdighet.

Hvilken annen respons kan vi gi til en slik frelsende Gud, som har frelst oss fra vår hjelpeløse og håpløse tilstand, enn å respondere med liv som drives av evangeliet, drives av Hans nåde — liv i lydighet og jakten på hellighet i alle aspekter av vårt liv?

Og så har vi hele bevegelsen i denne psalmen:

Hvis vi gleder oss over Guds ordløse vitnesbyrd i den generelle åpenbaringen, hvor mye mer skal vi da ikke glede oss over Guds ordrike vitnesbyrd i den spesielle åpenbaringen? Vår omgang med Guds verden skal oppmuntre oss til å løpe til Guds Ord, hvor vi hører Gud tale.

Men hvis vi gleder oss over Guds ordrike vitnesbyrd i den spesielle åpenbaringen, hvor mye mer skal vi da — selv i morges — åpent legge oss under Hans overbevisende, forgivende, rettferdiggjørende og helliggjørende arbeid? ydmyke og med et ønske om å omvende, lik David, skal vi løpe til Ham så at Han kan gjøre det arbeidet i oss — ikke bare en gang for alle, som om vi tok hånd om det for lenge siden, men kontinuerlig glede oss over det gode budskap om Guds erklæring om vår uskyld, hevde Jesu død som grunnlaget for denne erklæringen, og følge etter evangeliet drivne hellighet og lydighet mot Den som er vår solide Fels og salige Forløser.

Så, brødre og søstrer, glede eder over Guds verden og de kall som Han har gitt eder å oppfylle i den. Enda bedre, glede eder over Guds Ord og alt hva Han der forteller oss om Seg selv og Sine forløsende hensikter. Men best av alt, følge stien i Psalme 19 — følge verdens bok og Ordets bok helt frem til evangeliet: det gode budskap at Gud forlater syndere fordi Jesus døde på korset, og det gode budskap at ved dette evangeliet kan vi tale og tenke og leve på en måte som er akseptabel i Hans øyne.

Den banen — den logikken i verdens bok, Ordets bok, rettferdiggjøring og helliggjøring — kan være slutten på den melodiske linjen i Psalme 19, men den er ikke slutten på den melodiske linjen i Guds forløsende hensikter for Hans skapelse og for deg.

Og vi vil avslutte med å synge et salme som beskriver det endelige målet med Guds store hensikt - å åpenbare Seg selv slik at vi kan kjenne Ham, bli forgitt og vandre i hellighet for Ham. Du vil høre det så vakkert i den siste verset:

"Fullend, da, Din nye skapelse; ren og uten flekk, la oss være. La oss se Din store frelse perfekt gjenopprettet i Deg; forandret fra ære til ære…. For Jesus Kristus alene tilhører æren og prisen."

Niel Nielson er president for Covenant College i Lookout Mountain, GA.

Denne artikkelen er basert på et ordrett transkript av en predikant av Dr. Nielson. Den har blitt lett redigert av Copilot samt det teologiske personale ved Third Millennium Ministries.