Bygge på fjellet

Bygge på klippen

Apg 9:31

Av Wiley Lowry

Hvis du vil vende i dine Bibler til Apg kapittel 9; det finnes på side 918 i dine kirkebibler. Hvis du har vært her mye, hører du at vi ofte gjentar det første spørsmålet og svaret i Westminster Shorter Catechism. Og det er virkelig en overraskende tydelig og nyttig oppsummering av livets formål. “Menneskets hovedmål er å ære Gud og å glede seg i Ham for evigt.” Hvis jeg kunne gjøre én tilføyelse til det – og jeg er sikker på at mennene som satt i Jerusalems kammer i Westminsterforsamlingen ville ha vært meget ivrige etter å høre hva jeg hadde å si! Men hvis jeg kunne gjøre én tilføyelse ville jeg si dette. Menneskets hovedmål er å ære Gud og å glede seg i Ham sammen for evigt. Og grunnen til at jeg sier det er fordi kirken er sentral til Guds formål for Hans folk. Og hva vi ser i Apg kapittel 9 vers 31 er at kirken ble bygget på Kristus. Og mens den ble bygget på Kristus, gikk de omkring “i frykt for Herren og i trøst av Den Hellige Ånd.” Du ser, de æret Gud og de gled seg i Ham sammen.

Med det i tankene, la oss gå til Ham i bøn og så skal vi lese dette i kveld.

Vår Far, vi ber om at Du ville gi oss frykten for Herren og gi oss trøsten av Den Hellige Ånd selv når vi leser dette verset og studerer det i kveld. Og når vi går ut herfra, at vi skulle gå ut for å ære Deg og å glede oss i Deg sammen for evigt. Vi bønner disse ting i Kristi navn, amen.

Apg 9, bare ett vers; vers 31:

“Så hadde kirken gjennom hele Judea og Galilea og Samaria fred og ble bygget op. Og vandrende i frykt for Herren og i trøst av Den Hellige Ånd, økte den.”

Græsset visner og blomstene faller, men vår Guds Ord varer for evigt.

Jeg ønsker at vi studerer denne verset på to punkter i kveld. Det første er – bygget opp. Og det andre er – bygget ut. Bygget opp og bygget ut. Vi vil bruke mesteparten av vår tid på det første, og det er der vi vil starte, med bygget opp.

Bygget opp

Det står at “kirken over hele Judea og Galilea og Samaria hadde fred og ble bygget opp.” En annen måte å si det på er at den ble opphøyet. Den ble styrket. Kirkens styrke er en stor sak. Kirken er Kristi legeme; det er Kristi brud. Det er den gode hyrdes flokk. Den ble samlet sammen etter Guds evige plan, sikret gjennom utspilling av Kristi kostelige blod, og den er styrt av den oppstandne og seierrike Herre Jesus Kristus. Det er trygt å si at kirkens vekst og styrke avhenger av Kristus.

Og i dette verset tror jeg vi ser tre ting, tre måter hvorpå Kristus er den som kirken er bygget på. Tre måter hvorpå kirken er bygget på Kristus. En er at kirken er bygget på Kristi befaling. Vi ser også at kirken er bygget opp som Kristi kirke. Og så ser vi også at den er bygget opp gjennom Kristi forpliktelse. La oss se på disse tre tingene.

Bygget på Kristi befaling

Først og fremst ser vi at kirken er bygget opp i oppfyllelse og i lydighet mot Kristi befaling. Du vet at en av tingene som gjør denne verset til å skille seg ut i Apostlenes Gerninger, er at det fungerer som en oppsummering. Det er en oppsummering av alt som har gått før i Apostlenes Gerninger, men det er også et overgangsvers. Så det setter oss opp til å fortelle oss hva som skal skje i resten av denne boken Apostlenes Gerninger. Og som en oppsummering, vers 31, sier til oss at kirken, over hele Judea og Galilea og Samaria, ble bygget opp. Nå, ved å nevne disse tre stedene spesielt, blir vi bundet inn i selve formålet og orden og disposisjonen til boken Apostlenes Gerninger. For du ser, hvor begynner boken Apostlenes Gerninger? Boken Apostlenes Gerninger begynner i Jerusalem og den begynner med Jesus og Han er med sine disipler og Han sier til dem å vente i Jerusalem, å vente på ankomsten av Guds løfte, ankomsten av Den hellige ånd. Og rett før Hans himmelfart, sier Jesus dette til sine disipler. Han sier: “Dere vil motta kraft når Den hellige ånd har kommet over dere, og dere vil være mine vitner i Jerusalem og i hele Judea og i Samaria og til jordens ender.” Boken Apostlenes Gerninger begynner med Jesus i Jerusalem. Den ender med Paulus i Roma. Og den følger denne linjen av steder som Jesus gir til sine disipler – Jerusalem, Judea, Samaria, og til jordens ender.

“På denne steinen”

Og så finner vi i vers 31 at når ordet om Jesu oppstandelse spreder seg, blir kirken bygget opp i fred – hvor? “Over hele Judea og Galilea og Samaria.” Det er akkurat som Jesus hadde befalt, akkurat som Jesus befalte, så vokste kirken og ble styrket. Du ser, hva Kristus befaler, Kristus gir. Når han beordrer sine disipler, sine følgere til å være vitner og å gjøre disipler, vil han oppfylle hva han har befalt. Han vil frembringe og gi frukt fra deres arbeid for ham fordi dette er Guds plan og dette er Guds arbeid. Du vil huske i evangeliene når Peter bekjenner at Jesus er Kristus – og hva sier Jesus til Peter? Han sier: “På denne steinen,” denne bekjennelsen av Jesus som Kristus, “På denne steinen vil jeg bygge min kirke og helvete porter skal ikke seire over den.” Og det var intens forfølgelse og motstand mot kirken i apostlenes bok tid. Og disiplene, apostlene, ble kastet i fengsel. De ble anklaget for ikke å snakke om Jesus. Vi leser om Stefan og hvordan han ble falskt anklaget og steinet; den første martyren i den tidlige kirke. Vi leser om, selv i kapitlet før dette, at det var Saul, som ble Paulus – han ødela kirken.

Men hvis vi kunne destillere budskapet i Apostlenes Gerninger ned i bare noen få ord, kunne vi si at det er vitnesbyrdet om oppstandelsen med makt og med forfølgelse. Og det er det vi finner – at når evangeliums budskap, at Jesus er blitt oppreist fra de døde, går ut og gjennom Den hellige ånds makt multipliserer kirken og vokser og bygger og blir styrket i oppfyllelse av Kristi befaling og i møte med intens forfølgelse. Nå kunne vi ta flere lærdommer bort fra det, bare fra dette ene punktet, fordi vi lever i en kultur hvor det på nesten alle måter er mot Guds veier; det er mot Guds sannhet. Vi ser terrorhandlinger, som er en næsten ukentlig virkelighet, og det veier mer og mer på folks sinn. Og likevel hva ser vi her i denne passasjen? At selv om kirken ser ut som om den står på usikker grunn, trenger den å oppdatere, det virkelige behovet er å reformere; det virkelige behovet er å vende tilbake til oppstandelsens budskap og til en avhengighet av Den hellige ånd, og vite at det er slik Kristus bygger og styrker sin kirke.

Det er også en oppmuntring for oss. Kanskje noen av dere undrer om det er verdt å forplikte seg til kirken? Er det verdt å tjene og gi og gjøre seg sårbar i menighetens liv? Kanskje noen av dere har tjent i kirken i mange år; dere er slitne? Kanskje det bare ikke er prioritert som det en gang var? Det vi ser her er at kirkens vekst, kirkens styrke, er Kristi befaling. Det er Guds plan og Gud vil se sitt arbeid gjennom til fullførelse, til oppfyllelse, til tidens ende, for Kristi ære og for hans folks gode. Denne verset sier til oss: “Se hva Gud gjør for sin kirke, med sin kirke. Han gir hva han befaler.” Forvent det! Be om det. Vent på det. Og forplikte seg til hans kirke.

Bygget opp som Kristi kirke

Det fører oss til det andre. Hvem er kirken? Det er Kristi kirke! Dette er Kristi kirke som bygges oppover. Kristus er kirkens hoved og det er én kirke; én kirke med fred og enhet i Kristus. Se tilbake på verset der, vers 31. Se hva det sier. Det sier: “Så hadde kirken,” kirken i entall, “fred og ble bygget opp.” Det er én kirke, selv om den er på flere steder. Den er i Judea og Galilea og Samaria, men det er fortsatt én kirke. Faktisk, hvis vi skulle oversette det ordet “overalt”, hvor det står “overalt”, kunne vi si “over hele”. Så kunne du si at det er kirken “over hele Judea og Galilea og Samaria”. Og det ordet på gresk er faktisk det samme ordet hvor vi får ordet “katolsk”. Dette er hva vi bekjenner eller tilstår når vi sier apostlenes tro og vi sier at vi tror på den “hellige katolske kirke”. Vi sier ikke at vi tror på den romersk-katolske kirke, men at vi tror på den ene universelle kirke, den verdensomspennende kirke av Kristus. Vi bekrefter vår tro og vårt engasjement for det. En kirke som består av troende fra hver nasjon, hver stamme, hvert språk, hvert folk.

Én Kirke I Kristus Jesus

Det er hva Jesus bøn om før hans korsfestelse. Han bad sammen med sine disipler at “alle som tror på ham, skulle være ett, slik som han og Faderen er ett.” Det er hva Jesus befalte sine disipler å gjøre på slutten av Matteus når han sier: “Gå og gjør disipler av alle nasjoner.” Og hva finner vi når vi kommer til åpenbaringsboken, men det er en blandet mengde som ingen kan telle, som står foran tronen og tilber Lammet, tilber Kristus. Dette er Guds løfte, som går tilbake til hans løfte til Abraham at gjennom Abrahams etterkommere skal alle jordens familier være velsignet. Det er én kirke og den er i Kristus Jesus. Og vi ser begynnelsen på denne enhet rett her i Apostlenes Gerninger i vers 31 i kapittel 9 da de fra Judea og Galilea og Samaria blir samlet sammen og de nyter en fred og de nyter opbyggelse, å bli bygget opp.

Overvinne Barrierer

Og allerede på dette tidspunkt i Apostlenes Gerninger har kirken overvunnet store barrierer. Du vet at hvis du bare tar de tre ordene “Judea og Galilea og Samaria”, er det i disse tre ordene en komplisert og en bekymringsfull historie. Det er avgudsdyrkelse, det er borgerkrig, det er hat, det er eksil, det er fordommer, det er verdslighet, det er selvrettferdighet. Judea var stedet for tempelet. Det var der de religiøse eliten bodde og hvor de okkuperte. Galilea var jødisk territorium, men det var mye mer påvirket og påvirket av kulturelle påvirkninger fra romersk og gresk kultur. Samaria lå mellom de to og de var ikke av ren jødisk avstamning og de fulgte forskjellige religiøse praksiser. Og jødene hatet samaritanerne. Vi får vite at de fra Galilea når de skulle ned til Judea, krysset de Jordan-elven for å gå rundt området Samaria. De ville ikke komme i kontakt med disse menneskene. Og fra tid til annen brøt intens vold ut mellom disse gruppene av mennesker. Men her får vi vite at det var én kirke på disse stedene og at kirken hadde fred og den ble bygget opp. Den var ikke bare fri fra motstand; det var fred blant dem. Det var fred mellom disse menneskene som en gang hadde vært i fiendskap med Gud og nå var forsonet med Faderen og gitt gaven om evig liv i Jesus Kristus, gaven om Den Hellige Ånd. Disse menneskene var i fiendskap med hverandre, og nå gleder de seg sammen i glede, i tro og i fellesskap. Og det ordet for “kirke” som vi har her, betyr, bokstavelig, “utkalt”. De var “utkalt” fra deres tidligere veier og fra deres ulike bakgrunner for å komme inn i én kirke, én kropp, ett folk til ære for Kristus.

Og kanskje det mest åpenbare eksemplet på den radikale forvandlingen som disse menneskene opplever, er den forvandlingen som skjedde med Saul eller Paulus. Her var mannen tidligere i dette kapitlet, her er mannen som var hovedforfølgeren og undertrykkeren av kirken, og nå er han brakt inn i kirken, inn i fellesskapet med de hellige. Og ikke bare er han ikke lenger forfølgeren, men nå er han et av de viktigste instrumentene for å bygge opp kirken. Det er den radikale forvandlingen som skjer her i dette kapitlet, i denne verset som vi blir fortalt. Kirkens vekst bringer fred blant de som er forskjellige og delt. Hvorfor er det viktig? Hvorfor er det viktig å ha enhet blant denne mangfoldigheten? Fordi ingenting annet kan gjøre det; bare Kristus gjør det. Det skjer bare i Kristi kirke, og så bringer det ære til Kristi navn. Og vi ser det rett her i dette verset.

Bygget opp av Kristi forpliktelse

Den tredje tingen vi ser om hvordan kirken bygges på Kristus, er denne beskrivelsen av det liv som ble nyttet blant de troende. Vi ser her Kristi pågående forpliktelse, Hans tjeneste til kirken. Kirken bygges opp av Kristi forpliktelse til dem. Verset forteller oss at de gikk "i frykt for Herren og i trøst av Den hellige Ånd." Nå tenk over kjennetegnene på Jesu tjeneste. Hva var aspektene av Kristi tjeneste? Vel, du kunne identifisere disse to kjennetegnene rett her, kunne du ikke? Fordi alt Jesus gjorde og sa, var gjort for Guds ære. Hans forpliktelse til å tilbringe tid med Hans Far i bøn. Alle Hans mektige gjerninger og mirakler og tegn og læren Han gjorde, var for å bringe Gud ære. Og selv å gå til Hans død på korset og ta imot Farens vrede, det var gjort ut av lydighet og underkastelse under Hans Fars vilje. Det var frykten for Herren som gjennomsyret hele Kristi tjeneste.

Og Den hellige ånd, den hellige ånd som gjorde underfulle mirakler i Jesu liv og gjennom hans tjeneste, er den hellige ånd som nå fortsetter sin tjeneste i og gjennom alle som tror på Kristus. Jesus hadde lovet det. Han hadde lovet at han ville forlate sine disipler, men han ville ikke forlate dem alene, men han ville sende den hellige ånd for å utruste dem, for å lære dem slik at de kunne engasjere seg i tjeneste i hans navn. Et annet navn på den hellige ånd, vi får vite, er Trøsteren eller Hjelperen. Hva ser vi skje rett her i denne passasjen? Det er at Trøsteren bringer trøst. De går omkring "i frykt for Herren og trøst fra den hellige ånd". Det er beviset på at Kristus var i arbeid i hans kirke. Han var forpliktet til sin kirke. Han fortsatte å tjene sitt folk fordi de viste frykt for Herren og trøst fra den hellige ånd. Disse to egenskapene går alltid sammen – en ærefrykt, en vørdnad, en hengivenhet og en tilbedelse av Gud sammen med en oppmuntring og trøst, glede og velsignelse fra den hellige ånd.

Frykten for Herren

Vi hører ikke så mye om frykten for Herren, gjør vi? Det virker kanskje som et gammelt testamente-begrep. Og sikkert nok, det var en passende respons på Guds herlighet gjennom hele det gamle testamentet, frykten for Herren. Men i det nye testamentet, på mange anledninger, oppfordrer forfatterne oss til å frykte i lyset av evangeliums realiteter. For det er det evangeliet lærer oss. Evangeliet lærer oss å frykte Herren. Evangeliet lærer oss at vår synd fortjener Guds vrede og misnøye og straff. At det ikke er noe vi kan gjøre for å fjerne vår synd og for å fortjene Guds velsignelse. Men vår frelse kommer ikke mindre enn døden og oppstandelsen av Jesus Kristus, Guds Sønn. Det er hvor stor vår nød er uten Kristus. Det er hvor kostbar vår frelse er. Hva kunne være en mer passende respons enn å frykte og ærefrykte og ære og tilbedelse for Gud? Hva kunne være en mer passende respons enn hva J.I. Packer, eller for å låne fra tittelen på hans bok, å “ta Gud på alvor”? Hvordan kan vi noen gang nyte trøsten av Den Hellige Ånd hvis vi ikke gir Gud vår ytterste hengivenhet?

Jeg tror det er trygt å si at vi alle ønsker og lengter etter trøsten fra Den hellige ånd, men tar vi Gud på alvor? Jeg undrer meg over hva våre barn, naboer og kolleger ville si hvis vi spurte dem: "Hva er den øverste prioriteten i våre liv?" Jeg undrer meg over hva de ville svare! Vi har alle en tendens til å ta oss selv på alvor. Gjør vi ikke det? Vi tar vårt arbeid på alvor, vi tar vår sport på alvor, vi tar vårt utseende, vår mat og drikke, vår underholdning på alvor, vi tar oss selv på alvor. Hva er mer tydelig på det enn utbredelsen av selfier? Vi vil ta et bilde av oss selv. Og hvis vi tar oss selv på alvor, vil vi fortelle andre mennesker om oss selv. Så ser vi det i vår kultur. Men tar vi Gud på alvor? Jeg bekjenner at jeg vil at Ånden skal forandre liv, men gjør jeg alltid det med en forventning og en villighet til hva Gud kan gjøre? Og vil jeg ha litt av æren for det på veien? Jeg undrer meg over hvor mye av oss som vil at våre barn, ungdommen, skal vokse og nyte trøsten fra Den hellige ånd, modne i troen, vokse i lærlingskap, men bare så lenge de har det moro mens de gjør det. Og hvor ofte modellerer vi en passende frykt for Herren i vårt eget liv og de prioriteringene vi velger for våre familier? Vi er alle tilbøyelige til å søke trøsten fra Den hellige ånd og å neglisjere frykten for Herren. Men trøsten fra Den hellige ånd kommer med frykten for Herren.

Og når jeg snakker om frykten for Herren, snakker jeg ikke om et dystert eller dyster stemning. Det er en varme i dette, en glede i frykten for Herren. Det er en frihet og en ærlighet, et håp i tider med prøvelser; tillit i tider med lidelse. Styrke og dybde og enhet blir bygget opp når Kristi kirke vokser. Dette er et vakkert bilde av kirken som blir bygget opp i Apostlenes Gerninger kapittel 9 vers 31. Kirken er Guds plan for Kristi ære og for hans folks gode. Du vet, i vår familie har vi blitt litt fuglekåte. Jeg vil ikke si mye om det fordi jeg ikke vet hvor mye jeg vil åpenbare om hvor kåte vi er, men vi er veldig oppmerksomme på hva som skjer med fuglene i vår hage! Og i går kom jeg over et fuglenest. Vi ser disse hele tiden, men det slo meg bare hvor imponerende dette fuglenestet var. Her var det strå og rusk og jord og disse fuglene kan putte det sammen og lage et nest for deres egg og for seg selv. Er det ikke fantastisk hva Gud gjør når han bygger kirken? Han tar jøde og hedning, galileer og sammaritan, slave og fri, rik og fattig, og han bringer det sammen som hans kirke, som Kristi kirke for hans ære, dette vakre bildet av å gå i frykten for Herren og i trøsten fra Den Hellige Ånd? Det er hva Gud gjør når han bygger sin kirke. Så kirken blir bygget opp. Den blir opphøyet.

Vi får også vite i det siste ordet i denne verset at mens kirken ble bygget opp, ble den også bygget ut. Dette vil være vårt siste punkt i kveld. Det er at kirken ble bygget ut; kirken multipliserte seg. Mens kirken ble befestet, multipliserte den seg. Faktisk kunne vi si at et av tegnene på kirkens styrke er at den er rettet utover. Den ble bygget ut mens den ble bygget opp, og den ble bygget opp mens den ble bygget ut. Dette er ikke en statisk gruppe av troende. Dette er ikke en eksklusiv klubb. Dette er en dynamisk fellesskap som vi blir fortalt om her. Et av buzzwordene i kirken i dag, i vår kultur, tror jeg, er “fellesskap – å leve livet sammen.” Og det er absolutt en av prioritetene i denne passasjen; det er en av de vakre tingene her. De opplever fellesskap sammen. Men en av farene ved å heve og fokusere på fellesskapet er at fokuset kan bli innovervendt og fellesskapet kan bli inngrodd. Og det kan bli vanskelig å omfatte nye medlemmer eller outsidere. Og jeg er sikker på at mange av oss har opplevd det i små grupper eller søndagsskoler eller slike ting.

Bygget Ut

Men vi ser her at når fokuset er på Gud og når fokuset er på Kristi befaling å bygge Hans kirke og å gå og å gjøre disipler, når kirken strekker seg ut og kirkens vekst bringar ære til Kristi navn. Og hva vi ser når kirken strekker seg ut, er at de kvalitetene som gir styrke til kirken, er de samme kvalitetene som fremmer veksten. De tingene som var til stede og åpenbare i Kristi tjeneste til dem – frykten for Herren og trøsten fra Den hellige Ånd – disse er de to tingene som sender dem ut, driver dem ut og bringer med seg multiplikasjonen av de utenfor kirken. Det er mens de gikk i frykten for Herren og i trøsten fra Den hellige Ånd at kirken multipliserte seg. Den ble bygget ut.

Befestelse fører til Multiplikasjon

Det er i hovedsak det prinsippet du har hørt Ed si fra tid til annen, at “det som går dypest til hjertet, går bredest ut til verden.” At når kirken bygges opp, bygges den også ut. Mange ganger hører vi på misjonskonferanser John Pipers sitat som sier: “Misjon eksisterer fordi tilbedelse ikke gjør!” Vi kunne også si at misjon eksisterer fordi tilbedelse gjør. Og det er hva Piper faktisk sier videre i den prediken hvor han snakker om det. Det er at oppbyggelse fører til forplantning. Og grunnen til at dette er så viktig er at kirken går fremover inn i vanskelige steder; den går til mennesker med virkelige, dype behov. For hva er tilstanden i verden? Hva er tilstanden til de som står utenfor kirken? Vel, det er det motsatte av hva vi ser her. De er uten frykt for Herren og de er uten trøst fra Den hellige ånd. Det er ingen følelse av avhengighet av Gud. Det er ingen håp og fred og trøst, bare stolthet og forfengelighet. Jeg tror ikke at vi trenger å gi eksempler på hvordan dette karakteriserer verden rundt oss, men Kristus gir oss noe bedre. Han gir oss seg selv. Og i Ham er vi kalt til styrke og enhet og glede og fred og under og kjærlighet. Vi er kalt til liv, evig liv i Ham.

Når vi håper på disse tingene, ber om dem, venter på dem, er en av de oppmuntringene vi tar, at vi ber for oppvåkning. Vi ber for reformasjon, for forfriskelse, fornyelse. Har du hørt det “re”? Vi spør Gud om å gjøre noe som Han har gjort før. Vi ber om at Han ville gjøre det. Og vi kan være ivrige fordi vi ser at Han har gjort det før. Og beviset på det er rett her i Apostlenes gjerninger kapittel 9 vers 31. Vi kaller på Gud om å gjøre det igjen for Kristi ære og for hans folks gode.

Jeg leser en bok akkurat nå om Mississippi-elvens flom i 1927, Rising Tide. Og boken er fantastisk! En av hovedkarakterene i boken er Mississippi-elven. Den er en av de mest dominerende karakterene i boken. Og det er fantastisk å høre måten han beskriver kraften og intensiteten til elven når den strømmer nedover og når den stiger oppover. Og på hvert eneste punkt på veien, prøver elven å bryte gjennom dikene. Den prøver å stige over dikene og spre seg utenfor elvens bredder. Det er intensiteten og kraften til elven.

Det er det samme vi ser med kirken når kirken bygges opp, når den vokser og øker. Den prøver å nå ut og bygge ut og vokse og multiplisere til Kristi ære. Det er det kirken gjør. Det er det vi ser den gjøre her i Apostlenes Gerninger kapittel 9 vers 31. Vi ber at den ville gjøre det i vår egen tid også.

Et Liv i Enkhet

Tillat meg å avslutte med et par kommentarer. Du vet at jeg kommer til en slik passage og alltid synes at det er spesielt vanskelig å prêche og undervise om frykten for Herren. Jeg gissar det er Guds transcendens; det er vanskelig å sette ord på og å fange ikke bare en terror, men en ærbødig undring og kjærlighet i den frykt. Så hva ser det ut? Hva ser det ut til å ha frykten for Herren og trøsten til Den Hellige Ånd? Noen ord kommer til meg. Og et av dem er, jeg ville si, dette – det er et liv i enkelhet. Du vet at vi er så distrahert og vi er opptatt så mye av tiden. Vi er tilbøyelige til å fylle enhver slags tid av hvile eller stille med støy eller med visuell stimulering. Men det er en kall her, jeg tror, for oss å være stille. Jeg tror, slik David bad tidligere, å "vær stille og kjenn at jeg er Gud", og å ta tiden til å undre og forundre over Guds skapelse; å huske Hans velsignelser, å huske evangeliet, og å gi Ham takk for det. Å vokse i takknemlighet for hva Han har gjort.

Er det ikke også en enkelhet vi ser i kirken i Apostlenes Gerninger? Hvis vi går tilbake til kapittel 2, hva gjorde kirken i de tidlige kirkens dager? Det var faktisk ganske enkelt. De var hengivne til å prise og be. De var hengivne til ordet og sakramentet. Og de gav seg selv til fellesskap og til generøsitet. Det er enkelt, men det er ekstraordinært. Er det ikke det? Og mens de hengav seg til disse tingene, var de villige til å se annerledes ut enn verden rundt dem, å være salt og lys i sin verden. Det var en beredskap på deres side til å tåle prøvelser, til å tåle gjennom lidelse, å lide, med håp, og å være klar til å gi en grunn til de som så dem, grunnen til deres håp. Hvorfor hadde de et så stort håp? Det er på grunn av oppstandelsen; det er på grunn av evig liv i Kristus Jesus. Og de var sammen og styrket hverandre gjennom de tider. Og de var forberedt på å være et vitne for Kristus.

Og kanskje er det der vi måler dette. Hvis vi mangler en lengsel og en byrde for de forlorne, kanskje har vi ikke fullt ut forstått velsignelsen av frykten for Herren og trøsten av Den Hellige Ånd. Kanskje har vi ikke fullt ut satt pris på den utrolige forrettigheten til kirken, men også det utrolige behovet til de forlorne. Og kanskje må vi gå tilbake til hvor vi startet tjenesten, Klagesangene kapittel 3, oppfordringen til å tilbeden – “La oss søke og undersøke våre veier og vende tilbake til Herren og la oss løfte våre hjerter og hender til Gud i himmelen.” La oss gå til Ham i bøn!

Fader, vi gir deg takk for ditt Ord og for denne Herrens dag som kommer, morgen og kveld, for å høre ditt Ord og for å synge dine prisninger. Vi ber om at du, gjennom din Ånd, ville virke i oss for å fornye oss og oplyve oss og gi oss glede i Kristus og gi oss et hjerte for de forlorne og gi oss muligheter til å nå ut. Og når vi bygger opp, at vi også ville bygge ut, for din ære, for Kristi ære og for vårt evige gode. Og vi ber om disse ting i Kristi navn, amen.